Fra venstre: Gisle Løkken, president i NAL. Camilla Moneta, fagsjef i NAL. Andreas Vaa Bermann, avdelingsdirektør i Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune. Erik Sandsmark, rådgiver i By- og samfunnsetaten i Kristiansand kommune. Grete Kvinnesland, prosjektutvikling i Stavanger utvikling. Foto: Arkitektnytt.

Arkitektur sett fra det offentlige

Tekst Gisle Løkken Sist oppdatert 22.03.2019
Selv om vi forvalter et fag som er flere tusen år gammelt, hjelper det lite å hevde lang tradisjon når premissene for endring, enten det er teknologi eller klima, er nye og ukjente - og områder som tradisjonelt har vært arkitekters domene, i økende grad overtas av andre.

Onsdag 20. februar samlet vi 10 kloke arkitekter fra ulike sektorer i stat, region/fylke og kommune for å diskutere arkitektur og planlegging sett fra det offentlige. Arkitekturen er nærværende for oss alle, men planlegging og underlag for politiske beslutninger om fysiske endringer, blir i stadig større grad gjort av konsulenter med utdanning og kompetanse utenfor arkitektfaget. Det finnes ingen nasjonal statistikk på dette, men det er et inntrykk fra egen erfaring og samtaler med arkitekter i det offentlige at de er få, spredt fordelt og at det er et jevnt minkende antall. Problemstillingen er på ingen måte ny, og har vært på agendaen lenge. I NALs handlingsprogram 1986-87 f.eks. fastslås et økt engasjement for offentlig ansatte og økt arkitektkompetanse i kommunene. Landsstyret ga uttrykk for den gangen at de var opptatt av å bidra til å bryte ned skillet mellom private og offentlige arkitekter.  

På tross av at temaet har vært på agendaen over lang tid - i 2004 skriver igjen Arkitektnytt at de har ambisjoner om å bruke spalteplass på temaet fremover - har utviklingen gått i påfallende negativ retning. Med det bakteppet som tegnes bredt, om behov for stadig mer arkitektkompetanse i planlegging av fremtidens samfunn, er det et paradoks at arkitekter tilsynelatende ikke er interesserte i å bruke sin kompetanse til dette.  

Det kan virke som om det er knyttet et stigma til offentlig ansatte arkitekter, at de har et kjedelig og rutinepreget arbeid. Den virkeligheten våre 10 kolleger tegner er heldigvis så langt fra kjedelig som det går an å komme. En gjenganger er svært variert, relevant og kreativt arbeid, og ikke minst fremheves det at de fleste arkitekter i det offentlige jobber med faktiske endringer og har store muligheter til å påvirke både fysisk utforming og samfunnsutvikling. I tillegg kan arkitekter i offentlig planlegging langt på vei dyrke fag og idealer i sitt arbeid uten å ha de samme markedsøkonomiske begrensninger privatpraktiserende arkitekter alltid må forholde seg til. 

Det er derfor helt åpenbart at vi må få arkitekter interessert i samfunnsoppdraget som ligger i offentlig planlegging og forvaltning. Dette vet vi jo at de fleste arkitekter er interesserte i, men det er like tydelig at verken skolene, organisasjonene eller det offentlige selv har klart å få det til. Når i tillegg, som arkitekt og stortingsrepresentant Liv Kari Eskeland påpeker, at den nye regjeringserklæringen sier at Plan- og arkitektkompetansen i kommunene skal styrkes, ligger det åpent for oss alle å få dette til. Noen har selvsagt mer formelt ansvar enn andre i denne prosessen, og både skolene og det offentlige må finne ut hvordan det skal gjøres. Men som kollegium har vi alle et ansvar for å løfte arkitektkompetansen bredt, fordi det trengs sårt i det politiske beslutningsgrunnlaget, og spesielt fordi fremtiden i mye større grad enn nå, bygger på gode former for privat-offentlig samarbeid. 

NAL har løftet opp flere strategiske innsatsområder for de neste årene, og de fleste punktene henger på ulikt vis sammen - fordi de alle i sin ytterste konsekvens handler om å bygge samfunnet og skape handlingsrom for arkitektens rolle i dette arbeidet. For å få flere arkitekter til å ta fagets samfunnsoppdrag på alvor og bruke sin kompetanse også i det offentlige, må vi utdanne flere arkitekter, og vi må også få arkitekter (og arkitektstudenter) til faktisk å jobbe med de store problemstillinger. Her har vi nå heldigvis mange gode forslag som det er mulig å lage konkrete handlingsplaner rundt. Det kan være så enkelt som at offentlige planleggere og andre strategisk plasserte arkitekter i forvaltningen blir mer aktive og synlige på arkitektskolene. Det kan være tiltak som praktikantordninger i det offentlige eller stillingsannonser som virkelig viser jobbens betydning og muligheter på en interessant måte. Og ikke minst må kommuner og andre myndigheter faktisk verdsette og etterspørre arkitektkompetansen. 

Selv om det burde være åpenbart med arkitekter i ledende roller som plansjefer og kommunalsjefer med ansvar for byggesaker og planlegging, er realiteten at også her er det få arkitekter tilbake. I Bergen har det nye embetet byarkitekt økt oppmerksomheten betraktelig, noe som også har medført at flere arkitekter søker på ledige jobber. Det var mye godt engasjement og optimisme i rommet da dette ble diskutert, og klarer vi å lære av de gode eksemplene og omsette dette til nye tiltak, er det realistisk å tro at arkitekter igjen skal bruke kreativitet og kompetanse til å planlegge fremtidens samfunn - også sett fra det offentlige.