Foto: Erik Burås/Studio B13

Presidentens spalte

Tekst Gisle Løkken Sist oppdatert 30.10.2018
Gisle Løkkens spalte fra siste Arkitektnytt.

Vi har aldri vært moderne; er tittelen på Bruno Latours bok om modernismens problematiske skille mellom samfunn og natur. Det er bare vi; det moderne mennesket, som differensierer absolutt mellom natur og kultur, mens alle de andre; ikke moderne, ikke riktig gjør skillet mellom kunnskap og samfunn, hva som er tegn og hva som er ting, eller hva som kommer fra naturen da den er hva deres kultur trenger[1].

Mens det førmoderne mennesket ikke kunne gjøre et skille mellom kultur og natur, er vi nå i en situasjon med både global oppvarming og andre store utfordringer som ikke gjør det mulig å opprettholde opplysningstidens og modernismens ide om den totale underleggelse av naturen. Latours poeng og provokasjon er at det i realiteten ikke er mulig for mennesket å skille seg fra naturen og at vi derfor logisk sett aldri har vært moderne, men vi har likefullt funnet en måte å innbille oss at vi er det. Den tilstand vi nå er i, påkaller et større ansvar og en høyere grad av kritisk refleksjon, også til mengden av fakta som opplysningstiden og modernismen så kraftfullt er bygget på, men som så tydelig avslører sine idemessige utfordringer. ­Latour drømmer derfor om en fornyelse av denne kraften; from matters of fact to matters of concern – til et nytt verktøy som også handler om refleksjon, omtanke og engasjement; er det virkelig mulig å omforme denne kritiske trangen i etoset til noen som tilføyer realitet til fakta, og ikke trekker fra realitet[2].

Vi arkitekter som i så stor grad er involvert i utforming og omdanning av både natur og kultur – og setter premisser for menneskers relasjoner og tilgang til begge, har et spesielt ansvar for bevissthet omkring hvilke ideer vi bygger vårt arbeid på; til en realitetsorientering som ikke bare forholder seg til det abstrakte eller som ukritisk skiller delene fra helheten. Dette forutsetter at arkitekten tar posisjon og omsetter etos i en ny virkelighet som ikke begrenses av modernismens trang til separasjon og forenklet systemtenkning. I en tid da de fleste fag rundt oss snevres inn og blir mer og mer spesialiserte må arkitektene kjempe for den kontekstuelle forståelsen, og aksepten for komplekse sammenhenger – også det som tilsynelatende ikke er relevant. Erkjennelsens muligheter er mangfoldige, men selv i urbanismens høyalder – der de fleste bor i urbaniserte områder, er det stadig mer åpenbart at arkitekturen må forstås og implementeres – ikke bare som funksjonelle, estetiske og teknologiske nyvinninger, men som del av en større økologi. 

Jeg vet ikke om Latour vil underskrive på en slik forståelse, men det er nærliggende å redefinere det moderne til nettopp å være en dyp forståelse for de komplekse sammenhenger vi står i – ikke som en retrospektiv øvelse, men som en progressiv evne til realitetsorientering. Det er arkitektens fremtid å forstå endringens dynamikk, og omsette denne forståelsen til en arkitektur av engasjement, som ikke gjør skille mellom kunnskap og samfunn, hva som er tegn og hva som er ting, eller hva som kommer fra naturen da den er hva deres [og vår] kultur trenger.

 

Gisle Løkken

President i NAL

 
[1] We have never been modern (Latour 1993: 99)
[2] Why Has Critique Run out of Steam? From Matters of Fact to Matters of Concern (Latour, i Critical Inquiry 2004: 232)