OAF nyhetsbrev - februar 2009

Sist oppdatert 02.06.2010
Krise i verdensøkonomien og regjeringens tiltakspakker har vært hete diskusjons- og bekymringstema på kontorene. Arbeidsledighet og permitteringer slår alvorlig inn mange steder, ikke minst i privat praksis. Ingen ser ut til å skjønne så mye av hvorfor det skjer eller hvor lenge det vil vare. Tallene tyder på at konsentrasjonen av arkitekter i de store byene, særlig i Oslo, under den voldsomme og temmelig ukontrollerte (og nokså lite bærekraftige) oppgangstiden de siste årene, nå får de alvorligste følgene her i byen. Inntil det siste har det vært jobb å få nordpå og vestpå, og i offentlig sektor - jobbtilbud som åpenbart har vært lite attraktive for mange unge. Økt mobiliet kan være ett av svarene.

Møter vi har hatt i OAF de siste ukene, ikke minst det store debattmøtet om Krise for arkitekturen 29.1, tyder på at en betydelig omstrukturering av bransjen vil bli en av krisens følger. Vi må både utvide og endre vår kompetanse, bli mer tilgjengelige og forståelige, satse mer på forskning og på miljøriktig kunnskap, sikte oss mer inn mot offentlig sektor så vel som mot byggherrerådgivning og utenlandsmarkedet. På møtet den 29. snakket direktørene for RIF, EBA (entreprenørene) og NPA om en nødvendig tilpasning til et annerledes marked. Kanskje ikke så dumt, når det kommer til stykket, selv om slik omlegging er smertefull. Byplansjef Ellen de Vibe melder at mengden byggesaker ikke har gått merkbart ned; det kan tyde på at det blir nok å gjøre bare bankene begynner å låne ut penger igjen og regjeringens ulike tiltakspakker begynner å virke, kanskje først mot slutten av året.     

*

Sundts Premie for fremragende arkitektur med privat byggherre har vært delt ut av OAF i 100 år, etter at den arkitekturentusiastiske grosserer Harald Sundt innstiftet prisen i 1908. Jubileet ble markert på vårt Stormøte 5.februar for en tettpakket OAF-sal. Sundts Premie har i alle år vært den gjeveste prisen, den skal deles ut hvert annet år, og det er ikke få skjellsettende bygg som gjennom seklet er prydet med den tunge bronsetavlen. Sundts to barnebarn var tilstede da Jørn Narud fra OAFs Sundt-jury kunne dele ut prisen for 2005-2006 til Boliger i Bjørnveien av Dahle/Dahle/Breitenstein, og deretter prisen for 2007-2008 til Gyldendalhuset av Sverre Fehn.

På samme møte ble NSWs Miljøpris for 2007, for første gang, delt ut til Arkitektkontoret GASA, kr.50.000 for et tiårs fremragende innsats for bærekraftig arkitektur. Og for første gang ble OAFs stipend for videreutdanning, også det på 50.000, gitt til Minna Riska, nå masterstudent ved AHO med studier av byggelse i Nairobi, Kenya. Derfra deltok hun via dagferske fotos fra slummen i Kibera.

Etter alle denne virak rundt priser, og Planarbeidernes muntre og klangkraftige musikk fra galleriet, kom kveldens festforeleser, Bjarke Ingels fra arkitektkontoret BIG i København med en virtuos forestilling der alle arkitekturens mest fantasifulle, eggende og grensesprengende virkemidler ble spilt sammen i en mindboggling feiring av en ny internasjonal praksis. Han er stadig ung og fresh, denne Ingels, men du verden for en kraft og et mot!

*

Åpen informasjon meldes til stadighet inn som en forventning i vårt samfunn. Kildene skal være åpne, institusjoner skal være gjennomsiktige og etterprøvbare. Nasjonalmuseet får juling når de vil holde en søkerliste skjult, og det blir nær regjeringskrise når statsministerens kontor ikke vil levere ut til all verdens påsyn et håndskriblet notat fra en telefonsamtale med en banksjef. Det er derfor med noe undring vi leser den knappe meddelelsen på NALs nettside her om dagen: "NALs landsstyre besluttet i møte januar 2009 at styrereferater heretter ikke publiseres på nett". Noen begrunnelse gis ikke for denne endringen av en lang tradisjon, bortsett fra at vi på en e-post får opplyst at det "ligger en forutsetning om at NAL skal benytte andre kanaler og former for å spre informasjonen, for eksempel nyhetsbrev, omtale på www.arkitektur.no osv.". Informasjonen skal med andre ord bearbeides før den slippes ut. Er det virkelig gjennomtenkt og klokt?

Et aktuelt eksempel på noe som kanskje er en ny håndtering av informasjon er landsstyrets fremste prioritet, en nasjonal arkitekturpolitikk. Det forrige landsstyret engasjerte to konsulentfirmaer til å jobbe frem en dokumentasjon og et innspill. I Representantskapsmøtet 4. september ble det lovet utsendelse av dette materialet til lokalforeningene 'medio oktober'. Det ble etterlyst på representantskapsmøtet 29.november, stadig uten at noe ble vist frem. Det rare er at rapporten åpenbart er ferdig for lengst (og et sekssifret honorar er betalt): NALs direktør omtaler rapporten fra PR-byrået Gambit, "En helhetlig norsk arkitekturpolitikk", i siste nummer av Arkitektnytt.

Grunnen til at vi er flere som har spurt etter litt innsyn i dette viktige arbeidet er at OAF har innledet samarbeid med Byrådet om en arkitekturpolitikk for Oslo. Slikt arbeid bør henge sammen, fra nasjonalt til lokalt nivå. Byrådet ønsker å koordinere med Kulturdepartementet, men vi er ute av stand til å samspille med NAL, vi får ikke en gang vite hvilke temaer en slik nasjonal politikk vil omfatte. Forstå det den som vil.  

*

Nasjonalmuseet skal, som alle nå vel har fått med seg, i sin helhet flyttes til Vestbanen. Det er varslet utlysing av åpen internasjonal konkurranse i mars. Men også her er det noen som holder kortene tett ved brystet. Hva som skal skje med nåværende Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet er det ingen som vet, heller ikke det nye styret i Nasjonalmuseet. Dette er hus som ble reist for vel 100 år siden som noen av våre viktigste nasjonsbyggingsprosjekter, for å huse de viktigste ikoner i den nasjonale kulturarven. Kan man bare flytte fra - og overlate til for eksempel lesesalsplasser for jusstudenter? I byer som Berlin, Wien og London bruker man de gamle museumsbyggene, bygger om og bygger på, med øye for en tidsmessig kontinuitet. Er dette nybyggerlandet Norge som viser sitt ansikt?

Det tvilsomme ved at dokumentasjonen ikke er offentliggjort og debatten ikke er tatt i forkant av konkurransen, er at arkitekter igjen (sporene fra Tullinløkka-konkurransene skremmer) kanskje brukes i en storstilt belysning av muligheter, av byggeprogram, i forkant av politiske beslutninger, snarere enn at de tegner på prosjekter der programmet faktisk er politisk avklart. Stemningen blant mange arkitekter er nervøs. Signalet om begrenset gjennomføringsevne er lite betryggende. Vi imøteser interpellasjon fra opposisjonen i Stortinget, og spør om hastverket virkelig er vel begrunnet.

*

Sesongen i OAF er godt i gang, med et nokså rikholdig program. 4.2 hadde vi sesongens første Prosjektfrokost der Norges paviljong på Expo 2010 i Shanghai ble presentert av prosjektledelsen i Innovasjon Norge og arkitektkontoret Helen & Hard, et spenstig og ganske dristig prosjekt. Samme dag hadde OAF Senior et dags-seminar om arkitektutdanningen, før lunsj med omvisning i diplomutstillingen på AHO, deretter debatt i Josefines gate, der det rapporteres om en særdeles informativ (og beroligende) samtale mellom lederne av de tre arkitektskolene.

*

Kunsten å skrive om arkitektur het et dagsseminar på Litteraturhuset 7.2, arrangert av Jan Carlsen med støtte fra Fritt Ord. Jan er en utrettelig, våken og allestedsnærværende skribent som brenner for sitt medium. Mer enn 150 interesserte fylte alle stoler i beste lørdagstid, mens snøen lavet ned over byen og skisporene lokket fra Nordmarka; engasjementet for temaet overrasket nok de fleste. Torgeir Rebolledo Pedersen leste en prosatekst, og så kom korte foredrag og diskusjoner på løpende bånd. Noen var mest opptatt av å skrive fagkritikk av arkitekturverk, Mari Lending blant dem, og diskuterte måter å nærme seg og tolke verket på. Andre, deriblant Ingerid Helsing Almaas, fremholdt omgivelsens og sammenhengens betydning fremfor det enkelte verk, som jo allerede står der, upåvirkelig. Andre, særlig Erling Dokk Holm og Øyvind Holen fra D2, snakket om å formidle til ikke-fagfolk, til den vanlige leser uten forhåndskunnskap eller spesiell interesse. Kritikk og journalistikk er ulike fagfelt; journalisten skal ikke mene så mye, men skape forståelse og engasjement, gjøre det mulig for folk å påvirke de bygg som omgir dem.

Et tema som ble reist av flere var hva som holder arkitekter fra å skrive kritisk. Er vi som profesjon konfliktsky? Det er uakseptabelt å skrive negativt om en kollegas arbeid, ble det hevdet, mens derimot heltedyrkelse er patent. Er det mulig å kritisere Sverre Fehn? De unge tør ikke, de er redd for ikke å få oppdrag, de holder hele kjeft. Eller de er blitt mikrofonstativ for kommersielle krefter? Karl Otto Ellefsen påtalte "et avskyelig samrøre mellom eiendomsutvikling og arkitekturjournalistikk".    

Siste uke mottok den danske Tegnestuen Vandkunsten den finske Alvar Aalto Medaljen, som deles ut bare hvert femte år til en verdenstjerne. I et intervju i Weekendavisen reflekterer en av tegnestuens grunnleggere, Jens Thomas Arnfred, en av 68-generasjonens opprørere, over hvordan arkitekturen er blitt "pen - medgjørlig, ordinær, ufarlig". Boligbevegelsen er død, boligkooperasjonen er blitt vaktmestre. "Arkitekterne gør stort sett, hva de bliver bedt om, så standen er ikke længere kulturbærende. Engang var der noget, der hed Kritisk Revy, og det var ret politiserende at beskæftige sig med arkitektur". Grådigheten har fått bedre kår, sier han, selvtilstrekkeligheten har vokst og eksperimentbyggeriet er satt i bero. Ligger det ikke lenger i det profesjonelle noe man kan lengte etter? Kanskje er det viktigere enn på lenge, minner også Arnfreds åndsfrende Jan Carlsen oss om, å bringe arkitekturdebatten ut i det offentlige rom.

*

Så er året i gang, det blir trolig et år med oppbrudd og selvransakelse, ubehag og kritiske blikk på hvem vi er og hva vi bør gjøre. Det blir også året med avgjørelse av de store konkurransene i Bjørvika, og trolig oppstart på Vestbanen. OAFs program prøver å fange disse store linjene, sette dem under debatt. I urolige tider er det, tror vi, behov for en aktiv forening, et faglig samlingspunkt.

Samtidig minnes vi at noen av de gamle høvdinger er gått bort, nå i januar, Odd-Kjell Østbye og Tore Brantenberg. Østbye var en av de unge visjonære i PAGON-gruppen, professor og rektor ved AHO, grunnlegger av ØKAW, bærebjelke i Institutt for Romkunst - og formann i OAF. Brantenberg var toneangivende boligarkitekt, forfatter av mange bøker, professor ved NTNU, redaktør av Byggekunst, visepresident i NAL, Italia-reisende og musikk-elsker. De hadde begge en lekende radikalitet og en kompromissløs kreativitet som faget kan trenge i disse krevende tider.  

For styret i OAF
Peter Butenschøn, leder