Faksimile av Oppland Arbeiderblad 22. juni 2015.

Trenger vi arkitekter?

Tekst Geir Brændhaugen, leder Hedmark og Oppland Arkitektforening Sist oppdatert 22.06.2015
Et spørsmål det er naturlig å stille i lys av lempningene i Plan og Bygningsloven som gjøres gjeldende fra 1. juli.

Forenklingen som åpner for at enhver kan bygge kalde bygg (les uthus og garasjer ) inntil 50 m2 uten søknad, er i seg selv ikke noen katastrofe for arkitektstanden. Det er i mye større grad respekten for arkitekturfaget som det er naturlig å stille spørsmål ved. Norsk arkitektur har kanskje aldri stått sterkere internasjonalt enn i dag. Arkitekter fra Europa reiser til Norge for å studere Norsk samtidsarkitektur og Stavanger Aftenblad melder om 100 medlemmer av det Amerikanske arkitektforbundet som i juni er på studiereise i Stavanger, Bergen, Trondhjem og Oslo.

«Arkitekturpolitikk» er et begrep politikere tar fram i festtaler, og retter fokus mot kvalitet på samtids-arkitekturen her hjemme. Er dette en posisjon arkitektstanden har skaffet seg på grunn av de betingelser som lovverk og andre rammebetingelser har gitt oss? Neppe, er min påstand. Og her er jeg tilbake ved utgangspunktet for artikkelen, hvem skal ha ansvaret for hvordan det bygde miljø blir seende ut? Skal den liberalistiske tanke om at hver mann vet sitt eget beste, få nå fram på dette området?

Da den Danske arkitekten Jan Gehl i 1971 skrev boken «livet mellom husene», skapte han interesse for kvalitetene i det bygde miljø som strakk seg langt utover arkitektkretsene. I boken fokuserer han på mellomrommene mellom bygg. «Mitt hus er min nabo’s utsikt» er et sentralt begrep i problemstillingen. Skal det da ikke stilles noen krav til utforming?

Lovverket som regulerer dette i dag er mildt sagt besynderlig. Situasjonen er slik at den fagkunnskap som det tar 5 år på universitet for å tilegne seg, kan utøves og praktiseres av alle, absolutt alle med tilgang til tegneverktøy. Hvilket annet akademisk fag har en slik åpning i lovverk og praksis at enhver kan skrive «arkitekt» på kontordøra og starte å praktisere faget?

Det er så absolutt ikke denne liberale holdningen som har brakt Norsk samtidsarkitektur dit den er i dag. Dette skaper imidlertid et enormt sprik mellom by og land. Mens de velrenomerte arkitektkontorene praktiserer sitt fag i og rundt de store byene, kontrollert og aprobert av fagmiljøer i de store kommunene, er utkantkommunene kjemisk frie for denne fagkunnskapen. Og når dette blandes med lovens åpning for at absolutt alle, på papiret er kvalifisert til å bedrive utforming av det bygde miljø, er spriket mellom by og land komplett. Hvem skal ha ansvaret for det bygde miljø i Innlandsnorge?  Dessverre er situasjonen i dag slik at bare et lite mindretall av det som bygges er formet av fagpersoner med arkitektutdanning. Det ville være besynderlig om 5 års utdanning i faget skulle være unødvendig og at bygninger som utformes av personer, som i kraft av et svakt lovverk kaller seg «arkitekt», utfører samme arbeid.

Tilbake til utgangspunktet så er det ikke lempningen i bygningsloven som senker standarden på bygningsmiljøene i distriktene, men dette er kanskje det som «fikk begeret til å renne over». Skal politikere i sentrale posisjoner fortsette å snakke om norsk samtidsarkitektur i positive ordelag og plassere dette i en europeisk sammenheng, må en samtidig presisere hvilken arkitektur dette gjelder. Den hverdagsarkitekturen som vi omgir oss med har dessverre et nivå som er farget av at det ikke stilles krav over hodet, og at den kan utøves av hvemsomhelst.