Arkitektur N nr. 01/2009

Ferskner i hverdagen

En bolig er et utgangspunkt. Det er lett å glemme det, både når man skal kjøpe en bolig, og fokus er på penger, låneopptak, salgbarhet og den slags, og når man skal tegne den, og forsøker å favne så mange som mulig av byggherrens krav og ønsker i en begripelig (og ikke altfor kostbar) helhet. Men så har man lånt, og så har man tegnet, og så har man bygget – og det er jo egentlig først da det hele begynner. Hva gir boligen da, annet enn tak over hodet og en ytterdør med lås?
At boligen også skal gi rom for våre drømmer, er i hvert fall de fleste eiendomsmeglere godt klar over. Vi har alle forventninger til livet, og boligen er for mange et ledd i å oppfylle disse forventningene. Selv ønsker jeg meg bare én ting av boligen min: at den skal være slik at det skjer ting som jeg ikke selv har tatt initiativ til, ting jeg ikke selv har funnet på. Andre har andre drømmer; dette er min. Det er mange måter å oppnå dette på, naturligvis. Man kan for eksempel fylle huset med barn, da skjer det fort mye. Eller man kan flytte i kollektiv. Hos oss er det nærheten til naboene som gir det uventede – jeg bor i et sameie med tett naboskap og mange dugnader, der barna løper fra hus til hus og det aldri er problemer med å få noen til å passe verken barn eller katter.
Men arkitekturen kan gi noe av det samme. I boka Verdens største fersken forteller Roald Dahl om James Henry Trotter, en stakkars foreldreløs gutt som lever i en trøstesløs tilværelse sammen med to brutale tanter som mishandler og utnytter ham. Grunnet ulike magiske tildragelser vokser det en dag frem en enorm fersken på et tre i tantenes hage. Ferskenen er så stor som et hus, og det viser seg at ikke bare kan man spise av den og reise med den både til lands og til vanns, men den er også full av merkelige skapninger som vil ha James med seg ut på reise. De legger ut over havet og kommer til slutt til New York, der James slår seg ned og bosetter seg i ferskensteinen på en plen i Central Park.
Man kunne si det slik at James’ situasjon er så desperat at intet mindre enn en kjempestor fersken måtte til for å redde ham. Forhåpentlig var ikke livet like ille for oppdragsgiverne for de eneboliger som vi viser i dette nummeret av Arkitektur N, men ikke desto mindre har de alle sammen fått seg en fersken. Dette er hus der arkitekt og byggherre har gått lenger enn det som er vanlig i en eller annen retning, og kommet tilbake med noe overraskende. Kanskje var det ingen vits i å gå så langt, eller kanskje burde de gått lenger. Men disse boligene er eksempler på hva arkitekturen kan tilføre dagliglivet. Ikke bare mens arkitekt og byggherre drømmer og planlegger, men videre. Det er hverdagsarkitektur. Den som skal få påvirke oss hver eneste dag.