For at saken ikke skal ende opp i en blindgate av profesjonskamp, er det hensiktsmessig å se grundig på hva selve stridens faglige kjerne; arkitekturprosjektering, faktisk omfatter, og om det er grunnlag for en endring av fagområdets innhold, skriver president Gisle Løkken.

Ansvarsretten: Hva gjør NAL?

Tekst Gisle Løkken Sist oppdatert 06.12.2018
Hvorfor er det nødvendig med arkitekturutdanning for å kunne ha ansvarsrett for arkitekturprosjektering - og hva gjør NAL med saken?

Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) vedtok den 13. november en endring i Byggesaksforskriften som gir fagskoleutdannede med praksis mulighet til ansvarsrett for arkitekturprosjektering i tiltaksklasse 2. Fra arkitekters ståsted kan saken virke klar; som en nedjustering av kompetansekravet for arkitekturprosjektering for mesteparten av de bygninger som til nå har hatt krav til arkitektutdanning. Like fullt kan det være grunnlag for å se litt på både realiteter og argumenter som har kommet i saken, fra ulike ståsted, både for å klargjøre våre egne synspunkter og interesser, men også for å legge en klar plan for hva arkitekturprosjektering skal være i fremtiden, hvilke krav som må være knyttet til ansvarsretten, og ikke minst hvilke nye muligheter dette åpner for.

I forbindelse med KMDs varsling av forskriftsendringen og relativt likelydende og kritisk tilbakemelding fra arkitekt- og ingeniørorganisasjonene sier statssekretær i KMD, Lars Jacob Hiim (VVSforum, 16.11.2018 /gjentatt i Arkitektnytt 20.11.2018) at endringen har ingen betydning for kvalitet eller sikkerhet. Hiim mener at det kun er gjort små endringer i regelverket nå for å få løst noen av utfordringene som deler av næringen har tatt opp med oss. Det synes åpenbart at departementet har vært under press fra fagskoler og andre aktører i bransjen som oppfatter det hele som en tilpasning til etablert praksis. 

Fagskoleutdanning versus universitetsutdanning
Som representant for dem som har bedt om endringen bruker jeg sivilingeniør og lektor Ola E. Skrautvol (Fagskolen Innlandet), som i samme blad mener at fagskolene har tilstrekkelig med arkitektfaglige elementer og at: nettopp gjennom kravene til energieffektive bygg fra TEK07 til TEK17 er dette et vesentlig grunnlag for å gi et bygg en god plassering på tomta, riktig himmelretning, med en optimal byggutforming. Påpekningen er gjort med indignasjon over det som oppleves som en nedvurdering av fagskoleutdanningen, gjennom ’stempling’ av kompetanse fra fagskolene. Med dette gjør Skrautvol saken til en profesjonskamp med påstand om at det hele bunner i den hensikt å fremme egne eksklusive interesseorganisasjoner og ønske konkurransefortrinn. 

I høringssvar fra alle lendets arkitekthøyskoler (13.09.2018) påpekes det at det er betydelige ulikheter mellom læringsmål fra fagskolenes toårige utdanning og femårige masterutdanning i arkitektur, som praktisk erfaring ikke kompenserer for. Mens fagskoleutdanningen i hovedsak er teknisk og praktisk rettet, inneholder arkitekturutdanningen betydelige trening i kompleks, kontekstuell, funksjonell og formal forståelse. Den nye fagskoleloven fra 2018 omtaler ikke hvordan forskning, utvikling, innovasjon eller ny kunnskap skal integreres i utdanningen, mens Universitets- og høyskoleloven i §1-3 fastslår at: Universiteter og høyskoler skal arbeide for å fremme lovens formål ved å tilby høyere utdanning som er basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid, utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.

Vi er nå i den situasjon at endringen i Byggesaksforskriften er vedtatt, og vil gjelde fra 1. desember 2018. Endringen vil neppe få store praktiske utslag på veldig kort sikt, men det er ganske åpenbart at det over tid vil dannes en ny praksis på bakgrunn av nye forskrifter. Dersom dette blir stående, er det også åpenbart at det vil påvirke arkitektutdanningen og utøvelsen av vårt fag, selv om det er vanskelig å se presist hvordan dette vil bli. 

Byggkvalitetsutvalget
På bakgrunn av den tilbakemeldingen som har kommet er det helt nødvendig at det må komme enda nye endringer som klargjør hele saksfeltet, men igjen er det ikke opplagt hvordan det kan skje, eller hva som kan bli det endelige utfallet. Det kan også nevnes at KMD parallelt med vedtaket har nedsatt et Byggkvalitetsutvalg som skal jobbe i 2019, med mandat til å evaluere hele ordningen med sentralgodkjenning, og følgelig også hvilken faglig kompetanse som skal ligger til grunn for ansvarsrett for de ulike fagområder, innenfor de ulike tiltaksklasser.

Selv om mye er usikkert og de fleste ikke har klart å konsolidere situasjonen enda, vil jeg likefullt forsøke å skissere mulige videre linjer å jobbe langs:

  • For at saken ikke skal ende opp i en blindgate av profesjonskamp, er det hensiktsmessig å se grundig på hva selve stridens faglige kjerne;arkitekturprosjektering, faktisk omfatter, og om det er grunnlag for en endring av fagområdets innhold. I dag inkluderer arkitekturprosjektering mange relaterte fagområder som konstruksjonssikkerhet, brannsikkerhet, bygningsfysikk, energi- og lydforhold fordi arkitektur brukes som et overordnet samlebegrep i Plan- og bygningsloven, og slik legitimerer at andre profesjoner kan påberope seg ansvarsrett for fagområdet.  

  • Det er i dag dårlig avstemning mellom Plan- og bygningslovens ’spesifikke’ arkitekturrelaterte paragrafer som f.eks §29-2 (den såkalte ’skjønnhetsparagrafen’) og bruk av fagområdet  arkitekturprosjektering i godkjenningsordningen. Dersom arkitekter med femårig master i arkitektur skal ha eksklusiv ansvarsrett for arkitekturprosjektering må lovverket endres og fagområdet knyttes direkte opp i mot arkitekters spesielle kompetanse. Faren med dette er at arkitekter ekskluderes fra prosjektering på andre fagområder som i dag er inkludert i arkitekturprosjektering, men dette bør kunne løses ved klarere presisering av kompetanse gjennom utdanning, opp i mot de ulike fagområder. Samlet sett er det en sannsynlig fordel at dette blir presisert tydeligere.

  • Det ligger an til en større gjennomgang av både definisjonen av fagområdene det er knyttet ansvarsrett til gjennom sentralgodkjenningsordningen, og en klargjøring av fagene også opp i mot Plan- og bygningsloven. Målet med et slikt arbeid vil være å sikre at arkitekturprosjektering utføres av masterutdannede arkitekter innenfor alle tiltaksklasser, og at arkitekter da får et entydig ansvar for sitt fagområde, også i praksis – ved kommunal plan- og byggesaksbehandling. Dette er et arbeid både NAL og de andre interesseorganisasjoner og arkitekthøyskoler må være involvert i – som et selvstendig arbeid, men også som et parallelt påvirknings- og referansearbeid til KMD og Byggkvalitetsutvalgets arbeid. 

Gir muligheter
Dersom vi klarer å jobbe frem konsistente og koherente argumenter for slike endringer er det et godt grunnlag for å få et bedre avstemt lovverk, som også gir klarere juridisk sikring av arkitekters kompetanse opp i mot både lovverk og utførelse. Dersom arkitekters kompetanse blir bedre sikret, ligger det implisitt at den arkitektfaglige kompetansen i kommuners og offentlige myndigheters plan- og byggesaksforvaltning også må sikres. Det betyr igjen at det arkitektfaglige kompetansen i samfunnet blir generelt høyere, da arkitekturfaget entydig blir knyttet opp til arkitektutdanningen. 

NAL tar et lederansvar i en slik prosess fordi dette berører kjernen av vår virksomhet, har stor betydning for arkitekters yrkesutøvelse, og i tillegg gir muligheter for å få mer kompetanse og mer kreativt arbeid ut i samfunnet. NAL ser derfor på den uheldige situasjonen som har oppstått på kort sikt, som en mulighet til å få belyst og løst mange av de felt vi jobber med på lang sikt, slik som å;

  • Knytte fagområdet arkitekturprosjektering utvetydig til 5-årig master i arkitektur
  • Bedre muligheter for unge arkitekter til å starte egen praksis
  • Høyne arkitektfaglig kompetanse i offentlig forvaltning
  • Større ansvar for arkitekter i utforming av planer og bygg i kommunal plan- og byggesaksbehandling
  • Større ansvar for arkitekter i utforming av planer og bygg gjennom konkurranser
  • Krav til arkitekturkompetanse ved offentlige innkjøp, som også åpner for større mangfold og kreativitet

Hvilken form den kommende prosessen vil få er ikke entydig, og sakskomplekset er ikke uttømmende, men klarer vi å håndtere den umiddelbare "forstyrrelsen" på en god måte, kan det gi et utfall som er vesentlig tydeligere på hvilken utdanning som gir ansvarsrett, og i tillegg åpne enda nye muligheter for arkitektfaget.