Utsagn om at kriser er tid for endring, har også blitt brukt av mange, og selv om det nærmer seg en klisje, er det jo nettopp de ulike kriser vi står oppi og de vi ser konturene av, som er vår drivkraft for å endre, skriver Gisle Løkken.

Er et årsskifte mer enn en dato?

  Sist oppdatert 16.02.2021
Med bare noen få uker igjen av 2020 kan det vel forsvares å gjøre en refleksjon over hva året har lært oss – om fremtiden.

Jeg skal ikke gå inn i alle sider av pandemi og krise – det har det vært skrevet mye om, men forsøke å sette en agenda for NALs ambisjoner frem i mot kommende sommer. Utsagn om at kriser er tid for endring, har også blitt brukt av mange, og selv om det nærmer seg en klisje, er det jo nettopp de ulike kriser vi står oppi og de vi ser konturene av, som er vår drivkraft for å endre. Når det meste av det vi har holdt oss til, som organisasjon og også som bransje, blir utfordret, har vi derfor ingen andre muligheter enn å ta tak.

For en gammel organisasjon som NAL, er det mange innarbeidede konvensjoner og tunge tradisjoner som holder i oss og som gjennom mange tiår effektivt har blokkert forsøk på fornyelse. Det kan gjelde små ting som medlemssystemer og økonomisystemer, som enkelt burde kunne la seg effektivere, eller det kan dreie seg om hele det organisatoriske selvbildet, som har være omtrent umulig å gjøre noe med.

Like fullt er det nå her vi er; enten klarer vi å fornye vår organisasjon til å håndtere de betydelige utfordringer hele arkitektbransjen står overfor, eller så marginaliseres NAL til en losje for håndhevelse av tradisjoner og bekreftelse av en arkitektrolle som ikke lenger finnes. Det er ikke mer enn noen få uker siden NALs fagdag presenterte det nyeste innen kunstig intelligens og parametrisk design. Det er selvsagt mulig å se dette som nyttige verktøy for arkitekter, og det er lett å forstå entusiasmen over alle muligheter digitale verktøy kan gi, men det er grenseløst naivt å tro at denne utviklingen ikke vil endre arkitekturen og arkitektens rolle.

Parametrisk design bygger på en ekstremt instrumentell holdning til arkitektur, og har som sådan lite med verdigrunnlaget arkitektutdanningen er bygget på. Som vi også vet, forandres lovverket stadig i retning av reduserte kompetansekrav for arkitekturprosjektering, noe som gjør det fritt frem for dataoperatører å prosjektere bygg og byområder – mer effektivt og med større økonomisk forutsigbarhet enn den klassiske arkitekten har kunnet. Den umiddelbare og åpenbare reaksjonen på dette er for meg naturligvis at vi, i stedet for å (bare) stadfeste tradisjonene, må løfte diskursen om hva arkitektur representerer og gjør i samfunnet i fremtiden. Da følger diskusjonen om arkitektens kompetanse og samfunnsrolle med. Det er for eksempel allerede slik at det utdannes stadig flere med arkitekturrelatert kompetanse, som urbanister og planleggere, eller med spesialkompetanse i økologisk arkitektur. Disse utdanningene kvalifiserer ikke til medlemskap NAL med de regler vi har hatt siden starten. Min vurdering er at det er mange av disse som jobber og kommer til å jobbe med ting som arkitekter tradisjonelt har hatt ansvar for, og at vi som bransje og samfunn er bedre tjent med å inkludere flere i en arkitektur-diskurs, enn å holde de utenfor. Ikke minst fordi arkitekturpraksis i fremtiden vil kreve bredere kunnskap, og at samfunnet derfor over alt er tjent med samarbeid og tverrfaglighet.

Medlemskap er derfor et spørsmål organisasjonen må ta stilling til kommende vinter. Det samme gjelder hvordan, og på hvilke områder NAL skal engasjere seg i samfunnet. At vi som organisasjon jobber med alle faglige og politiske spørsmål som angår arkitekters profesjonsutøvelse, er blitt en selvfølge, men det er ikke like selvsagt hvordan vi ellers skal jobbe i samfunnet. Strukturen i sekretariatet er i endring slik at alle i stadig større grad skal ha kunnskap om og jobbe med den fagpolitiske agendaen som er satt opp. Det betyr for eksempel at all kontakt med offentlige myndigheter sentralt og i kommunene, er arenaer for kunnskapsformidling og politisk påvirkning – mye bredere enn det som har vært tilfelle til nå. Vi skal med andre ord kurse kommuner i offentlige anskaffelser og bærekraftig stedsutvikling, og samtidig kunne diskutere arkitektkompetanse og anvendelse av pbl. § 29-2 i plan- og byggesaksforvaltning. Dette er krevende og det forutsetter høy kompetanse i organisasjonen, men det er helt nødvendig for å øke forståelsen i samfunnet for at arkitekturkompetanse er mer enn kunstig intelligens og computer-pragmatisme.

Med andre ord ønsker vi å se NAL som en samfunnsaktør som kan ta tak i problemstillinger der vi tidligere kanskje har hatt berøringsvegring. Et eksempel kan være den utviklingen vi ser for konkurranser. Tradisjonelt har NAL kun engasjert seg i det som kalles plan- og designkonkurranser – da som enten åpne eller prekvalifiseringskonkurranser. Det kommer stadig flere varsler om et stigende antall totalentreprise-konkurranser og andre typer konkurranser der arkitektkompetansen ikke etterspørres, eller er underlagt pragmatiske eller økonomiske premisser som undergraver både arkitektens rolle og det arkitektoniske spillerom. Dette vil NAL gjøre noe med, og vi mener at tiden er overmoden for å tørre å gå inn i et større spekter av konkurransemarkedet for å løfte bevisstheten og kvaliteten for alle.

Når vi nå har startet et samarbeid med gode kompetansemiljø innen bærekraftig arkitektur og gjenbruksøkonomi, er det samtidig en drivkraft for å utvikle NAL til å bli en tydeligere og viktigere samfunnsaktør. Målet med arbeidet er langsiktig, og vi ønsker å sette agendaen for utviklingen, heller enn å forsøke å henge med når andre skaper forandring. Til dette må alle som jobber relatert med arkitektur samarbeide, både skolene og organisasjonene – og også her ser vi en økende vilje og en felles interesse som vi tror vil finne gode og varige former. Til alt dette trenger vi gode lokaler som både stimulerer innovasjon og samarbeid, og som kan romme konferanser og utstillinger som kan definere fagets utvikling. Her er det nå mye spennende på gang, og selv om 2020 har vært i nærheten av et ʼannus horribilis’ for NAL, er det bare å glede seg til både den faglige og den organisatoriske utviklingen i 2021 og årene som følger etter dette. 

Gisle Løkken
president
Norske arkitekters landsforbund