Det etterspørres stadig en mer aktiv arkitekturkritikk. Og det er etter alt å dømme arkitektene selv som gjerne vil kritiseres; fra fagmiljøet etterlyses det mer arkitekturkritikk både i fagpresse, dagspresse og i allmennmedia generelt.
Jeg må innrømme at selv etter å ha virket som skribent og kritiker i snart femten år, forstår jeg fremdeles ikke riktig hva dette behovet bunner i. Det ser ut til å være like ureflektert som det er umettelig, og jeg tror det først og fremst er rettet mot andres prosjekter: Arkitekter vil gjerne at offentligheten skal gjøres oppmerksom på at deres kolleger har gjort gale valg, og at kvaliteten på det som bygges dermed er blitt lavere enn det man burde ha forventet. Det er jo forståelig. Og jeg tror ikke først og fremst at dette bunner i behovet for å rakke ned på andre – jeg tror arkitektene har et vedvarende ønske om å øke offentlighetens forventninger til det som bygges, slik at det blir mindre toleranse for det slette, og større etterspørsel etter et kvalitetsnivå i byggeriet som nærmer seg det arkitektene selv sikter etter.
Den arkitekturkritikken man roper på skal altså først og fremst komme offentligheten til gode, og gjøre publikum til mer opplyste byggherrer og bestillere. Men er arkitektene selv opptatt av kritikkens innhold? Det er mitt inntrykk at det er de faktisk som regel ikke. I den grad vi får noen reaksjoner fra leserne eller de kritiserte arkitekter etter å ha trykket en kritikk i dette tidsskriftet, for eksempel, så går den reaksjonen som regel på at kritikeren tar feil, har misforstått eller oversett noe, er historieløs og ikke har forstått sammenhengen osv. Jeg har aldri fått en henvendelse fra noen som har sagt: «Det der er jeg jammen glad for at du trykket, det har jeg aldri tenkt på, og hvis jeg hadde visst det, hadde jeg gjort ting annerledes.»
Det kan jo ha med kritikkens nivå å gjøre også. Men jeg tror de fleste arkitekter er ganske sikre på at de som regel har rett. Det ligger liksom i kortene: Du bygger ikke en vegg, i hvert fall ikke en veldig stor og tung vegg, hvis du ikke er ganske sikker på at den bør – eller av ulike grunner må – stå akkurat der. Vi er opplært til lete etter det optimale. Under prosjekteringen av et bygg har man dessuten tid til å tenke på ganske mye, og mitt inntrykk er at de fleste gjør det. Derfor kommer ikke kritikernes kommentarer som noen overraskelse; vi vet naturligvis at vi kunne gjort andre valg. Derfor blir det selve rekken av valg som er gjort, prioriteringene i et prosjekt og konsekvensene av dem, som eventuelt gir grunnlag for diskusjon eller uenighet: Arkitekten mener at kritikeren ikke vet nok om forutsetningene for prosjektet, eller ser at man kunne fått til mer men pengene strakk ikke til; ytre forhold ble bestemmende for byggets form; utvikleren ville ikke ha større variasjon i leilighetstyper. Det er alltid en grunn til at det ble som det ble.
For at man skal få en arkitekturkritikk som faktisk kan forbedre virkeligheten, stiller dette krav til både de som tegner og bygger og de som kommenterer. De som kommenterer må faktisk sette seg inn i hva det er de står overfor. Skribentene må besøke stedet, lese konkurranseprogrammer og underlagsdokumenter, se på planer og detaljtegninger og sette seg inn i konsekvensene av det bygde – brukernes verden. Det er så lett å synse i arkitekturfaget. Enhver arkitekt er per definisjon en ekspert og dermed en potensiell kommentator, og alle som har sett bygget har utsagnsrett. Men dersom det offentlige ordskiftet om arkitektur skal bli mer interessant enn en gjennomsnittlig lunsjromsamtale, stiller det større krav til de som skriver.
Og det stiller krav til de som tegner. Ethvert bygg er et skritt på veien, ikke noen endelig løsning; og selv om man må kunne stå inne for de valgene man har tatt i prosjekteringen, behøver ikke dette nødvendigvis å gjøre at man kommer på defensiven det øyeblikk noen hever en kritisk røst. Det er mange ting arkitekter er med på, som for eksempel boligbygging, som er veldig vanskelig, og hvor man må agere selv om man ikke alltid overskuer alle konsekvenser av ethvert prosjekt som bygges. Hensikten med prosjektering er jo ikke bare å lage tilstrekkelig med tegninger til at entreprenøren kan få bygget et hus. Hensikten med prosjektering er å tenke, og å forestille seg konsekvensene av det som tegnes – å tenke på forhånd, å tenke før man begynner å bruke penger, å tenke seg gjennom ulike situasjoner og valg. Og det bør jo kunne bety at en vurdering av hvorvidt man tenkte riktig, og om dette bør få konsekvenser neste gang man skal i gang med å tenke kan brettes ut, belyses og diskuteres, også av de prosjekterende. Fordi det vi sier blir i neste omgang utgangspunktet for det vi gjør.