Schnell tar oppgjør med urbanister og byutvikling i ny bok

– Du skriver at Jacobs, Fossen og Brochmann alle på systematisk vis skjuler byens politiske natur. Hvordan har hver av dem gjort det?

– Jane Jacobs skjulte det ikke, hun var dønn ærlig på hva hun mente. Hun er skeptisk til det offentliges evne til å planlegge, og romantiserer hva Høyre her hjemme kaller «det private initiativ». Det er forunderlig at den amerikanske staten under McCarthyismen gransket henne for å være for venstreorientert, jeg har hørt rykter om at forsvarsteksten hun leverte i retur var et solid forsvar for den amerikanske kapitalismen.

– Og Fossen?

– I sine 90-tallsbøker og spalter i Morgenbladet argumenterte Erling Fossen for at klassesamfunnets tid var over. Igjen og igjen argumenterte han for at høyre- og venstreaksen ikke lenger var aktuell. For ham var det relevante spørsmålet heller om du var for eller mot byen. Det er en vrangforestilling hvor spørsmål om kapitalmakt tones ned, eiendomskapitalister forsvant ikke fra byen på 80- og 90-tallet, snarere tvert imot. Fossen hadde rett i at vi må være positive til byen. Utfordringen er å være det uten å falle i fellen han gravde seg ned i, å tro at eiendomsaktørers interesser representerer alles interesser, som du kan få inntrykk av ved å besøke eiendomsmessen hans, hva heter den nå, Oslo Urban Week?

­– Hva med vår redaktør, Brochmann?

– Der Jacobs og Fossen artikulerer et forsvar for at næringslivet og eiendomsaktørers perspektiv er universelt, er dette perspektivet heller passivt akseptert hos Brochmann. Det vil si, han stiller aldri spørsmål om makt i byutviklingen. Han reduserer debatten om byen til å handle om hvor mange innganger og kaféer du finner i første etasje på Nasjonalmuseet eller finansbyggene i Barcode, og utelater en rekke politiske aspekt i byene våre. Jacobs var opptatt av form og næringsliv. Fossen var opptatt av næringsliv. Brochmann er opptatt av former. Næringslivet går dermed under radaren.

– I din omtale av Erling Fossen kaller du ham en «utdatert boomer». Likevel er han en av tre urbanister som gis mye plass i boka – hva kan vi lære av Fossen for å unngå å overlate byutviklingen til CEOs?

– Fossen er først og fremst en nyliberal ideolog, og etter en del tiår med nyliberalismen kjenner vi alle dette paradigmets utfordringer. Det offentlige har berøringsangst i møte med private utviklere. Fossen hadde rett i at sosialdemokratiet måtte bli mindre nostalgisk, men han malte oss inn i et hjørne hvor fremtiden blir ensbetydende med nyliberalismen. Skal vi unngå å overlate byutviklingen til CEOs, må vi innse at andre enn dem kan planlegge fremtiden. Hva skjer om profitt ikke lenger er den drivende kraften i byutviklingen?

– Din kritikk av den nesegruse beundringen våre mest prominente urbanister deler for Jane Jacobs ser ut til å bunne i at hun ikke valgte riktig motstander. Kapitalismen er den egentlige fienden, ikke «den modernistiske planleggeren». Hvordan skal vi klare å overvinne den og lirke byen løs fra markedets klamme hånd?

– Det er et enormt spørsmål, og jeg har definitivt ikke alle svarene. Jeg ønsker i hvert fall å tydeliggjøre hvordan byen er et politisk spørsmål. Mange i dag tar simpelthen byen for gitt. Vi må omgjøre byen til noe sosialt, hvor noen i dag har mer makt enn andre. Andre skritt er å utfordre dem som mener planlegging er en håpløs geskjeft, disse som gang på gang sier sosiale visjoner er gode i teorien, men vanskelige i praksis. Når selv selskaper bedriver planlegging, hvorfor skulle ikke det offentlige gjøre det? Det tredje jeg vil fremheve, er at et slikt skifte ikke kommer av seg selv. Det holder ikke å skrive bøker og ha de beste argumentene. Politiske forandringer kommer ikke av å besitte de beste ideene, de må drives frem politisk. Selv om vi i min egen by Oslo i dag har et rødgrønt bystyre, drives byen på næringslivet og høyresidens premisser. Det er hverken sosialt eller klimamessig bærekraftig. Derfor må vi ta den maktkampen.

– Du peker på en postmoderne modernisme som en mulig vei videre – hvordan kan den veien best oppsummeres?

– Den postmoderne modernismen er en slags oppgradert modernisme. Modernismens ideer om en bedre fremtid er bevart, det samme er modernismens sosiale helhetstenkning. Målet er imidlertid å ta den urbane og postmoderne kritikken til etterretning – hvordan kan vi unngå feilstegene modernistene gjorde? Hvordan kan vi unngå monotoni eller kjedsomhet? Hvordan kan vi unngå diskriminering? Dette var alt berettiget kritikk, men som vi ser i dag leverer også markedet monotoni. En utfordring er at planleggere er lette å kritisere, det forholder seg mer uklart med et usynlig marked. Målet mitt er at så fort vi har blitt bevisst disse usynlige markedsmekanismene, forsøker vi å erstatte dem med modernistiske mekanismer: offentlig finansiering, leiereguleringer og så videre. Tanken er at modernismens sosiale tiltak er mulighetsbetingelsen til det kritikerne av modernismen savnet: kreativitet, innovasjon og mangfold. Rimelige boliger og leiepriser gjør ikke bare byen tilgjengelig for flere typer mennesker, men frigjør også tid til å gjøre andre ting enn å jobbe.

– Dette er din første bok. Hva håper du den skal bidra til?

– Jeg håper boken kan bidra til at flere begynner å tenke på hvordan vi kan komme oss ut av den tilstand eller stillstand våre byer befinner oss i. Jeg undersøker først og fremst hva en modernistisk boligpolitikk kan bety i dag. Min drøm er at andre begynner å spørre seg hva en modernistisk politikk kan bety for dem. Hvordan kan en modernistisk klima-, innovasjons- eller kunstpolitikk se ut? Hvordan kan vi kombinere offentlig eller sosial planlegging med dagsaktuelle utfordringer? Vi lever i en tid hvor vi har gått fra å snakke om klimaendringer til klimakatastrofe. Likevel er det fortsatt lov å kjøre rundt i byen med en bensinslukende SUV mens bussbilletten fortsatt føles dyr. Dette er åpenbart et maktspørsmål, men vi må også begynne å tenke på hvordan vi kan gjøre ting annerledes. Da kan fremtiden bli en velsignelse heller enn et mareritt. Skal det skje, må vi begynne å rasjonelt planlegge for fremtiden, ikke overlate den til irrasjonelle markeder.