Myter og fordommer om drabantbyen er til belastning for beboerne, men utgjør også hindringer for en opplyst samfunnsdebatt om disse stedene. Med Getto ønsker Øyvind Holen å utfordre slike myter og fordommer med en personlig fortelling om hverdagen i den norske drabantbyen.
Intensjon og strategi minner dermed om Holens tidligere utgivelse Groruddalen, en reiseskildring – som møtte uvitenhet med å vise fram skjulte kvaliteter i drabantbyene. Denne gangen er ambisjonene imidlertid større: å vise virkeligheten bak mytene, uten å ta lett på de problemene som faktisk eksisterer, og samtidig avsløre hvordan mytene skapes og brukes.
Fortellingen begynner med den italienske og amerikanske bakgrunnshistorien til gettobegrepet, og fortsetter med historien om utbyggingen av Oslos drabantbyer i etterkrigstiden og den påfølgende drabantbykritikken. Deretter beskriver Holen hvordan mytene om drabantbyen blir skapt gjennom massemedias sensasjonsjag og politiske valgkampstrategier fra ytre høyre.
Basert på en lang rekke avisartikler utdyper han utførlig hvordan merkelappen getto brukes i konstruksjonen av ulike myter om innvandring, gjengkriminalitet, religion og kultur. I seg selv er denne samlede oversikten over myteskaping et viktig bidrag. Holen argumenterer overbevisende for at disse forenklede forestillingene om drabantbyene som «enfoldige» gettoer, preget av utenforskap, er sterkt misvisende: disse stedene er både ganske vanlige og svært mangfoldige.
I tillegg viser han at selve bruken og forståelsen av gettobegrepet er kompleks og motsetningsfylt: getto kan innebære ulikhet og utenforskap, men også felleskap og identitet. Leseren får også innblikk i hverdagen i Oslos drabantbyer – hovedsakelig Lindeberg, drabantbyen der Holen selv vokste opp. Gjennom denne fortellingen veksles det stadig mellom glimt fra drabantbyhverdagen før og nå, de ulike mytene og fordommene, og hva som er virkelige problemer og utfordringer.
Som følge av ambisjonene er boka selv mangfoldig. Noen ganger virker imidlertid overgangene mellom bakgrunnshistorier, hverdagshistorier, myter, problemer og alternativer forhastede, tilfeldige eller anstrengte. Det kan virke som om bokas bredde, mangfold og kompleksitet gjør at det blir lite plass til fordypelse. Det ville vært nyttig med mer informasjon om aktørenes bakgrunner og motiver, og de mange aviskildene kunne med fordel vært støttet av relevant forskning – blant annet om territorielt stigma.
Dette gjelder også historien om drabantbybyggingen og den tidlige kritikken, som er basert på et generelt og nokså spinkelt grunnlag av byhistoriske kilder: det forblir derfor uklart hvordan denne historiske bakgrunnen har betydning for drabantbyfordommene, virkeligheten bak og bruken av gettobegrepet. Det finnes imidlertid historisk forskning og kilder som kunne gjort denne historien om arkitektur og planlegging mer relevant for bokas problemstilling.
Drabantbyen er mangfoldig, og derfor er det også naturlig at Getto representerer dette mangfoldet – som utgjør en kvalitet både for stedet og boka. Problemet er bare at med denne store bredden blir fortellingen også noe overfladisk og fragmentarisk. Kanskje ville et snevrere og mindre mangfoldig perspektiv gitt mulighet for en dypere og mer nyansert analyse av drabantbyens myter og mangfold?