På tide å knuse bo-mytene

  Sist oppdatert 21.10.2020
Om det var ett marked det burde være politisk vilje til å styre, måtte det være boligmarkedet, skriver Gisle Løkken og Camilla Moneta i Morgenbladet.

Alle er bekymret for utviklingen i boligmarkedet – tilsynelatende. Når Morgenbladet setter kampen mot «bolighaiene» opp imot den grunnleggende retten til å bo (9. oktober), er det et déjà vu for et tilbakevendende tema fra historien. Like tilbakevendende er forutsigbarheten i den politiske virkelighetsbeskrivelsen, langs kjente skillelinjer – og tilsvarende oppskriften på løsninger for noe som de fleste tross alt erkjenner alvoret i.

Selvsagt hjelper det på boligmangelen å bygge flere boliger, men å senke kravene til boligstandard, er en ren fallitterklæring. De lover og forskrifter vi har i dag er et minimum av det som må til for å sikre anstendige boforhold for alle mennesker i dette landet. Å renonsere på kvalitetskravene, vil bare ytterligere øke lønnsomheten for spekulanter og utbyggere, uten garanti for hverken lavere bokostnader eller flere boliger.

Når Høyres Torill Eidsheim proklamerer at «flere og flere ønsker å bo på et mindre areal» – og i tillegg kobler det opp imot det velkjente mantraet om «valgfrihet», er det å gjenta en bo-myte som sikkert passer inn i et visst økonomisk bilde, men det er dessverre langt ifra sannheten. 

La oss fastslå først som sist; ingen ønsker å bo trangt og kummerlig! At noen må det, er fordi de ikke har noe valg. Standarden i et presset leiemarked må heller ikke bli en målestokk for hva vi aksepterer av kompakte boligløsninger.

Da trangbodde bygårder i Oslo sentrum, for hundre år siden, ble erstattet av større, moderne leiligheter i byens randsoner, var dette et resultat av en bevisst politisk satsing på å bo, det var ikke noe «markedet» ordnet på egen hånd ut ifra en god vilje. Elefanten i rommet er selvsagt den samme som har vært der siden boligmarkedet ble liberalisert i Thatchers ånd; skal boligen være en rettighet for alle, kan den ikke være et spekulasjonsobjekt for dem som har råd til å investere. Gudmund Hernes hadde 2. oktober en innsiktsfull utlegning om markedet, i Morgenbladet, og et poeng var vel at det også er en myte at markedet ikke kan styres.

Om det var ett marked det burde være politisk vilje til å styre, måtte det være boligmarkedet ­– i alle fall den delen av markedet som skal sikre at alle har råd til å bo anstendig. Norske arkitekters landsforbund står sammen med resten av de norske arkitektorganisasjonene bak et ønske om å fremme en egen Stortingskomité for bygde omgivelser. Det er ikke hele løsningen, men kunne bli en god arena for også å drøfte en mer sosialt bærekraftig og fornuftig boligpolitikk.

Camilla Moneta
Gisle Løkken