Brenneriveien 11 – lyden av byen

Smeltedigel

– Brenneriveien har vært en symbiose av atelierer og utesteder, kunstskolen Strykejernet, arkitektkontorer, musikere som drev gjennom gatene, og Jaga Jazzists Lars Horntveth som røykte ut av vinduet, høyt oppe i studioet sitt. Men ikke nå lenger. Nå pusses det opp i store deler av bygningsmassen. Kommunen sier at folk skal få komme tilbake til lokalene sine, men jeg er skeptisk. Jeg tror man snart får en kjedeligere kulturgate, forteller Bjarne Stensli. Han bygget musikkstudio i Brenneriveien 11 i 2013, og har med årene blitt en av de mest etterspurte produsentene i Oslo.

Dette berører selvsagt en gammel debatt om verdien av kulturproduksjonsmiljøer i byens sentrum. Spørsmålet om byens evne til mangfold og bærekraft var det sentrale punktet i debatten om Hauskvartalets skjebne. «Kunstnere drives ut av striglete byutvikling» var narrativet i Ingrid Lønningsdals «Borgen – et sted for kulturproduksjon», boka om øvingslokalepalasset med Aftenposten-logoen i Gamlebyen, som i 2012 ble revet for å gi plass til Follobanens dobbeltspor.

I denne sammenhengen må det påpekes at Brenneriveien 11 skiller seg fra steder som Borgen og Hauskvartalet. Det som har foregått i Brenneriveien 11 har ikke vært en del av den samme idealistiske diskursen man forbinder med disse adressene, men bestått av mer etablerte musikkbransjeaktører. Likevel har Brenneriveien 11, med sin sammensetning av klientell og ansatte, og deres rolle som viktige leverandører til musikklivet, passet inn med vibben i gata.

– Nytt take, vær så god!

Jeg sitter i innspillingsrommet med hodetelefonene på, gitaren i fanget, og ser spolebåndsmaskinen rulle sakte med det røde lyset på, som betyr at vi er i opptak. I rommet står et fullt band – trommis, bassist, pianist og til og med en vokalist – og vi gjør opptaket live, sammen. Det faller et behagelig dagslys inn gjennom de store vindusflatene denne grå formiddagen. Utenfor ser vi Hammersborg-ryggen med de ikoniske Westbye Egeberg-blokkene. Sånn har jeg sittet mange ganger, akkurat her. Gata og stedet vil alltid handle om nettopp dette for meg: albuminnspillinger, uteliv i sentrum øst, rock'n roll. Det føles som luksusopplevelse, en måte å gjøre ting på som er i ferd med å gå tapt.

– Jeg husker da Kjartan (Kristiansen) og Johnny hadde kjøpt en ny mikser, den klassiske Neve-pulten som stod i alle de amerikanske studioene på syttitallet. Den ble løftet med heisekran opp og lempet inn de store vinduene, det var eneste måten å få «romskipet» inn i bygget på! forteller en lattermild Pelle Neraasen.

Han kom hit i 2007 for å jobbe i managementet Stageway, etter å ha sluttet i platebransjen, som på den tiden gikk en uviss fremtid i møte på grunn av digitaliseringen. Han mener det er ingen tvil om at Brenneriveien 11 har spilt en nøkkelrolle i Oslos musikkliv.

– Det var en melting pot uten like, vi kjøpte og ga tjenester til hverandre på gangen. I etasjen over satt DumDum Boys-manager Steinar Vikan og hans Rama Lama-management, ved siden av ham hadde A-ha kontorer, og så hadde du Torgeir Gullaksen og hans selskap Goldstar, som jobbet mer med indie-segmentet. Vis-à-vis i Maridalsveien 3 hadde man flere viktige studioer og øvingslokalet til Madrugada.

I tillegg hadde Brenneriveien 11 noen eksotiske innslag fra tilstøtende bransjer, som Hovefestivalen og Bård og Haralds produksjonsselskap Funkenhauser, forteller Neraasen.

Bjarne Stensli beskriver adressen som et bransjemessig kretsløp: Sceneproduksjonsselskapet Avab CAC, som eide bygget, leide ut billig til dem som jobbet med selve innholdet: musikkproduksjon og talentutvikling. Dette stimulerte igjen konsertmarkedet som utleierne levde av.

– Musikere trives i Brenneriveien 11 fordi de føler seg beskyttet og del av et økosystem. Adressen har aldri hatt behov for å eksponere seg eller markedsføre seg, vi har ikke engang hatt en hjemmeside eller noen sosiale medier-strategi, for telefonen har ringt, og det har kokt av folk hele tiden uansett. Det er en profesjonell anonymitet her; tenk deg at du sitter og mikser med Monica Heldal, og plutselig banker Per Eirik Johansen på døra og vil fortelle noen gamle skrøner og lytte litt til noe uferdig musikk. Det er et veldig sunt klima for kulturproduksjon, forteller Stensli.

I fjor sommer ble den sosiale koden i Brenneriveien 11 riktignok brutt, da de delte uteområdet mot Akerselva med kokkene fra Blås uteservering. Stensli inviterte med seg Morten Harket ut for å spise lunsj i «hagen», da plutselig Blå-kokkene dukket opp og ville ta en selfie med musikklegenden. Stensli måtte umiddelbart ringe daglig leder på Blå og fortelle at «sånt skal ikke skje på denne adressen!».

Sound City

Even Smith Wergeland, førsteamanuensis ved AHO, er musiker selv og jobber for tiden med et bokprosjekt med et kulturarv-perspektiv på musikkstudioer. I Sonic Heritage – the Architecture and Geography of the Sound Studio undersøker han de mange interessante koblingene mellom musikkstudioer, arkitektur, teknologi og by-geografi. Han mener Brenneriveien 11s skjebne er et symptom på en generell byutvikling.

– Adresser som Brenneriveien 11, som ikke har en tydelig utadrettet aktivitet, blir gjerne neglisjert eller glemt i byutviklingen. Men skal man måle ting på daglig bruk og trivsel, så skårer disse stedene veldig høyt. Disse bygningene blir som regel oversett som en kvalitet i en situasjonsanalyse. Men for de som jobber der, vil de gjerne oppleves som selve kjernen i et nabolag.

Wergeland mener Brenneriveien 11 som bygg representerer en utdøende art i storbyene. Det som foregår der i dag, og som adressen er blitt kjent for, er ikke hva bygningen opprinnelig ble designet for. På et tidspunkt kom likevel noen inn og tok i bruk bygget på en fleksibel og kreativ måte for å møte sine behov, og etter hvert fikk det sin helt særegne puls og liv.

– I dag ser man færre og færre lokaler som er bruksorienterte, som bare tilbyr den plassen og rommet som alle leiter etter. Erstatningen er noe mer forhåndsdefinert; man bygger noe som er tilpasset, som ikke tilbyr den samme fleksibiliteten man finner i gamle industribygg.

I sine undersøkelser av musikkstudioer i storbyer, ser Wergeland en arkitektonisk typologi som går igjen, som Brenneriveien 11 også har:

– Det er snakk om industribygg fra etterkrigstiden og er en arkitektur som sjelden oppfattes som kulturminner. De har liten estetisk verdi, og derfor er det få konkurrenter om bygget. Men det er robuste bygg og en utrolig nyttig arkitektur for musikk, selv om de ikke er laget for det. De har store rom, veldig mye naturlig lydisolerende betong, og de tåler å bygges om. Musikkstudioer er jo egentlig bygninger inne i andre bygninger.

Fra Brenneriveien til Vestby

Men hva var Brenneriveien 11 opprinnelig bygget for? Det var utbyggeren Vulkan AS som finansierte bygget som stod ferdig i 1967, og det var bygget for en leietaker: Alf G. Johnsen, som drev med kontormaskiner.

I 1994 gikk en liten gjeng av aktører innen lyd- og lysteknikk sammen og kjøpte eiendommen av daværende eier Vard Eiendom. Avab var en sammenslåing av selskaper med utgangspunkt i et Oslo-basert miljø som gradvis hadde slått seg opp på sceneproduksjon helt siden Kalvøyafestivalens spede begynnelse på 1970-tallet. Ved inngangen til 1990-tallet fikk de store oppdrag i datidens nye kulturarenaer.

– Vi hadde noen gode år. Med åpningen av Oslo Spektrum fikk vi en fast, ukentlig oppdragsgiver, og så kom Lillehammer-OL der vi gjorde showet på åpningen av alle de nye arrangementsarenaene i forkant og, ikke minst, åpnings- og avslutningsseremonien under selve lekene, forteller Truls Berger i Avab.

Firmaet hadde vokst, de hadde penger på bok, og så kom de over eiendommen Brenneriveien 11. Det var Truls som foreslo kjøpet til sine partnere.

– Beliggenheten var fin. Her kunne man få inn store biler og semitrailere. Det var sentralt, men lett tilgjengelig fra veien, og man kunne stenge porten. Vi tenkte «dette kan vi tørre å kjøpe», fordi vi visste vi kunne leie ut halvparten av arealet.

Det første halvåret rev de alt innvendig – det krevde ingen bruksendringer. Den første leietakeren var Stageway, i nye lokaler tegnet av arkitekt Einar Jarmund.

I 1995 var dette strøket i Oslo noe helt annet enn dagens kulturgate, ifølge Truls Berger.

– Brenneriveien var en eneste skummel bakgård. Det var mørkt. På eiendommen vi kjøpte, stod det lagret sånne festivaldasser, der det foregikk prostitusjon, og det var mye narkohandel. Derfor fikk vi det billig.

Truls minnes noen år der de plukket opp sprøytespisser og avføring. Hjemløse måtte sendes videre for å slå opp teltet sitt andre steder. De fikk beskåret piletrærne og ryddet opp uterommet ned mot Akerselva for å slippe lyset inn. Så bestemte de seg for å lage et bygg for hele musikkbransjen.

– Vi ønsket oss et hyggelig miljø, så vi prøvde å få inn vår egen bransje. Og dette var jo dessuten kunder av oss: musikkartister med turnéprogram.

Truls kan fortelle at han selv gjerne skulle bevart bygget, eller som han selv formulerer det: «heller ha verdiene plassert i eiendommen framfor på konto». Men Avab CAC var en eiendomsgruppe med syv personer med like eierandeler. Noen var eldre, noen var yngre, noen var fortsatt i bransjen, andre ute. De hadde vokst fra hverandre, og i 2017 ble eiendommen solgt.

Truls er likevel stolt over hva deres tid i Brenneriveien 11 tilførte området.

– Det var en eiendom som lå delvis brakk, som vi ryddet opp i. Det var eiendomsutvikling. Vi skulle jo bruke femti prosent av den selv, så vi var motiverte for å holde den bra. Vi skulle ha en grei gard å drive fra.

I dag har Avab nye lokaler i Vestby. De forsøkte å finne nye, egnede industritomter i Oslo, som i Groruddalen, men i dag er alt regulert til boliger, forteller Berger.

– Alt flyttes ut av byen nå, og jeg spør meg av og til: «Går det gærne veien?» Vi har 15 semitrailere som kjører til Spektrum hver uke. Tidligere kjørte de tre hundre meter fra Brenneriveien, men nå ruller de tre mil fra Vestby.

Og hvem gidder å bo i Oslo for å jobbe i Vestby? Oslo-gutten Truls har flyttet til Drøbak.

De viktige vibbene

Det roterende høyttalerhornet på Leslie-forsterkeren snurrer fortsatt sakte, men snart stopper det, for godt. Det er ettermiddag og går mot slutten av en session med Eiker-artisten Olav Aas.

Da vi spilte inn vårt siste Turbonegro-album, Rocknroll Machine fra 2018, var det i Amper Tone. Vi valgte dette studioet av nettopp de samme grunnene som alle andre, viser det seg.

– Det er digg å være i Oslo, i et vibrant område til og med, der du kan ta lunsjen i Mathallen og kaffen hos Tim Wendelboe. Det er kort vei for lokale musikere, og for de som kommer utenifra er det lett å finne seg et sted å bo, sier Johnny Skalleberg.

Han bygget Amper Tone sammen med Kjartan Kristiansen fra DumDum Boys i en periode da sistnevnte tok pause og de fikk tilbud om å leie fra Truls Berger.

Skalleberg peker også på en annen, og kanskje viktigere årsak til studioets suksess:

– Så å si alle som kom inn her, reagerte positivt på vibben i rommet. Åssen det ser ut her. Vi skilte oss ut fra de streitere studioene. Og sånne ting er viktig for artister: Man slipper de høye skuldrene og slapper av, og føler man er på besøk hjemme hos noen. Det er bra for kreativiteten og de musikalske prestasjonene.

I TV-serien Sonic Highways fra 2014 hyllet Foo Fighters’ Dave Grohl de klassiske studioene som viktige steder for amerikansk musikkhistorie – de fleste med beliggenhet i sentrale byområder. Det er flere grunner til at disse studioene nå forsvinner. Teknologi og produksjonsformer gjør at man ikke lenger trenger store innspillingsrom. Men det handler også om byutvikling. Den gamle industrien, inkludert musikkindustrien, flyttes ut av sentrum.

Og mest av alt handler det om økonomi. Truls Berger får siste ordet:

– Vi syv i eiendomsgruppen hadde viet hele livet til å jobbe i kulturbransjen. Men jeg kan fortelle at vi aldri har tjent så mye penger som vi gjorde på den eiendommen. Vi har hatt det gøy på jobb, og jobbet med de største stjernene. Men den eiendommen, der snakker vi om verdier i en helt annen skala. Da vi solgte, var vi gjeldfrie, og vi hadde kjøpt bygningen for bare en brøkdel av det vi fikk solgt den for.