Beklager bryet!

Mulig å jobbe helt annerledes

I kjølvannet av Black Lives Matter-bevegelsen i 2020 kom det noen helt nye samtaler inn i kunstfeltet, om identitet, hierarkier og definisjonsmakt. I arkitektur- og stedsutviklingssamtalene dukket ikke de samme temaene opp, forteller Gjertrud Steinsvåg.

Hun er daglig og kunstnerisk leder ved Rom for kunst og arkitektur i Oslo, der de raskt bestemte seg for å være en plattform for disse samtalene i norsk kontekst.

– Vi er jo en veldig liten institusjon, så det handlet ikke om å finne svar på egenhånd. Vi ville heller stille spørsmålet åpent ut til resten av verden, forteller Steinsvåg.

Spørsmålsformuleringen ble til opplegget Open Call, en tverrfaglig serie som leter etter hva mangfold betyr for kunst, arkitektur, stedsutvikling og offentlige rom.

Det har lenge ligget i kortene at den tredje utgaven av Open Call skulle behandle temaet funksjonsvariasjon.

– Vårt ståsted er at diskusjonen ikke er spisset nok, at det som handler om universell utforming og tilpasning, oppleves som en sjekkliste gjennom tekniske krav. At det handler om add-ons i arkitekturen, i mangel på god norsk, sier Steinsvåg.

Kanskje byr det på problemer å snakke om det universelle. Steinsvåg lufter tanken om det er bedre å snakke om tilgjengelighet.

– Vi vil at det skal få plass i helt andre kreative prosesser, at de skal baseres på ulike kropper i utgangspunktet. I stedet for å tvinge frem tilpasning som en add-on, så er det mulig å arbeide med de sidestilte opplevelsene, forteller Roms daglige og kunstneriske leder.

Handler om verdighet

Tilgjengelighet for kropper med funksjonsvariasjon vil fortsette å være et problem all den tid folk flest ikke evner å se verden fra andre perspektiver enn sine egne, tror kunstnerduoen FAT.

De vil åpne opp for samtaler om hva tilgjengelighet egentlig innebærer.

– Man kan kanskje komme inn, men på hvilken måte? Hva slags hensyn tar man til den brukeren sin verdighet, hvis du må inn på baksiden av bygget eller ringe på en knapp? Må ta en trappeheis eller blir satt på en pidestall, spør Thorsen.

Som funksjonsnedsatt skal man være ganske psykisk sterk for å bevege seg ute i verden. Mange opplever sosial angst og har nok med å bare få til å eksistere, forteller kunstneren.

– Du blir ufrivillig sirkusartist, legger han til.

Humor er naturlig

Verkene i utstillingen vil ikke kunstnerne røpe så mye om, annet enn at de har forsøkt å peke på Rom som institusjon og fysisk lokale. Opplevelsene de bearbeider i kunstnen sin er såre og vanskelige, men Steinsvåg i Rom trekker frem hvordan duoen bruker humor og varme i sitt arbeid. Det mener de selv er helt naturlig. 

– Det handler om å prøve å sette ting litt på spissen, ikke være den sytende og klagende hele tiden. Så er det også kanskje en naturlig refleks å bli sittende med et glimt i øyet og betrygge de du er med om å «bare gå opp i 2. etasje, dere», når man selv ikke får tilgang, forteller Thorsen.

– Humor er en mye brukt mestringsstrategi for dem som rammes av sånn problematikk. Man smiler og sier at det går greit, tuller kanskje litt, selv om det er segregering det er snakk om, føyer Tveiterås til.

– Humor inviterer kanskje mer, og bøter kanskje mer på den generelle berøringsangsten for temaet?

– Det er en problemstilling som veldig få mennesker egentlig trenger å forholde seg til. Og da er det lett at de som først må det føler seg som en byrde. Det er jo kostbart å tilpasse, og eldre bygg kan jo ha antikvariske hensyn, sier Thorsen, men legger til:

– Vi håper å åpne folks øyne for viktigheten av allmenn tilgang, at alle mennesker skal kunne komme inn den samme døren og få delta i de samme øyeblikkene samtidig.

Utstillingen på Rom for kunst og arkitektur varer fra 3. mai - 2. juni. Mer informasjon her.