Når de lovgivende myndigheter vil endre arkitekturens kompetansekrav og ansvar i plan- og byggesaker, pekes det samtidig på et behov for større forståelse av risiko – for samfunn og miljø, og en tettere kobling mellom årsak og virkning, skriver Gisle Løkken. Foto: Eirik Burås/Studio B13

Fremtidens arkitekt - fremtidens kompetanse

Tekst Gisle Løkken, president Norske arkitekters landsforbund Sist oppdatert 28.02.2020
Det er spennende tider, fordi mye er i endring, som angår arkitekturen og arkitektens muligheter til å praktisere faget.

Det merkes kanskje ikke så tydelig i hverdagen, fordi det fremdeles er økonomisk gode tider i næringen. Men både forventningen til profesjonen, endrede utfordringer på grunn av klima- og miljøforandringer, og ikke minst ’konkurransen’ fra andre faggrupper, vil merkes mye tydeligere i årene som kommer. Dette er noe både byggenæringen, myndigheter og utdanningsinstitusjonene har mye oppmerksomhet mot – men da med ulike innfallsvinkler, virkelighetsforståelse og målsettinger. Det er derfor mer enn noen gang, avgjørende at NAL både følger med på endringene, og setter premisser for hvilken kompetanse arkitekter skal ha, og hvordan arkitekter skal bruke sin kompetanse til å planlegge og prosjektere i fremtiden.

Når European Association for Architectural Education (EAAE) beskriver arkitekturens utfordringer som; klimaendringer, globalisering, urbanisering og sosial transformasjon, og i tillegg ny teknologi, svarer de tilsvarende med at løsningen ligger i forskning for; utviklingen av romlig kompetanse, og forbedringen av undervisning og praksis i arkitekturen. Det er en virkelighetsbeskrivelse vi deler, og løsningen er interessant nok, ganske sammenfallende med slik Vitruvius definerte arkitekten for over 2000 år siden; Den som skal opptre som offentlig byggmester må være talentfull og vitenskapelig utdannet, for hverken talent uten vitenskap eller vitenskap uten talent kan frembringe en fullendt kunstner. Uansett hvilken kompetanse arkitektene skal ha i fremtiden, må den være fakta-, og forskningsbasert, men omsatt i samfunnet med oppøvd talent og integritet.

Vitruvius definerte sin oppfatning av arkitektur, som bærer av det vakre (venustas), det varige (firmitas) og det nyttige (utilitas). Med rot i historien, men samtidig fortolket inn i vår tid, kan det vakre forstås som romlig-estetisk kompetanse og kontekstuell forståelse, for å kunne omsette funksjonelle, tekniske, økonomiske parameter til arkitektur og meningsfulle omgivelser – det varige kan forstås i et bærekraftsperspektiv, der bygninger skal oppfylle høye miljøstandarder i hele sitt livsløp, og vare lenge – og det nyttige kan forstås som at arkitekturen skal gi en positiv effekt for individet, i samfunnet og for naturen, og alltid gi mer tilbake til sin kontekst, enn den tar. 

Når de lovgivende myndigheter vil endre arkitekturens kompetansekrav og ansvar i plan- og byggesaker, pekes det samtidig på et behov for større forståelse av risiko – for samfunn og miljø, og en tettere kobling mellom årsak og virkning. Det er en utfordring arkitekter må ta, utvikle og gjøre til sin styrke, fordi det er i tråd med arkitektens grunnleggende kompetanse og forståelse av samfunnets kompleksitet, og fordi det kan kobles mot UNESCOs mål for hvilken kompetanse som kreves for å kunne nå FNs bærekraftsmål. Her er det nettopp kritisk tenkning og selvbevissthet som løftes frem som essensielt. I tillegg er det listet en rekke kompetanseområder som på en utmerket måte beskriver hva som bør trenes i prosjekteringsfagene, slik som; systemtenkningskompetanse, fremtidskompetanse, normativ kompetanse, strategisk kompetanse, samarbeidskompetanse, og generelt evne til selvstendig arbeid og problemløsning; på kompleks bærekraftsproblematikk, og å utvikle levedyktige, inkluderende og rettferdige løsningsalternativer som fremmer bærekraftig utvikling, og som integrerer de ovenfornevnte kompetanser.

Det unike med arkitektkompetansen vil også i fremtiden derfor være knyttet til både breddekompetanse og kompleksitetsforståelse. Det vil si at arkitekten må ha innsikt og kjennskap til svært mange fagområder og samfunnsmekanismer – også fag vi ikke behersker i dag, for samtidig å bli mer dvelende på andre områder. Helt konkret betyr det at det må flere fagområder inn i utdanningen, som gir god økologisk forståelse - dvs. forståelse av økologiske sammenhenger i naturen, for individet og i samfunn, men også fag som gir systemforståelse og kunnskap om teknologi. I tillegg vil fremtiden kreve at arkitekter kan dokumentere kunnskap innfor flere spesialområder, for å synliggjøre realkompetanse i konkurranse med andre mer spissede utdanninger.

For arkitektene og arkitekturens fremtid er det avgjørende at arkitektskolene klarer å utdanne arkitekter med bred, robust og relevant fagkunnskap, men i tillegg må arkitektene bli bedre til å tydeliggjøre og bevisstgjøre den kreative kompetanse arkitektutdanningen faktisk gir – en kompetanse med dyp analytisk forståelse av kontekst og innovativ tilnærming til konsept, som er fleksibel og godt egnet til å løse fremtidens utfordringer.

Gisle Løkken
president Norske arkitekters landsforbund