I media
Publisert 06. september 20
Av: Camilla Moneta, fagsjef i Norske arkitekters landsforbund

Har pandemien lært oss noe om hva som er et godt hjem?

Mitt råd til boligkjøpere er å vurdere om boligen vil kunne fungere over tid og om den egner seg for livets endringer, skriver Camilla Moneta i en kronikk i Aftenposten.

Publisert 06.09.2020
Av: Camilla Moneta, fagsjef i Norske arkitekters landsforbund
Camilla Moneta, fagsjef i NAL Foto: Tommy Ellingsen
Camilla Moneta, fagsjef i NAL Foto: Tommy Ellingsen

Det siste halve året har vi alle tilbrakt mye mer tid i hjemmene våre. For mange har det endret hva de ser på som et godt hjem.

Min første leilighet ble bygget på 1920-tallet og var på 52 kvadratmeter. Kjøkkenet og de to andre rommene var nesten kvadratiske og 15 kvadratmeter hver, og de kunne brukes på mange ulike måter.

To rom og kjøkken ville i dag blitt kalt en treroms. Tilsvarende leilighetsstørrelse i moderne boligblokk løses med to minimale soverom og en stue der kjøkkenskap er stablet langs en vegg innerst i rommet.

Vi har mistet kjøkkenet. Vi har mistet muligheten til å trekke oss tilbake, og vi har mistet fleksibiliteten. Stuekjøkkenet er ofte det restarealet som blir igjen når minimumsversjoner av de andre rommene er etablert (Manum, 2006).

Urovekkende endringer

Jeg hadde dårlig råd da jeg kjøpte min leilighet, så jeg leide ut det ene rommet til en student. Vi delte et romslig kjøkken og bad.

Etter hvert flyttet studenten ut, og snart var leiligheten et velfungerende hjem for min lille kjernefamilie. I kjelleren var det bod, plass til klestørk og sykkelreparering. På loftet kunne vi i tillegg lagre alt vi trengte, men ikke ønsket å fylle leiligheten med i det daglige.

Min første leilighet var enkel og genial. Dagens nye leiligheter er sjelden så smarte. En tydelig trend er at soverom kun er for å sove i. I stuekjøkkenet, som ofte er en gjennomgangssone, skal vi se TV, høre musikk, gjøre lekser, arbeide, lage mat, leke, slappe av og ha gjester. Kjøkkenet er ikke lenger et eget rom å kunne trekke seg tilbake til med en venn, lekser eller en laptop.

Vi ser også at toalett, bad og vaskerom òg er slått sammen, og tørk av klær har spredt seg til hele leiligheten.

Lagringsplass er redusert til et minimum. Norge er på topp i verden på boligstandard, men nesten umerkelig skjer det urovekkende endringer i utviklingen av de små familieleilighetene.

Dårlige planløsninger

Det er klimasmart, mer miljøvennlig og økonomisk fornuftig å bygge slik at vi pr. person bruker mindre areal på å bo. Men dårlige planløsninger er ikke bærekraftig og bidrar dessuten til at vi flytter oftere. Stadig flytting hindrer etablering av sosialt stabile bomiljø.

Årlig bygges det mer enn 15.000 blokkleiligheter, men det er ingen som har ansvar for å vurdere om disse boligene kan tilpasse seg nye tider. Et nytt barn, en skilsmisse, inntektstap, sykdom, pandemi eller annet som livet kan påføre oss, betyr at behovene endres.

Koronakrisen er et eksempel på en brå endring, en som i våres opphevet det fysiske skillet mellom skole, arbeid og hjem. Hjemmekontor er for mange kommet for å bli, i lang tid fremover. Familier påføres stress og redusert livskvalitet som følge av dårlig planløsning.
Tilpasningsevne

Alt var ikke bedre før, men mange av de 100 år gamle boligene har vist seg bemerkelsesverdig robuste fordi planløsningene enkelt kunne tilpasses nye situasjoner.

Tilpasningsevne er et kvalitetsstempel på et godt hjem.

Mitt råd til boligkjøpere er å vurdere om boligen vil kunne fungere over tid og om den egner seg for livets endringer.