Det store spørsmålet er hvordan det er mulig for staten å lage en plan og en planprosess som så kategorisk ignorerer Riksantikvarens fredningsanbefaling (eller vedtak, alt etter som man tolker historien), og i tillegg ikke lytter til verken plan- og bygningsetaten eller Fylkesmannens klare oppfordringer om å verne (noe som i Fylkesmannens tilfelle gikk langt utover hva et statlig embetsverk normalt kan tillate seg), skriver Gisle Løkken.

Når staten utøver makt

  Sist oppdatert 28.02.2020
Y-blokka engasjerer stadig flere, og jeg tror at mange etter hvert mener at staten begynner å nå en grense for hvilke midler som bør brukes for å tvinge gjennom noe som fremstår som et prestisjevedtak om rivning.

Saken er gjennom flere år opplyst og argumentert for av alle faginstanser og interesseorganisasjoner som er berettiget til å mene noe om prosessen og byggets verdi. I tillegg har det dannet seg en betydelig folkelig opinion for vern.

Selv om det fra statsråden argumenteres med demokratisk legitimitet gjennom stortingsvedtak, har vi heldigvis et demokrati og en stat som bygger på solide institusjoner, internasjonale forpliktelser og folkets rett til å påvirke prosesser også utenom stortingsvalg. Det siste har vi sett gjentatte ganger i prosessen, og senest onsdag 14. november. Etter at statsråden med stor etos og glede proklamerte at nå er rivningsvedtaket endelig bekreftet av Fylkesmannen i Oslo og Viken, så velger Kommunal- og moderniseringsdepartementet likevel å vurdere nye, innkomne momenter i saken (oversendt fra NAL, OAF og Fortidsminneforeningen via advokat Helge Skogseth Berg). Disse nye momenter går utenom reguleringsplanen og knytter bygget til både tidligere fredningsvedtak og internasjonale forpliktelser til å ta vare på viktig kulturarv. I den anledning kan det gjentas at Riksantikvaren før 22. juli 2011 fastslo at «Høyblokka og Y-blokka er de viktigste symbolbygningene for den moderne norske velferdsstaten etter krigen», og i samspill med Statsbygg og daværende Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartement klassifiserte bygget i verneklasse 1, som innebærer det sterkeste vern innvendig og utvendig.

Hele fredningsprosessen av regjeringskvartalet ble igangsatt gjennom en såkalt landsverneplan for å sikre vern av statlige bygg og eiendommer. I NOU 2002:pkt. 5.6.4 gis begrunnelsen for dette arbeidet med at «få av bygningene som staten eier, er fredet. Dette har sin bakgrunn i at Stortinget allerede på 1920-tallet forutsatte at staten ville ta vare på sin egen verdifulle bygningsmasse uten at det var nødvendig å frede den». Historien har vist at Regjeringen ikke har fulgt opp Stortingets forutsetning og vært en dårlig forvalter av historiske bygg ved at et stort antall eiendommer er blitt solgt eller ødelagt.

I lov om kulturminner § 22 er det allerede før NOU 2002:1 hjemmel for midlertidig fredning, og landsverneplan er et virkemiddel for effektivisering av vern nedfelt i kongelig resolusjon av 15.08.2006. Resolusjonen omtaler betydningen av landsverneplan, og virkningen av denne, også «i samband med rehabilitering og endring av bygningar». I tillegg synes det av retningslinjene for resolusjonen pkt. 3.5 som om eiendom som er fredet, eller klassifisert i verneklasse 1 i en landsverneplan er likestilt. «Før ein set i gang bygningsmessige arbeid på ein freda eigendom, tilsvarande verneklasse 1 i ein landsverneplan, skal eigedomsforvaltaren vende seg til Riksantikvaren for råd og rettleiing. Tiltaket kan ikkje setjast i gang før det er godkjent av Riksantikvaren.»

Det kan derfor fastslås at Y-blokka uten motforestillinger har status som en fredet bygning, noe som i enhver annen sammenheng ville vært en helt avgjørende premiss for å ta vare på bygget. I NOU vedlegg 1, 2002:1 slås det også fast at «det har stor betydning at staten går foran som et godt eksempel når staten også er i posisjon til å pålegge andre krav og restriksjoner. Det er derfor sentralt å få tydeliggjort statens ansvar for egne kulturminner». Og enda har vi ikke kommet inn på forpliktelsene som ligger i f.eks. FN-konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet (27.10.2005) - forpliktelser som ettertrykkelig er hjemlet i plan- og bygningslovens §3-1 fjerde ledd: «Planer skal bidra til å gjennomføre internasjonale konvensjoner og avtaler innenfor lovens virkeområde.»

Det store spørsmålet er hvordan det er mulig for staten å lage en plan og en planprosess som så kategorisk ignorerer Riksantikvarens fredningsanbefaling (eller vedtak, alt etter som man tolker historien), og i tillegg ikke lytter til verken plan- og bygningsetaten eller Fylkesmannens klare oppfordringer om å verne (noe som i Fylkesmannens tilfelle gikk langt utover hva et statlig embetsverk normalt kan tillate seg). Normalt ville en plansak sentralt i Oslo vært et kommunalt anliggende der staten ville opptre som en hvilken som helst annen eier og forslagsstiller. Staten valgte å kjøre saken som en statlig reguleringsplan og fristilte seg derved fra alle muligheter annen forvaltning og borgerne har til å påvirke eller klage på planen. Staten har anledning til å benytte statlige reguleringsplaner etter plan- og bygningslovens § 6-4, der «gjennomføring av viktige statlige eller regionale utbyggings-, anleggs- eller vernetiltak er nødvendig, eller når andre samfunnsmessige hensyn tilsier det». Likefullt var det etter mitt skjønn et høyst tvilsomt valg fordi det for det første var helt unødvendig og unødig konfliktskapende, og for det andre er statlige reguleringsplaner primært ment for prosjekter som berører flere kommuner, der det kan være stor uenighet mellom kommunene. Eller når det er store nasjonale interesser og stor uenighet mellom lokale, regionale og nasjonale interesser. I slike tilfeller må man kunne forutsette at staten er den konstruktive part, og ikke den som skaper konflikten. KMD omtaler selv i et notat fra juni 2015 at «bruken av statlige planer skal fortsatt være unntaket - og ikke en quick-fix».

Dette er derfor et (av flere) hovedproblem i saken, at staten velger en prosess som gjør at de ikke følger plansakens normale spilleregler, og ender med en plan som er bygget på fundamentalt feil premisser, slik som at det for eksempel ikke ble gjennomført en konsekvensutredning om kulturminneverdi, slik det er hjemlet i forskrift om konsekvensutredning. I stedet for å erkjenne dette, og faktisk korrigere prosessen, har staten kategorisk avvist alle argumenter og fortsatt å bygge på et råttent fundament. Der er saken i dag, og uansett hvordan det til slutt ender for Y-blokka, bør konsekvensen være at det tas et oppgjør med måten staten trumfer eget lovverk, og «at staten går foran som et godt eksempel når staten også er i posisjon til å pålegge andre krav og restriksjoner» (NOU vedlegg 1, 2002:1).

Gisle Løkken
president Norske arkitekters landsforbund