Besøk fra Latvia

Den latviske arkitekten Janis Dripe gjester Norge og NSW Arkitektur. Vi møtte den meritterte mannen for å snakke om norsk og baltisk arkitektur, tiden som kulturminister og den pågående krigen i Ukraina.

Den latviske arkitekten Janis Dripe gjester Norge og NSW Arkitektur. Vi møtte den meritterte mannen for å snakke om norsk og baltisk arkitektur, tiden som kulturminister og den pågående krigen i Ukraina.

Janis Gripe foran nye Nasjonalmuseet

Arkitekt Janis Dripe, tidligere kulturminister i Latvia, ambassadør i Stockholm og London, byarkitekt i Riga og dekan ved den private arkitektskolen i Riga, gjestet Norge og NSW Arkitektur denne uken.

Foto: Torbjørn Tumyr Nilsen og privat
>

Vi får gi Ole Wiig, partner og faglig leder i NSW Arkitektur rett. Arkitekten som var invitert som æresgjest på lansering av boken om NSW torsdag kveld har en imponerende CV.

Den 69-årige Janis Dripe, som er intervjuet i boken, har nemlig ikke bare vært arkitekt i sitt yrkesliv. Han var også kulturminister i et nylig frigjort Latvia, deretter ambassadør i Sverige og Storbritannia, før han i 2006 fikk jobben som Rigas byarkitekt og siden dekan ved Rigas private arkitektskole. Han har også vært president i det latviske arkitektforbundet og skrevet over 300 artikler om latvisk arkitektur, både i internasjonale og latviske medier.

Vi møter Dripe på NSWs kontorer på nok en dag preget av Russlands krig i Ukraina. Da er det naturlig at krigen dukker opp først i vår samtale.

– Det sosiale aspektet er en god del av arbeidet som arkitekt, så å se hvordan russerne angriper byene, og for eksempel universitet i Kharkiv, er bare komplett uforståelig og ikke noe annet enn enormt kynisk av Putin, sier en oppgitt Dripe og rister svakt på hodet.

Han slår ut med hendene.

Litt tryggere latviere

– Som tidligere kulturminister og diplomat: Hvordan forstår du det som skjer?

– Det er sikkert vanskelig å forstå, men vi latviere kjenner til Russland fra Sovjet-tiden. Dette handler mye om at for mange russere ikke har nok riktig informasjon. Selv når vi snakker med russiske arkitektkollegaer opplever vi dette. Mange av dem er veldig kloke og føler ansvar, men andre kommer med rare og usanne historier om Ukrainas rolle i krigen.

Han mener det vi nå møter i Ukraina er en stor utfordring for alle demokratier, for Europa og verden.

– Ukrainerne kjemper nå for alle oss naboland og på en måte for dere nordmenn også. Latvia har Russland som naboland, akkurat som Norge, men da russerne gikk inn i Hviterussland ble grensen utvidet med 136 kilometer, forklarer han.

– Hvordan er stemningen i Latvia nå?

– I begynnelsen av krigen trodde vi Russlands militære kapasitet var større og at de ville lykkes i Ukraina på noen få dager. Da begynte vi å tenke hvem de skulle ta etterpå. Baltikum? Men nå som russerne ser ut til å slite og verden reagerer, virker det mer trygt. Som et Nato-land er vi også relativt trygge. Jeg var selv London-ambassadør da vi lykkes i å overtale Vesten til å bli medlem i 2004. Det var ikke lett, men takk og lov for det i dag, sier han og puster tungt.

>
Det ukrainske flagget

Hvordan kan norske arkitekter og arkitektorganisasjoner støtte sine ukrainske kollegaer? Det latviske arkitektforbundet har valgt en pragmatisk linje, forteller Janis Dripe, og tilbyr kontorplasser og eventuell hjelp med bygningsmateriell.

Foto: Pixabay

Pragmatisk hjelp

I Norge har norske arkitekturorganisasjoner støttet seg til uttalelsen som kom fra Architects’ Council of Europe (ACE) om «full støtte til alle ukrainske arkitekter i den situasjonen landet og alle deres innbyggere befinner seg i nå». Men finnes det mer arkitektsamfunnet kan gjøre for sine ukrainske kollegaer?

– Musikere og journalister kan demonstrere i gatene og vi hadde nylig en stor konsert rett ved den russiske ambassaden. I det latviske arkitektforbundet har vi heller valgt å reagere på en konkret og pragmatisk måte med å tilby ukrainske arkitekter kontorplasser og tilby å sende bygningsmaterialer ved behov. En kollega ringte også nettopp og spurte om jeg kjente en ukrainsk familie som kunne bo i huset til bestemoren, som nettopp hadde dødd. Det er slike mer konkrete ting vi kan tilby.

Fra arkitekt til kulturminister

Janis Gripe var 38 år da Latvia ble et fritt land i august 1991. Landets første kulturminister var den populære pianisten og komponist Raimonds Pauls, men da regjeringen bestemte å slå sammen kulturdepartementet med utdanningsdepartementet trakk han seg. Gripe, som da var president i arkitektforbundet, møtte statsministeren på gaten i Riga og ble spurt om å overta.

– Latvia er et lite land, og han spurte meg midt på gaten. Han pekte på at jeg var arkitekt, at min far var forfatter og at kulturministerposten ville passe meg. Jeg sa først nei fordi jeg ikke ville bli politiker, men fikk beskjed om at jeg kunne være minister uavhengig av politiske partier.

Ministerkarrieren varte i tre år, før han ble tilbudt jobben som ambassadør i Sverige.

– Latvia var en ung nasjon, med masse unge folk i statsapparatet. De trengte da noen med litt mer erfaring til å ta ambassadørjobbene.

– Hvordan brukte du arkitektbakgrunn i jobben som minister og senere diplomat?

– Det er veldig interessant å jobbe i statsapparatet med en profesjonell, ikke-politisk bakgrunn. Å være arkitekt i en slik posisjon var et privilegium fordi arkitektyrket lærer oss å være pragmatiske og gode til å kalkulere hva vi kan få til med de pengene vi har til rådighet. Jeg ser også på yrket arkitekter som ansvarlige tjenere, som alltid må tenke på hva som er formålstjenlig for samfunnet. I tillegg vet vi hvordan det er å ha ansvar for store summer som ikke tilhører oss selv.

Nasjonalbiblioteket i Latvia

Lativas nasjonalbibliotek er tegnet av den latvisk-amerikanske arkitekten Gunnar Birkerts (1925-2017), og sto ferdig i 2014. Her fra Latvias hundreårsjubileum i 2018.

Foto: Latvias utenriksdepartement

Møte med norsk arkitektur

Gripes første møte med Norge kom da han var ambassadør i Stockholm. Han var også en god venn av Mariss Jansons (1943-2019), Oslo filharmoniske orkesters sjefdirigent fra 1979 til 2002, og besøkte derfor byen flere ganger. Også samarbeidet med Ole Wiig i NSW og Tarald Lundewall i Snøhetta har fått han til byen ved flere anledninger.

Han kjenner derfor byen godt og i NSW-boken er det blant annet sammenligningene mellom Riga og Oslo som blir utdypet. I det Arkitektnytt møter han, har han nettopp sett Deichmanske bibliotek og Munchmuseet for første gang. Han gledet seg også til å se innsiden av det nye Nasjonalmuseet under lanseringen torsdag kveld. Hva tenker han om all den nye arkitekturen?

– Oslo er et fantastisk laboratorium for moderne arkitektur. Den spiller sammen med naturen og bruker vannet, terrenget og de grønne strukturene. Dette samspillet skjer også med de historiske bygningene og har lykkes på grunn av en generasjon dyktige arkitekter.

– Er dette din diplomatiske høflighet som snakker?

– Nei, ikke i det hel tatt. Når Lonely Planet-skribent Oliver Berry skriver at Oslo er den moderne arkitekturens hovedstad og at Operaen i Oslo er den meste sexy operabygning i Nord-Europa, er jeg svært enig med begge deler. Da jeg sto på taket på operaen første gang tenkte jeg: For en fin kreativ reise fra de gresskledde takene i tradisjonell norsk arkitektur, til å stå på dette taket i marmor. Du kan fremdeles gå på taket, men det er marmor. Det er jo fantastisk og jeg tror vi må bare anerkjenne at vi er gode på arkitektur i den nordisk-baltiske delen av verden.

Baltisk-nordiske likheter

En av drømmene Gripe har hatt gjennom store deler av karrieren, både som ambassadør i Stockholm, byarkitekt og dekan, har vært å nettopp skape økt samarbeid, integrasjon og forståelse av fellesskap mellom Baltikum og Norden. Han mener det finnes flere likheter mellom baltisk og nordisk arkitektur og trekker frem det latviske nasjonalbiblioteket, kjent som et kontroversielt bygg, tegnet av den latvisk-amerikanske arkitekten Gunnar Birkerts (1925-2017), som sto ferdig i 2014, og hvor Gripe i dag jobber som bygningskonsulent.

– Det er en trygg modernistisk bygning som vil se moderne ut om 20 år også, men Birkerts selv påpekte at den har noe skandinavisk over seg, med blant annet mye innvendig bruk av tre. Da jeg besøkte Deichmann bibliotek i dag, finner jeg litt av den samme blandingen av enkelhet og ekspresjonisme i samme bygg.

Forsiden til arkitekturboken NSW arkitektur

Boken om NSW ble lansert noen måneder coronaforsinket torsdag denne uken. Lanseringen skjedde i det nye Nasjonalmuseet med Åse Kleveland, Erling Dokk Holm, Erling Fossen og Janis Dripe blant deltakerne.

Foto: NSW

Varsomme arkitekter

Gripe mener man i Oslo også ser hvordan arkitekter fra andre land har tilpasset seg byen på en god måte.

– Renzo Piano i samarbeid med NSW fikk til et brilliant bygg til Astrup Fearnley-museet. Tyske arkitekter tegnet deres nasjonalmuseum og Estudio Herreros tegnet Munchmuseet. De har vært frie, men også disiplinerte her og gitt byen noe som passer.

– Munchmuseet har vært omdiskutert lokalt. Hva tenker du?

– Det er kanskje en forenkling, men for meg gråter bygget litt. Det er også noe aggressivt med den knekken på toppen og bygningen utfører absolutt «en gest» som snakker til deg på en eller annen måte.

– Hva med Nasjonalmuseet?

– Jeg har ikke vært inne ennå, men det minner litt om et fort fra utsiden. Samtidig skal jo et nasjonalmuseum være som et fort om kunsten den tar vare på. Vi må være forsiktig med å dømme nasjonale institusjoner, som for tunge, fordi de skal nettopp være seriøse bygninger i både form, farge og materialvalg.

Felles sosiale verdier

På boklanseringen torsdag deltok også Åse Kleveland, som Dripe også møtte som kulturministerkollega på 1990-tallet. Likevel var det NSW og arkitekturen som sto i sentrum. Vi spurte han før arrangementet hva han ville snakke om under lanseringen, og den latviske arkitekten forklarte da litt av bakgrunnen til hvorfor nettopp han var invitert.

– Som dekan ved den private arkitektskolen i Riga var jeg opptatt av å få inn sensorer fra hele den baltisk-nordiske regionen. Det var slik jeg ble kjent med Ole Wiig. Mitt mål var å øke det baltisk-nordiske samarbeidet og i det arbeidet utviklet vi en forståelse av hva vi har til felles av sosiale verdier. Det vi i felleskap lærte våre unge studenter var at det viktigste er ikke hvordan du jobber med ulike typer spesifikk design, men hvorfor du gjør det du gjør. Vi snakket om sosialt ansvar og arbeid for felleskapets beste. Min opplevelse er at NSW jobber på bakgrunn av de samme verdiene.

>
>
>