Lyden av byplaner

Fra Wien og Barcelona

Bergenserne følte seg så selvsikre at de ikke oppdaget at Christiania etter 1814 ble både større og viktigere.

– Alt gikk på skinner og det var en rik by, både økonomisk og kulturelt. Plutselig hadde en tapt terreng. Det å miste betydning, sliter i sjelen til bergenserne fremdeles.

Lenge fornektet også bergenserne at det trengtes endring.

– Dette er baksiden av polis-tenkningen. Ved to anledninger kom personer med toppkompetanse til byen, men begge ble utstøtt på brutalt vis. Det hersket en slags «dette er vår by, vi kan denne byen best»-mentalitet.

Men så skjer det noe.

– 1850 var et magisk år for byplaner i Europa. Nærmest som et trylleslag får Barcelona, Wien og Paris moderne byplaner. Det lynnedslaget traff også Bergen monumentalt. Da snur handelsstanden i byen. Fra å bli kalt «stillstandsbyen» og «oterkoloni» og hånet i Oslo-pressen, til å plutselig mobilisere en voldsom byutviklingskraft.

Bergen får Norges første vannkraftverk og Norges første byplankonkurranse. Dette er det dypeste paradigmeskiftet Roald har registrert i sin gjennomgang. Det var ingeniører som i utgangspunktet tegnet planene, og Roald mener det bør være interessant for arkitekter å se hvordan ingeniørene forholdt seg til estetikken.

– Det var estetiske motiv som lå bak ingeniørenes valg. Det gikk på orden og harmoni, og det var om å gjøre finne frem til det ideelle kvartalet. Når det var funnet, skulle det gjentas flest mulig ganger. Kvartalsstrukturen er nærmest en blåkopi av San Francisco – identiske kvartal lagt oppover bratte bakker, uten tanke for stigningsforhold.

Internasjonal konkurranse

Roalds favorittgrep blant Bergens byplaner kom etter bybrannen i 1916. For første gang var arkitektene i posisjon og det ble arrangert internasjonal byplankonkurranse.

– I konkurransen vant soleklart det beste alternativet for sentrum – en helhetlig komposisjon med estetiske motiv for romforløp og arkitektoniske uttrykk. Det å bevege seg gjennom byen, skulle gi ulike prospekt og visuelle opplevelser.

Torgallmenningen midt i byen ble anlagt som en plan åpen plass med små innhukk på sidene som ble selvstendige plasser på plassen.

– Det ble diskré bykunst, og det funksjonelle og estetiske gikk opp i en større enhet. Byen skulle uttrykkes i form, ikke en «her kommer jeg»-arkitektur. Det er noe vi har mistet i dag.

Oppjaget arkitektur

Og slik fortsetter både Bergens historie og en samtale med Roald. For byplanhistorikeren er det fantastiske med byplanene i Bergen at de viser så mange seksjoner av historien. Det skaper en «helt særegen tidsdybde», sier han, som er interessant også utover Bergens allmenninger.

– Det er de lange linjene i byplanene som er spennende. Både forberedelsen og varigheten av store planer er lang. Innenfor planene har arkitekturen samtidig en mye mer rastløst og oppjaget forhold til seg selv, på jakt etter en samtidsstil. Både i Kvadraturen i Oslo og i kvartalsstrukturen i Bergen finner du derfor mange arkitektoniske stilarter og svar på samtidens estetiske uttrykk innenfor samme plan.

I podkasten beveger Roald seg gradvis nærmere vår egen samtid. Her blir Roald selv også en aktør i historien, etter mange år som arkitekt i Arkitektgruppen Cubus og i Bergen kommune. Det blir rom for diskusjoner om drabantbyutvikling, privatbilisme, moderne fortetting og byutvikling.

– Jeg er usikker på hvor langt jeg skal gå i kommentere fremtidens byplaner, eller om jeg skal overlate det til de yngre arkitektene, byplanleggerne og forfatterne. Min visjon er uansett å løfte frem tung kunnskap som tar lang tid å lage, som en trygg bakgrunnsstemme til den blir avløst av noe nytt.