Nytt
Publisert 07. mai 21
Av: Annicken Vargel

Arkitekturopprøret: Plan- og bygningsetaten svarer

Etatsdirektør Siri Gauthun Kielland i Plan- og bygningsetaten i Oslo fikk mange spørsmål i chatten under debatten om arkitekturopprøret. Her er hennes svar.

Publisert 07.05.2021
Av: Annicken Vargel
Bilde av Siri Gauthun Kielland
Siri Gauthun Kielland. Foto: Hanna Maria Van Zijp, Arkitektnytt

Det blir rart å bruke operaen som eksempel på et moderne bygg. Problemet ligger jo ikke operaen, men den generiske utbygningen av store boligområder og kontorbygninger uten stedstilpasning og menneskelig skala.

– Jeg har lyst til å minne om at det skjer en utforming av byrommene rundt som handler om menneskelig skala og bruk. Tenk at vi snart får en badestrand rett innpå finkulturen! Vi har en havnepromenade som gir alle tilgang til fjorden. De overlappende brukssonene er like viktige for en menneskevennlig by som klassiske akser og synlighet. Vår sameksistens med omgivelsene er ikke bare visuell, men praktisk. Det demokratiske byrommet inviterer mennesker til å møtes. Det gjøres planmessige feil, men man kan langt på vei reparere med omtanke.

En vanlig kritikk av arkitekturopprøret er at arkitektur er så mye mer enn fasader. Men veldig sjeldent blir det påpekt hvorfor ornamenter og vakre fasader er uforenelig med universell utforming og funksjonalitet.

– Det er ikke dekor som skaper problemer for de med nedsatt funksjonsevne. Alle trenger vakre fasader og fine detaljer. Hvem har sagt at universell utforming (UU) skal resultere i en ensidig funksjonell arkitektur uten estetisk rikdom? Tvert imot så viser UU at vi må legge større vekt på en sansbar arkitektur. De sju prinsippene og arkitektoniske virkemidler kan man blant annet lese om på side 8 -12 i Universell utforming og tilgjengelighet- veileder med eksempelsamling: «Å benytte de riktige virkemidlene på en god og tilpasset måte kan bidra til en innovativ, funksjonell og vakker arkitektur og et skifte fra spesialløsninger for noen til naturlige løsninger for alle».

Hva tenker representanten fra Plan og Bygg om at vårt flotte operabygg ikke lenger er synlig fra Ekebergparken, grunnet det store, grå og lite vennlige Munchmuseet?

— Du har helt rett i at planlagte siktlinjer er en viktig del av byen. For at ikke sikt skal forsvinne, må vi fastsette siktlinjer i reguleringsplaner. Men en ås, som Ekebergåsen, gir panoramautsikt. Det man ser derfra er ikke permanent, for en levende by er i stadig endring. Derfor vil utsikten endres over tid. Det var nok aldri fastsatt at operaen skulle være synlig fra Ekebergåsen, og planprosessen for Munchmuseet var ferdig i 2014. Jeg skjønner godt at du savner utsikten til Operaen, men byen er i kontinuerlig endring. Etter den første motstanden, var det mange som etter hvert satte pris på Barcode sett som skyline fra sjøsiden også. Men i reguleringsplanen var det alltid meningen at det skulle komme bygg foran.

Operaen er et viktig symbolbygg – det vil si et bygg for fellesskapet. Slike bygg skal av den grunn ha en signaleffekt og være synlige i landskapet. De skal også virke som en magnet som trekker mennesker til seg. De skal derfor trumfe bygg som er markskrikerske og ikke representerer noe annet enn seg selv.

Det er ikke sikkert at synlig nødvendigvis betyr at vi skal se bygget fra alle kanter! Tvert imot. Vi har et operabygg som er lavmelt i utformingen og som bokstavelig talt dukker opp av vannflaten. Dette er et bygg vi skal oppdage fra ulike vinkler og i ulike bysituasjoner. Når vi planlegger byen, skal vi huske på symbolbyggene.

Kan dere diskutere høyden på nye boligbygg? Ref. Løren, Nydalen etc. Er ikke det mer releavant enn fasadeutsmykkning?

– Det er en vesentlig diskusjon du reiser, for dette går rett i kjernen av at byen er mer enn arkitektur, den er også byplanlegging. Det er to fagfelt som er uavhengige, men også gjensidig avhengig av hverandre for at byen skal bli best mulig. Fasader og materialbruk er viktig, men byggenes volumer, utbyggingens skala og de planmessige grepene er med på å forme og endre byen. Høyder er derfor alltid et hett tema, også blant fagfolk. Nå er vi i gang med å revidere høyhusstrategien også, og det blir spennende å se hvordan den lander. Arbeidet har nokså nylig startet hos oss og skal etter planen sendes til politisk behandling etter høring våren 2022.

Kan PBE si litt mer om hva slags dialog man har i utbygginger som for eksempel Lørenbyen? Er det mulig å påvirke prosjektforslag ut fra et "landsbyperspektiv"?

– Det er mange faser i store reguleringsprosjekter som Lørenbyen, som ofte går over mange år. Men alle store reguleringssaker starter med dialogmøter med forslagsstiller og PBE og varsling til naboer i planområdet. Det er generelt viktig at nabolaget – eller ‘landsbyen’ om du vil – engasjerer seg tidlig. Det er i den tidlige fasen prosjektene kan påvirkes mest, men samtidig er prosjektene kanskje mindre konkrete og vanskeligere å ta stilling til. Vi har laget en veileder som skal gi råd til forslagsstillerne i medvirkningsprosessen, og vi må også bli flinkere til å oppfordre utbyggerne til å gjøre mer medvirkning enn minimumskravene, slik at nabolaget blir en deltager.

Utviklere må benytte seg av de opplagte fordelene med å ta i bruk medvirkning. Det kan ta lenger tid, men her betyr tid kvalitet og ikke penger. Kvalitet som det å skape gode nabolag basert på nærhetsprinsipper (burde kanskje lære av fellesløftet rundt samfunnsbyggingen etter krigen. Det å gå sammen om noe). Hvis man skal bygge et samfunn— hvilket større nabolag er — da bør man vel være flere om det. Boligen er ikke en bomaskin slik Le Corbusier kalte det.

Hva tenker dere om villedende prospekter i boligprospekter? Slik som dette på Ensjø:

– Markedsføring av prosjekter er ikke noe som vi har mulighet til å påvirke. Når det er sagt, mener jeg personlig at alle som selger noe, bør være ærlige om hva det er de selger.

Plan- og bygningsloven § 29-2 – bedre kjent som «Skjønnhetsparagrafen» – gir hjemmel for å avslå en søknad hvis tiltaket etter kommunes skjønn ikke har «gode visuelle kvaliteter». Kan PBE si noe om hvordan visuelle kvaliteter vurderes i plan og byggesaksbehandling?

– I plan- og bygningsloven er arkitektonisk utforming et samlebegrep for visuelle kvaliteter, brukbarhet og funksjonalitet i utformingen av det enkelte tiltaket. Med gode visuelle kvaliteter menes blant annet byggets uttrykk for sin funksjon, samspillet mellom volum og høyde, fasadeutforming og farge- og materialbruk. Respekt for naturgitte og bygde omgivelser spiller også med.

De estetiske vurderingene gjelder tiltaket i seg selv, forholdet til omgivelsene og fjernvirkningen. Vi trenger gode redegjørelser for alle disse nivåene slik at PBE kan vurdere om alle disse hensynene er ivaretatt til beste for naboskapet og for byen. PBE har slik særlig kunnskap om arkitektonisk kvalitet som et helhetlig begrep. Vi ser et byggeprosjekt i en større sammenheng og ofte i et bredere perspektiv enn det forslagsstiller gjør.

Vi har et arkitekturopprør på gang, men vi skal ikke glemme at mye av det bygges er av høy kvalitet også. Oslo bys arkitekturpris er et virkemiddel for å vise hva som skal til for å få til kvalitet. I fjor fikk boligprosjektet Munch brygge arkitekturprisen. Da ble det fremhevet at arkitekt og utbyggeraktører hadde et godt samarbeid, gikk i dialog med PBE og justerte sitt forslag tidlig i prosessen. Det gjaldt både aktive første etasjer, fargebruk og å ivareta siktlinjer — som alt sammen er viktig for det estetiske uttrykket. Samarbeid er altså viktig for å få til høy arkitektonisk kvalitet.

Nå har vi fått stålgrå og isgrønne fasader i 20-30 år. Kan vi ikke få mer farger snart?

– Vi jobber med en fargeveileder nå, som skal bidra til enda bedre og forankrede faglige vurderinger av fargebruk i byen. For som Camilla Moneta nevnte, også fargebruk er et fag. Fargeveilederen er planlagt ferdig i løpet av 2022. Det gleder jeg meg til.

Tungetale fra arkitekturparnasset hjelper ikke. Hvem er det som er ansvarlig for at byggene bygges? Hvordan har de tatt avgjørelsene? Hvorfor har vi ikke mekanismer som hindrer det fra å skje?

– Jeg vet ikke helt hva du mener med tungetale, men i Oslo er det slik at cirka 70 % av planene blir fremmet av private forslagsstillere. Plan- og bygningsetaten behandler planforslagene i dialog med utbyggerne, og i denne fasen skjer det ofte justeringer i forbindelse med høringer. Til slutt er det bystyret som tar beslutningen om en plan. Med andre ord: Det er en lang kjede av involverte parter som deltar – og det bare før byggesaksprosessen starter.

Hvordan kan vi få til en bedre medvirkning av innbyggere i stor skala for større byggeprosjekter? Viktig at vi lytter til hverandre i større grad. Vi trenger et samfunn ALLE trives i.

– Det norske systemet gir innbyggerne størst mulighet til å påvirke i planprosessen. I selve byggesaksprosessen, som kommer etter at planen er vedtatt, får de nærmeste naboene mulighet til å komme med merknader i byggesaken. Da er det viktig å vite at det er den forutgående planen som legger rammene for hvor høyt et bygg kan være, for utnyttelsesgraden på tomta, for om trær kan felles eller ikke og hvordan sikt og andre forhold blir påvirket. Si din mening så tidlig som mulig i planprosessen, er mitt klare råd. Ikke vent til byggesaken kommer.

Hvorfor er det alltid om å gjøre å bygge billigst?

– Vel, er ikke dette et spørsmål som har minst to nivåer? Det er viktig å bygge rimelige boliger, men med kvalitet. Vi må få til et bredt boligtilbud i Oslo med en rettferdig fordeling av fellesgoder i omgivelsene. De som har dårlig økonomi, skal også kunne etterspørre kvalitet! Vi vil da at sykepleieren, læreren eller unge skal ha råd til å etablere seg og bo her. Hvordan kan vi få til det? En sosial tanke som vil styrke byens sosiale bærekraft bør engasjere utviklere og arkitekter sterkere.

Så er det et annet nivå der man renonserer på arkitektonisk kvalitet (detaljering og materialbruk) for å øke profitten.

Støtter du arkitekturopprørets ønske om mangfold, toleranse og valgfrihet i arkitektur, inkludert tradisjonsbasert samtidsarkitektur? Støtter dere ønsket om at befolkningen ved medbestemmelse skal være med og velge arkitektur?

– Til det siste spørsmålet: Hvis vi skal ha medbestemmelse og ikke medvirkning, må lovverket endres. Alle innbyggere har i dag rett til å si sin mening i planer, og vår medbestemmelse skjer gjennom kommunevalget og stortingsvalget. Dette er dermed et mye større spørsmål enn å være med å velge arkitektur.

I Tromsø får ein kritikk for å bygge høge blokker i strandsona, som blokker for sola, og som ikkje står i stil med Tromsø-arkitekturen, men korleis møte desse krava, om å ikkje bygge for høgt, og samtidig ta vare på kultur og befolkningsvekst?

– Vi må engasjere oss og bry oss. Markedskreftene ønsker en høy utnyttelse. Viktige kvaliteter settes i spill. Igjen er medvirkning veldig viktig verktøy å bruke.

Vi må ikke være så redde for dialog underveis i prosessene. Alle er tjent med at vi får høy kvalitet i omgivelsene. Faktisk også fra et markeds-/salgsperspektiv.

Ligger utfordringen i at estetikk ikke kan måles? Det virker som utbyggere utelukkende bryr seg om kvaliteter som kan måles med tall i prosessen. Hvordan kan vi måle (vellykket) estetikk og sette større krav til det? Hvem skal gjøre det?

– Vi kan ikke måle kvalitet etter tradisjonelle metoder. Vi kan bruke kvalitative metoder og de finnes. Estetikk handler mye om å skape sammenhenger, skape gode rammer som betyr noe for hele mennesket— den aktive som orienterer seg og bruker omgivelsene som en forlengelse av seg selv, og det sansende mennesket som tar omgivelsene inn og som virker positivt stimulerende.

Hvor lenge blir folk boende? Er det mye byliv i et område? Er folk trygge? Slike undersøkelser kan gi oss noen indikasjoner.

Slik jeg forstår det er arkitekturopprørets hensikt at folket i større grad skal kunne delta i bestemmelsen av hvordan byen ser ut. Hvordan mener dere at dette skal gjøres? Klassiske bygg er flott det, men jeg er sikker på at hele folket ikke nødvendigvis vil hevde at dette alltid er best.

– Vi trenger variasjon som ivaretar forskjellige livsbehov. Arkitekturen skal bety noe for den enkelte, det sosiale livet og for det sammensatte bysamfunnet vi identifiserer oss med. Arkitekturen skal hegne om byens mangfold uten at resultatet blir visuelt rot.

Hvor ligger ansvaret for kvaliteten? Formelt sett ligger det hos arkitekten, men hvis rammeforutsetningene ikke er tilstede så har ofte ikke arkitektene mer tid enn til å "redde stumpene". Kvalitetsansvarliggjøring av bestiller (og entreprenør) er viktig.

– Ja, vi må ansvarliggjøre, og kanskje kan man utvikle smarte verktøy som skaper mer forpliktende prosesser. Hensikten må i så fall være et verktøy for å holde på klare tanker og gode prinsipper gjennom komplekse prosesser. Hvilke kvaliteter er det vi skal ivareta og som skal være der når prosjektering og saksgang er over? En hjelp til drøfting av verdier vil kanskje gjøre alle klokere.

Kan det lages en felles-dialogplattform for å finne ut i lag hva som savnes av innbyggere av de gode visuelle kvalitetene i dag for å få til en forbedring? Viktig med konstruktiv dialog.

– Viser til svaret over. Her ligger det mulighet for å jobbe frem noen smarte verktøy. Fint om DiBk kan ta et initiativ her.

Det er vel ingen iboende motsetning mellom klimavennlig arkitektur og gode byomgivelser? Et bygg med billige fasadekledning, dårlig møte med omgivelse og liten stedstilpasning vil alltid være dårlig, uavhengig av smak og stil. Debatten handler vel i bunn og grunn om kvalitet?

– En helt sentral erkjennelse i arkitekturpolitikk for Oslo: Arkitekturen må både være klimasmart, kostnadseffektiv, inkluderende og vakker for å løse mange av tidens og fremtidens utfordringer. Det er et mål for Oslo å ligge i front med god samtidsarkitektur som møter samfunnets skiftende behov.

Kan Siri nevne nogle nyere prosjekter som hun synes er blevet bra?

– Byen er ikke en sum av enkeltbygg. Vi utvikler steder i byen og vi har en by som av mange beskrives som en samling av «landsbyer». Vi skal ivareta dette særpreget med et mangfold av bystrøk med fantastisk atmosfære – takket være ny og gammel arkitektur og et rikt byliv. Byen handler da i høy grad også om menneskene som lever der. Men noen nyere gode prosjekter vil for meg være, blant mange, Vinslottet på Hasle og Dælenenggata 36. Svært forskjellige prosjekter som begge tilfører byen mye.

Er det virkelig miljømessig bærekraftig å bygge bygg som har kortere "levetid" fordi de mangler estetiske fasadekvaliteter?

– Nei, det er det selvsagt ikke. Vi kan ikke arbeide ut fra at arkitektur skal være midlertidig. Høy arkitektonisk kvalitet er noe som står seg over tid. Arkitektur med varig kvalitet er også fleksibel: Under nye forutsetninger kan bygninger omformes og fylles med nytt innhold etter endrede behov. Varig kvalitet omfatter holdbarhet i materialer, konstruksjon og bygningskropp. Gode materialer blir ofte finere med tiden når de får patina og karakter.

Bør kommunene få en større mulighet til å foreta skjønnsmessige vurderinger i selve byggesaken, og gi avslag fordi det som foreslås bygget ikke tilfredsstillerestetiske krav/krav til kvalitet (selv om det i og for seg er i tråd med kravene i reguleringsplanen)?

– Vi har noen muligheter, men plan- og bygningsloven er i dag en ja-lov. Det hender at vi avviser på grunn av skjønn i dag, men jeg tror at vi i kommunen må både øke bevisstheten vår og i noen tilfeller våge å bli litt tøffere enn vi har vært på dette punktet. Samtidig vet vi at kritikken fort slår tilbake: Da blir mange opptatt av å fortelle at kommunen blir et hinder for bolig- og næringsutvikling. Det blir sagt at vi er for pirkete og for detaljerte, at vi bare tillater det som tilfredsstiller vår egen smak. Det jeg ønsker meg mest er en god og grundig debatt om kvalitet, og hvor ikke kvalitet og takten i boligbyggingen blir motpoler. Vi må klare å ha to tanker i hodet på en gang.

Kunne en del av løsningen være å stille svært strengekrav til utformingen av 1. etg?

– Vi stiller krav om «publikumsrettede aktiviteter» i førsteetasje, og at det skal være utadrettet. Men: Det er ikke kommunen som bestemmer hva slags type virksomhet som kommer inn. Blir det frisørsalong, advokatkontor, renseri, gavebutikk eller annet – det er opp til eier å sørge for. Det handler også ofte om hvem som har råd til å leie der. Men med det sagt, det er helt klart at også typen virksomhet i førsteetasjen spiller en rolle for hvordan vi oppfatter bylivet i gaten.