Fra rundebordskonferanse #2 i Arkitektenes hus 21. mars, der NALs fem politiske innsatsområder ble diskutert. Foto: NAL.

Mulighetenes tid

Tekst Gisle Løkken Sist oppdatert 25.04.2019
Har arkitekten en fremtid eller er vi en utdøende art som har utspilt sin rolle – som tilhører en annen tid med blyant og papir – som forvaltere av hånden og åndens edle kunster. Er vi villige til å endre oss i form og innhold – eller er det nettopp det vi ikke skal, og heller forsvare faget og kjempe for at noe skal forbli uforanderlig?

Dette er spørsmål vi arkitekter må diskutere bredt for å holde på vår definisjonsmakt, av hva arkitektur er og skal gjøre i samfunnet. I dag har vi i praksis mistet denne definisjonsmakten – i alle fall når det gjelder det lovverket som regulerer arkitektens arbeid, og som skaper formelle handlingsrom for arkitekturen. Vi er som profesjon i en spesiell posisjon, som på den ene siden utøver et fag som i stor grad berører og påvirker både enkeltmenneskets livsvilkår, våre fellesrom og vår felles økologi, men på den annen side har vi minimal påvirkning på de rammevilkår som settes for faget. Dette er premisser som i sin konsekvens begrenser mulighetene til å frigjøre det innovative potensialet som ligger i arkitekturen. 

Samfunnet går mot en økende fragmentering og spesialisering av fagområder – der også arkitektens generelle kompetanse og holistiske tilnærming utsettes for press og brytes ned til deler og fragmenter. Fagområder som tradisjonelt har vært arkitekters domene som en del av en større analyse og en bredere forståelsesramme – approprieres av andre fagområder med spisskompetanse og stor selvtillit. Når den politiske vilje stimulerer en slik utvikling – og det i tillegg er en eksponentiell utvikling innen automatisering og kunstig intelligens, virker det åpenbart at vi må utvikle våre ideer om faget – og gjenvinne vår definisjonsmakt i samfunnsutviklingen. 

Nettopp dette var temaet for rundebordskonferanse #2 i Arkitektenes hus 21. mars, der NALs fem politiske innsatsområder ble diskutert. Mens den første konferansen i februar diskuterte konkrete tiltak for å løfte arkitekturkompetansen i kommuner, fylker og stat, var det denne gangen først og fremst arkitekturens posisjon i samfunnet og arkitektens handlingsrom som var under debatt. De som var tilstede fra våre arkitektskoler, bransjeorganisasjoner og praktiserende arkitekter brukte dagen godt, og løftet mange steiner i leting etter de viktigste spørsmål å belyse. Like grundig ble det drøftet hva vi må holde på med, og hva vi kan endre for at arkitektens rolle og arkitekturens betydning skal være selvfølgelig og bredt verdsatt. Slik har det vært tidligere, og slik mener vi med tyngde at det skal være i fremtiden, men det vil innebære vesentlige endringer i vår selvforståelse og i måten arkitektfaget integreres i alle deler av samfunnsutviklingen. Konferansen og debatten har vært behørig omtalt i Arkitektnytt 22. mars, og uten å gjenta alle argumenter fra samtalen, mener jeg det kom frem mange velfunderte momenter til en fornyet forståelse av faget – med utgangspunkt i der vi er i dag, og med en god realitetsforståelse av utfordringer som vil komme i fremtiden.

Både arkitektskolene og -organisasjonene må og vil utvikle det strategiske arbeidet i fellesskap, og det er en omforent oppfatning at bransjen, og faget, er tjent med en samlet plan for hva vi vil og hvordan vi skal klare å fundamentere denne forståelsen i lovverk og hos beslutningstakere. Helt konkret er vi allerede godt i gang med en agenda for politisk påvirkningsarbeid som både omhandler nettverk og handlingsplaner – men det jobbes også like konkret med hvordan faget skal diskuteres og utvikles for å komme i den posisjon vi ønsker å være. Et av de viktigste tiltakene for å få dette til, er nettopp samtaler med meningsbærere og engasjerte arkitekter slik vi nå gjennomfører. En felles forståelse blant arkitektene om hva vi vil med vårt fag er selve fundamentet i dette arbeidet, og i neste omgang legitimerer det argumentene for å forme faget så offensivt som nødvendig.

Til dette trengs det ditt engasjement, erfaring og vilje – til å beskrive muligheter, og retninger vi skal bevege oss mot. Det er ingen vei tilbake til ’tingene slik de var’, veien går bare fremover. Men hvilke muligheter gir ikke det oss til å bruke arkitektens unike utdanning og kreative kraft, med den selvtillit som ligger i et fag som har akkumulert kunnskap i hele menneskehetens historie.

 

Gisle Løkken

President NAL