Trenger vi et arkitekturmuseum – og hva er forventningene?

Tekst Gisle Løkken, president Norske arkitekters landsforbund Sist oppdatert 28.02.2020
I anledning av at Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design nærmer seg ferdigstillelse og åpning i nye lokaler på Vestbanen, avholder Arkitekturmuseets venner den 26. november et seminar om forventninger til et nytt museum.

NAL er utfordret på å ha en mening om vi både trenger et arkitekturmuseum og hvordan vi i så fall mener at det skulle være, dersom det skulle lages i dag.

Det kan være fornuftig å starte med noen generelle betraktninger om konseptet museum – fordi det er i endring, slik som også biblioteker, universiteter og andre institusjoner med lang historie er det – institusjoner som gjerne har blitt oppfattet som stabile bærere av kunnskap og samfunnsmessige tradisjoner.

At verden forandrer seg er ikke nødvendigvis et klart argument for at museene skal forandre seg, men det er definitivt et viktig argument for at også museene må analysere sin rolle i samtiden på nye måter, og være villige til å redefinere både form og innhold for å være relevante. Fra at museet skulle være som en versjon av verden som var perfekt definert og vitenskapelig kategorisert; dedikert til å samle, og fremvise visse kategorier av kunnskap, slik det rundt 1890 ble definert av en av amerikansk museumshistiories viktigste administratorer George Brown Good, er det i dag mange museer som beveger seg mot en mer inkluderende og kryssdisiplinær tilnærming som i mindre grad relaterer seg til de historiske kategorier. 7. september ble det for eksempel fremlagt et forslag til en ny museumsdefinisjon for ICOMOSs verdenskongress. Det er en formulering som riktignok ble utsatt vedtatt, men som likefullt viser en offensiv forståelse av fremtidens museumsrolle som demokratiserende, inkluderende og polyfone rom for kritisk dialog om fortiden og fremtiden – som bidrar til menneskelig verdighet og sosial rettferdighet, global likestilling og planetarisk livskvalitet. (fra utvalg ledet av Jette Sandahl, Morgenbladet 26.08.2019)

Tidligere kurator ved Tate Modern; Nicholas Serota har uttalt; at museer i større grad bør være rekker av argumenter, heller enn bare en samling av bilder. Tanken er å bygge ned de kunstige vegger og skillelinjer som separerer de ulike disipliner i museets samlinger og la kuratorer vise de besøkende hvordan bevegelse og ulike skoler utvikles mer kontekstuelt. Det gjør det lettere å vise publikum hvordan f.eks. Zaha Hadids museumsbygning kanskje relaterer til et maleri av den konstruktivistiske maler Lyubov Popova – og generelt synliggjøre mange meningsfulle sammenhenger og forbindelser i kunsten og arkitekturen. Kulturhistoriker Ivan Gaskell argumenterer for at det foregår en epistemologisk endring i museumsverden. Ikke bare ser vi på objekter og ideer som mer interrelated (beslektet) og sammenbundet – men vår inngrodde avhengighet av tradisjonelle vestlige ideer om strikt orden og kategorier er i ferd med å forsvinne. Museer som klamrer seg til disse utdaterte, monokulturelle tilnærmingene for organisering av kunst og objekter – risikerer å totalt miste sin relevans. ikke bare er konkrete ting ustabile og flertydige, ideer er det også, og grensene som fremdeles separerer ulike typer museer må i fremtiden bli langt med gjennomtrengelige. (Kelsey Campbell-Dollaghan i nettidskriftet Fast Company)

I stedet for å se endringen som en trussel mot et fag eller en kategori – er det mulig å se den som en bevegelse mot en mer holistisk ide for museets rolle og ansvar, og visjonen for et arkitekturmuseum er derfor mer et både / og – enn et enten / eller. Selvsagt vil det også i fremtiden være ønsker og behov for å kunne forske i arkitekturfaget og -historien helt spesifikt og innenfor avgrensede kategorier som: fremvisning av by- og bygningshistorie knyttet til politiske endringer og strømninger i samfunnet – eller fagets åpenbare fysiske nærvær og den visuelle kraft som ligger i objektets skjønnhet eller materialenes egenskaper. 

Men ettersom stadig flere spørsmål i vår tid er komplekse og grenseoverskridende, må også arkitekturfaget være grenseoverskridende. Denne grunnleggende kompetansen mener vi jo at arkitektfaget har - og alltid har hatt, men i et både / og – perspektiv, ligger det implisitt en åpen, nysgjerrig og eksperimenterende tilnærming som må dyrkes og utvikles. I vårt arbeid med arkitektur som samfunnsbygger og som virkemiddel mot klimaendringer og miljøødeleggelser – er det nettopp det holistiske perspektivet som er hovedargumentet for arkitekturen – og som derigjennom også gir arkitekten relevans og styrke. Arkitekturmuseet blir da en åpenbar mulighet til å både løfte frem fagets produksjon og praksis i tid og rom, og kanskje aller mest en mulighet til å definere arkitekturens relevans og aktualitet. Vi trenger derfor arkitekturmuseet først og fremst som en god, synlig og tydelig arena som gjør nettopp det ­– som kan vise arkitekturens mangfold, styrke, betydning og koblinger – som kan konfrontere konvensjoner, og eksperimentere med uttrykk – generere meninger og tiltrekke seg debatter, og som kan utvikle arkitekturens potensial i møte med andre fag og ideer i samfunnet.

Gisle Løkken
president Norske arkitekters landsforbund