Om Jørgen Randers hadde vært konge

Tekst Annicken Vargel. Foto Roberto Di Trani Sist oppdatert 14.06.2019
Arkitekturdagen2019: Han er professor og tidligere rektor på BI, har ledet lavutslippsutvalget, skrevet utallige bøker og forsket på klimaproblematikk i nesten 40 år. Men om han er optimist eller pessimist avhenger av hvem han snakker med.

Omgitt av gamle penger, ærverdige villaer og eplehager på Abbediengen godt vest i Oslo, står Jørgen Randers ved kjøkkenbordet og kikker ut av vinduet.
– Vi naboene har det veldig hyggelig på sommerfestene våre, men vi er nok ganske uenige når det kommer til politikk.

Dette er kort tid etter at Randers skapte overskrifter ved å foreslå at alle kvinner som fyller femti og ikke har fått barn, skulle få en million fra staten. For flere barn er det siste verden behøver.  Han er en mann som vet at oppmerksomheten forsvinner med kjedelige utsagn.
– Hva er formålet med dette intervjuet, spør han mens han finner frem kaffekoppene.
–Det er viktig å vite hvem man snakker til. Skal jeg si hva arkitektene kan gjøre? Det kinkige med det er at det fort blir kjedelig og alminnelig – og det liker jeg ikke.

Det kjedelige Randers henviser til, er reduksjon av olje- og gassutslipp. Listen over tiltak verden burde sette inn for å minske klimaendringene er selvfølgelig egentlig mye lengre, han kunne ha snakket i timevis om hva som må gjøres, men er det noe Randers har lært i løpet av sine førti år i miljøet og jordens tjeneste, så er det å holde budskapet enkelt. Lange lister gjør at folk føler maktesløshet istedenfor inspirasjon, så i 2019 er budskapet hans kort og konsist:

  1. Få ned befolkningsveksten.
  2. Kutt bruk av olje og gass. 

Hva betyr så dette for arkitekter?
– At det gjelder å få bygget hus som bruker så lite kull og gass som mulig, og å få laget planer for samfunnet som leder til så lite utslipp av olje og gass som mulig. Arkitektene må også planlegge for et samfunn med færre barn og flere eldre, og være framsynte når det gjelder den økonomiske utviklingen: Endringen som skjer i land som blir rikere, er veldig viktig å forstå. Når Norge blir et enda rikere land fører det til at enda færre jobber i landbruk og industri, de aller fleste vil jobbe med service, forskning og turisme, sier han. 

7 Jørgen Randers lever et turboliv bestående av foredrag, oppdrag i Kina, intervjuer og seiling. Men av og til er han hjemme på kontoret på Abediengen. 
 

Det er et par-tre årsaker til at Randers skiller seg ut fra den jevne miljøforkjemper. Han er for eksempel mot vindmølleutbygging, men ikke mot veiutbygging. Førstnevnte fordi vi allerede har nok kraftproduksjon her i landet og dessuten må sørge for å ta vare på det vi skal leve av i fremtiden: naturen.
– Jeg har ikke noe imot veiutbygging, det kommer til å bli veldig kjekt med gode veier i fremtiden når vi skal leve av turisme. Da vil bilene være lydløse og utslippsløse, så hele motstanden mot veiutbyggingen er feil. Ideen om togutbygging mellom de store byene i Norge er også en feilslutning. Det var kanskje verdt en diskusjon i 2010, men nå er førti prosent av nybilene elektriske – utviklingen går så raskt. Men å bygge ut togtilbudet rundt Oslo tror jeg på, for der er kundegrunnlaget stort. For resten av landet går det ikke opp, uansett hvordan man regner på det.

Men tilbake til hva vi skal leve av. I det langsiktige perspektivet mener han det er litt mer fisk og IT, men stort sett turisme.
–  Det gjelder å organisere denne næringen godt. Bygge opp hotellene, pensjonatene, hvalsafari og fiskemuligheter på Møre – og gjøre dette på en slik måte at vi kan sluse turister inn uten at det er for stor slitasje på områder vi vil beskytte. De som bor på steder som ikke besøkes av turister, vil hyle om at de også vil ha jobb, så pengene må distribueres. Hvis ikke dette gjøres ordentlig, kommer vi til å bli Kanariøyene.  Vi bør ha en egen turistminister, det hjelper ikke med Innovasjon Norge når vi skal kompensere for hundrevis av millioner i tapt oljeinntekt. Vi må legge til rette for dyr turisme, ikke billig masseturisme. Det skal være et privilegium å komme til Norge. Dette får man ikke til med markedsliberalisme hvor hver enkelt møring skal drive med sitt og konkurrere med han på neste nes. Dette må gjøres i henhold til plan. For å få det til og for å unngå å ødelegge landet. Et eksempel på hvordan det ikke må gjøres, er cruisetrafikken på Svalbard. 30-40 000 cruisepassasjerer besøker Svalbard hvert år, uten at vi får noe særlig igjen for det. Det burde heller ha vært 4000, høy pris, og ikke mulig å sette foten på land. 

Randers jobbet for å få en turistavgift på Svalbard, rundt tusenårsskiftet, men motstanden var for stor.
– Samme feil er gjort med Geiranger. Hvorfor skal man slippe cruiseskip med røyk og forurensning inn i Geirangerfjorden – for at turistene skal i land og kjøpe pølse? Det er så dumt gjort. Men dette er ikke en jobb for arkitekter, det er bare snakk om bedre planlegging.  

Langsiktighet er en mangelvare i dagens politiske debatt, og uten langsiktighet kommer vi ingen vei, argumenterer Randers.
– Det hadde vært skrekkelig nyttig å få folk som ønsker å tenke langsiktig inn i et demokratisk styringsverktøy. For i et demokratisk regime må du ha mer enn femti prosent i befolkningen som ønsker endring. Det er skrekkelig vanskelig å få til. 

Han puster inn og tar sats.
– Du blir aldri kvitt plast, du blir aldri kvitt folks ønske om å kjøpe nye klær. Det du må gjøre er å ha så gode ordninger for resirkulering at det ikke kommer en millimeter på avveie. Vi kommer aldri til å få folk til å slutte og fly. Hvor mange er det som er opptatt av dette, at de må begrense sine egne flyreiser? Omtrent like mange som stemmer grønt. Kanskje ni prosent? Selvpålagte restriksjoner fungerer ikke. Du kunne foreslå å forby flygning, men det vil du jo aldri få politisk gjennomslag for. Så da er løsningen å bruke fly som drives med el eller hydrogen. Vi må gjøre det samme som med fergene, som om noen tiår er hundre prosent elektrifisert her i landet. Og vi må ta fra de rikeste og begynne omleggingen til en mer planlagt økonomi. Det ville jeg ha gjort, hvis jeg var konge. Men det blir jeg ikke valgt til noe sted, og det synes jeg er kjempetrist. Men flertallet synes det er helt bra.

Derfor har ikke Randers tro på at kjøttfrie mandager, flyskam og selvpålagt disiplin fører til noe som helst.
– Det tenkende mennesker må gjøre er å finne frem til politikk hvor de kan lure mennesker til å stemme på det riktige. Som subsidiering av elektriske biler; et tiltak vi i lavutslippsutvalget anbefalte til Navarsete. Jeg foreslo også høyere promillegrense for elbiler – hvor fort kunne du egentlig kjøre i en sånn elbil i begynnelsen – men det ble nedstemt. Folk er like negativt innstilt til elbiler i dag som tidligere, og de ville ha gått tilbake til bensinbiler om det ikke var for fordelene. En skal ikke langt under overflaten før dette rakner. Så vi må legge til rette for at kortsiktig tenkende tvinges til å velge riktig. 

Jørgen Randers har ikke alltid prøvd å redde verden. Noen ganger har han gitt opp.
– Jeg har gitt meg som naturverner to ganger i livet. Da jeg var ung prøvde jeg å få folk til å forstå at fysisk forbruk ikke var bra i det lange løp. Forståelsen var null og motviljen kompakt. Jeg var ung og ny i krigen, og ble alt for nedtrykt av motgangen. Jeg holdt opp i 15 år – fra 1980 til 1994. I 2010 ga jeg opp igjen og sa til meg selv: «Nå har jeg jobbet et helt liv med å prøve og redde verden, og ingen hører på meg. Jeg vil skrive en bok om hvordan det kommer til å gå». Da skrev jeg 2052 – A Global Forecast for the Next Forty Years.

14

– Jeg selger egentlig et alternativt paradigme som det ikke finnes flertall for i demokratiske forhold på kort sikt, sier professoren som har vært medlem av Arbeiderpartiet i førti år. 

 

I 1972 ga tankesmien Romaklubben ut Hvor går grensen?, med Jørgen Randers som en av forfatterne. Boken forutså blant annet om farene ved befolkningsøkning og økonomisk vekst. 2052 er en oppfølger, hvor han gjennom tilbakeblikk på mislykkede forsøk på å løse klimakrisen presenterer sin spådom for hvordan verden vil se ut i 2052.
– Psykologisk sett var det utrolig nyttig. Jeg skjønte for det første at det er helt umulig å redde den verden jeg elsker. For det andre: i mine øyne får vi ikke en klimakollaps innen 2052, det vil bare være en gråere og tristere verden.
– Vil vi ikke få klimaflyktninger og kaos?
– EU vil sette opp sine soldater langs hele grensen, så der kommer det til å bli ille Men inni EU kommer det ikke til å gå riktig ad undas, men være utrolig mye tristere enn om jeg hadde vært konge.

2052-boken har solgt i 170 000 eksemplarer og er oversatt til 13 språk, og har blant annet ført til at Randers nå jobber mye i Kina og er en etterspurt foredragsholder.
– Heldigvis har jeg ikke blitt så umulig at folk ikke spør meg om å holde foredrag, og heldigvis er jeg dyr – det har jeg lært; er det gratis hører ikke folk etter. Det tar en time å presentere mitt verdenssyn, og jeg holder ikke foredrag under førti minutter. Alt det jeg forteller, det virker ikke om du bare får et bruddstykke. Jeg selger egentlig et alternativt paradigme som det ikke finnes flertall for i demokratiske forhold på kort sikt. Om jeg har tid, så forteller jeg slutthistorien min om Kina. President Xi besluttet for fem-seks år siden at Kina skal være et bærekraftig samfunn i 2050. Med bærekraftig mener Xi to ting: at det skal være nullutslipp og mindre sosiale ulikheter. Xi gjentok dette år etter år, og til slutt fikk han medlemmene i kommunistpartiet med på at det var en god ide og nedfelte det i grunnloven. Og for noen år siden begynte statsministerens kontor (DRC) arbeidet. De er 2000 ansatte på statsministerens kontor i Kina, så det monner litt når de setter igang. Jeg har hjulpet dem med dette arbeidet. Jeg tror det vil skje et paradigmeskifte i resten av verden også, men dessverre for sent.

Alternativet, hva er det? Å introduserer et autoritært regime, eller bare en sterk stat. Randers argumenterer for å lage et overhus som sitter i tjue år og har vetorett på alt som har fysisk effekt. Med en forkjærlighet til Gerhardsen og perioden fra 1945 til 1965, hvor landets regjering ikke gjorde det som var mest lønnsomt for den enkelte innbygger.
– Isteden gjorde de det som to hundre mennesker i Oslo mente gagnet landet på sikt. De greide dette blant annet fordi de klarte å få støtte fra arbeidstagerne ved å heve lønningen til den nedre middelklasse fort nok til at folket var fornøyd. Det er det samme kineserne gjør i dag. Men siden den gang har vi hatt en høyrevridning i samfunnet og folk tror nå at de er rike på grunn av egen innsats – ikke på grunn av goder fra fellesskapet. Men alt dette er det ekstremt upopulært å si. Erna Solberg har vært veldig god til å vri Norge til høyre, og regjeringen har støtte i mer enn halvparten av befolkningen. Det er lite man kan gjøre annet enn å kjøpe seg et fint hus på vestkanten og nyte livet.

Se hele programmet for Arkitekturdagen 2019 og meld deg på her