Foto: Simon Mertner Vind.

Sosial stedsutvikling

Tekst Annicken Vargel Sist oppdatert 01.11.2018
Kenneth A. Balfelt er kunstner og arbeider med stedsutviklingsarbeid og marginaliserte samfunnsgrupper i sosialt orienterte kunstprosjekter. På Bylivkonferansen i Ulsteinvik gjorde foredraget hans sterkt inntrykk på mange, med innblikk i arbeidsmetoder og noen av prosjektene han engasjerer seg i.

- Jeg ble for utålmodig til å «redde verden» med alminnelig kunst, sier Kenneth A. Balfelt om hvorfor han beveget seg fra mer tradisjonell kunst til sosialt engasjement og byutvikling.

Med en rimelig fri arbeidsmetode, oppnår han innpass – og samarbeid – med grupper i samfunnet som ofte ikke blir hørt når byen skal endres. Et av prosjektene Balfelt fortalte om i Ulsteinvik, var Enghave Minipark. Oppdraget hans begynte i 2010, da Enghave Plads skulle graves opp i forbindelse med utbygging av Københavns nye t-banering. På plassen hadde blant annet en gruppe med 30 – 100 øldrikkere tilholdssted og sosialt nettverk, og kommunen visste at om disse ikke ble gitt et alternativ, så ville de finne seg et nytt møtested på egenhånd – et sted som ikke nødvendigvis var egnet og dermed raskt ville utløse naboklager.

 

"En dokumentation af kunstprojektet "Enghave Minipark – Genplacering af øldrikkere fra Enghave Plads" from Kenneth A. Balfelt on Vimeo.

De viktigste i dette arbeidet, var ikke samarbeidspartnerne Spektrum Arkitekter, Vesterbro Lokaludvalg, arkitekt Chalotte Vad eller bysosiolog Simon Mertner Vind, men Vesterbros lokale øldrikkere. Sammen med dem lagde han en prosess som – som han selv sier det – i en ekstrem grad involverte nettopp øldrikkerne.

- Jeg har ikke èn metode, men en metode om å utvikle nye metoder til enhver situasjon. Her deltok de i å velge det nye stedet, planlegge, bestemme og bygge. Et eksempel var situasjonen hvor kommunen sa nei til at de kunne få et pissoar, belysning, vann og bålplass.

Istedenfor at den «resurssterke» prosjektgruppen med arkitekter, kunstner og lokalutvalg bestemte hva de da skulle gjøre, gikk de til gruppen og for å fortelle hva som hadde skjedd, og la dem komme med forslag til hva de skulle svare kommunen.

- De ga oss argumentene; uten pissoar ville de tisse i buskene og det ville lukte og ingen andre ville benytte den lille parken.

I tillegg til de lokale øldrikkerne, er det mange andre brukergrupper som oppholder seg i parken, som barnefamilier, unge som tar seg en fest og folk som er på vei hjem fra jobb. Et viktig element med parken var nettopp at den skulle gi sameksistens med andre grupper, og etter lange diskusjoner med kommunen kom endelig et pissoar på plass. Det endelige prosjektet består av en 45 meter lang benk, en overdekket paviljong, pissoar, grill, fontene og en byhage. Brukerne var ikke bare med på å utvikle og bygge stedet, men er også de som både driver og vedlikeholder det.

Balfelt er ærlig på at dette ikke er en enkel prosess, og noe av det vanskeligste er å begynne. Å ta den første kontakten. Det er så enkelt å sitte der på en kafe i nærheten og tenke «jeg er ikke helt i form i dag, kanskje jeg skal utsette det til i morgen?». Å ta kontakt, å involvere seg, betyr å gå utenfor egen komfortsone - hver eneste gang.

- Det var vårt mål å vise at øldrikkerne er superbrukere i denne typen offentlige rom. Ingen byplanleggere, antropologer, arkitekter eller kommunefolk er like mye ute i det offentlige rom som dem - hele dagen og hele året, sier Balfelt.

Disse vet alt om sine egne behov, og også hva mange andre har behov for.

Det ble prosjektgruppens oppgave å hjelpe dem med å sette ord på denne kunnskapen og oversette den til fysiske og prosessuelle løsninger – og også bevisstgjøre dem at de hadde denne kunnskapen.

- Hva har du som kunstner å bidra med i slike prosesser?

- Jeg er en fri aktør og agent, fri for faglige grenser – i den forstand at jeg kan bevege meg på alle fagfelt. Jeg kan starte opp og ha en prosess uten å ha et mål. Bruke tid, bygge opp tillit; jeg skal ikke levere på andre avtaler enn det vi avtaler sammen, i motsetning til en sosialarbeider, arkitekt, politiker, kommunalt ansatt etc, som har noen faglige og arbeidsmessige rammer og retninger som ting skal passe innenfor.

- Hva har du lært av samarbeidet med arkitekter?

- De tenker mye i volum, rom og form og ikke så mye på innhold. Hva betyr det, hva skal funksjonen være? De følger byggherres ønsker og ikke så mye sin egen integritet. Det er veldig interessant å briefe dem med behov og analyse istedenfor konkrete løsningsforslag – da er de mye mer kreative.

I Norge har Kenneth Balfelts utviklet Livsudviklingshagen i Halden fengsel, som er det mest omfattende kunstprosjektet i fengselet. Balfelt har gjennom flere år samarbeidet med de innsatte og ansatte om å utvikle en sansehage. Hagen skal være et godt sted å oppholde seg og jobbe i, og også være et sted for fengselets egne aktiviteter med de innsatte, blant annet diverse ideverksted. De innsatte har vært med hele veien, fra å utarbeide konseptet til å designe, bygge og dyrke frem hagen.

IMGP1179Balfelts første sosialt orienterte kunstprosjekt var «Beskyttelsesrum - fixerum til stofbrugere»; en 1:1 modell av et sprøyterom København, som ledet til et lovforslag i folketinget og var medvirkende til at sprøyterom ble lovlig i Danmark ti år senere.

Foto: Kenneth A. Balfelt.