Worksonlands prosjekt for Saemien Sijte.

Uryddig prosess fra Statsbyggs side

Tekst Geirmund Barsnes, Konkurranserådgiver NAL Sist oppdatert 05.04.2017
I 2009 vant SQ Arquitectos (Worksonland) den åpne plan- og designkonkurransen om nytt sørsamiske kultursenter – Saemien Sijte i Snåsa. Statsbygg skal nå gjennomføre et nytt forprosjekt for Saemien Sijte på den samme tomten og har valgt et annet arkitektkontor for dette arbeidet. NAL stiller spørsmålstegn ved flere forhold knyttet til Statsbyggs håndtering av dette prosjektet.

Ambisjonsnivået for Saemien Sijte har blitt kraftig redusert etter at Statsbygg lyste ut den åpne plan- og designkonkurransen for dette prosjektet i 2009. Åtte år senere velger Statsbygg å tildele arkitektoppdraget på ny, denne gang uten offentlig utlysning. Fire utvalgte kontor fikk anledning til å gi tilbud på oppdraget og tildelingen ble utført på bakgrunn av pris og kvalitet.

Det er flere spørsmål som reiser seg i forbindelse med denne prosessen. Hvorfor ble vinnerutkastet fra arkitektkonkurransen i 2009 skrinlagt? Hvorfor kunne ikke vinnerne av arkitektkonkurranse få anledning til å lage et revidert forprosjekt basert på dette vinnerutkastet? Hvordan er det mulig å gjennomføre en offentlig anskaffelse for utforming av et så stort prosjekt uten lyse ut oppdraget? For å nærme oss et svar på disse spørsmålene, må vi gå gjennom prosjektets forløp.

I etterkant av konkurransen ble det gjennomført et skisseprosjekt og deretter inngikk Statsbygg en samspillsentreprise med Skanska. Arkitektene ble tiltransportert denne entreprisen. Forprosjekt ble utarbeidet i samarbeid mellom entreprenør og arkitekt, og det ble kostnadsberegnet til 226,5 millioner. I påvente av finansiering, ble prosjektet liggende i bero.

I 2015 bevilget Stortinget penger til å få utarbeidet et redusert forprosjekt. Dette skulle representere en reel kostnadsreduksjon i forhold til det foreliggende forprosjektet. Ny ramme for offentlige tilskudd ble satt til 140 millioner og dette beløpet skulle også dekke samtlige påløpte kostnader i forbindelse med prosjektet.

Med disse nye forutsetningene ble to alternativer vurdert:

  1. Et redusert prosjekt på samme tomt som i arkitektkonkurransen. Dette innebar å gå bort i fra samlokalisering med andre relaterte aktører.
  2. Et nytt prosjekt på tomten der Saemien Sijte i dag er lokalisert.

I samarbeid med Skanska, vurderte Statsbygg det foreliggende forprosjektets potensiale for kostnadsreduksjon. Mulig reduksjon ble anslått til mellom 80 og 100 millioner og man vurderte det slik at prosjektet kunne gjennomføres for rundt 136,5 millioner. Det ble likevel besluttet å gå videre med det andre alternativet. Statsbygg kansellerte deretter kontrakten med Skanska, med den begrunnelse at man hadde valgt en annen tomt og at oppdraget måtte lyses ut på nytt. Ettersom arkitektene var underlagt Skanska, opphørte også kontraktsforholdet mellom arkitektene og Statsbygg.

I den videre prosessen endrer byggherren imidlertid mening og beslutter å gå videre med det første alternativet. I tilbudsdokumentene som ligger til grunn for anskaffelsen anno 2017, er det beskrevet at Saemien Sijte skal ligge på samme tomt som i den første konkurransen. Romprogrammet er skalert ned noe og man har gått bort i fra samlokalisering med andre relaterte aktører.

Vinnerne av arkitektkonkurransen i 2009 var ett av de fire kontorene som fikk anledning til å gi tilbud på nytt forprosjekt, men nådde ikke opp i konkurransen. Kontoret tilbød den laveste prisen, men ble vurdert som den svakeste i forhold til tildelingskriteriet kvalitet. Umiddelbart stusser man over dette, på bakgrunn av at kontoret har fersk erfaring i forhold til den konkrete oppgaven og tomten. Årsaken til den dårlige scoren under tildelingskriteriet kvalitet, skyldes hvordan Statsbygg i denne sammenheng har definert dette begrepet: ”God kompetanse og erfaring med gjennomføring av prosjekter der arkitektonisk kvalitet er oppnådd innenfor lavt budsjett og /eller erfaring med kostnadsstyrt prosjektering”. En slik definisjon premierer ikke kontorets konkrete erfaring i forbindelse med dette prosjektet. Definisjon virker tvert imot direkte diskvalifiserende for det aktuelle kontoret på bakgrunn av deres referanseprosjekter. Vi har forståelse for Statsbyggs fokus på kostnader, men stiller oss likevel undrende til denne ensidige definisjonen på kvalitet.

Et annet kritikkverdig forhold er den korte fristen som ble gitt for utarbeidelse av tilbud. Arkitektene fikk oversendt tilbudsinnbydelsen rundt klokka 16, tirsdag 7. februar. Fristen for innlevering av tilbud var satt til mandag 13. februar, klokka 12:00. Man fikk med andre ord kun tre og en halv virkedag på å sette seg inn i oppgaven og utforme et tilbud.

Det prinsipielt interessante spørsmålet er om Statsbygg burde ha engasjert arkitektene bak vinnerutkastet fra konkurransen i 2009 til å utarbeide et nytt forprosjekt, eller om det var riktig av Statsbygg å anskaffe arkitekttjenester på ny. I konkurranseutlysningen fra 2009 var følgende opplyst: ”Statsbygg har til hensikt å inngå kontrakt om prosjekteringstjenester for utarbeidelse av forprosjekt for nybygg og uteområder for Saemien Sijte, med opsjon på videre prosjektering og byggeplassoppfølging fram til ferdig anlegg. Videreføring etter forprosjekt er avhengig av politisk beslutning og bevilgning.” Selv om kontraktsforholdet gjennom Skanska hadde opphørt, kunne man ha engasjert arkitektene til det videre arbeidet. I kontrakten mellom Statsbygg og Skanska var det presisert at Statsbygg skulle ha anledning til å gjenoppta kontraktsforholdet til blant annet arkitekt, ved en eventuell avbestilling av oppdraget. Det fremstår som sannsynlig at Statsbygg hadde anledning i forhold til Forskrift om offentlige anskaffelser, å engasjere vinnerne av arkitektkonkurransen fra 2009 til å gjennomføre et nytt forprosjekt, spesielt på bakgrunn av hva som har blitt gjort i lignende tilfeller. For eksempel ble vinnerutkastet etter en arkitektkonkurranse om veksthus på Tøyen etter en lengre prosess skrinlagt. Statsbygg fant likevel anledning til å gå videre med samme arkitekt ved utarbeidelse av et nytt prosjekt. Statsbygg begrunner valgt fremgangsmåte for Saemien Sijte med at de kun var forpliktet til å engasjere vinnerne av arkitektkonkurransen til å utforme et forprosjekt. Kontraktsforholdet mellom arkitekt og Statsbygg opphørte etter deres mening ved kanselering av kontrakten med Skanska. Videre hevder Statsbygg at dette også representerte en avslutning på prosjektet og samtlige bindinger til arkitekten. De hevder at det var tilfeldigheter som førte til at man endte opp tilbake på samme tomt som ved arkitektkonkurransen i 2009. Selv om tomten er den samme og romprogrammet har klare likhetstrekk med det som lå til grunn for den opprinnelige arkitektkonkurransen, hevder Statsbygg at dette er et helt nytt prosjekt.

Det er også naturlig å spørre seg hvordan det er mulig for Statsbygg å anskaffe arkitekttjenester for utforming av et prosjekt som har en total kostnadsramme på 140 millioner kroner uten å lyse ut oppdraget. Forklaringen ligger i at man kun anskaffer arkitekttjenester i forbindelse med et forprosjekt og at det knytter seg en usikkerhet til om prosjektet vil bli videreført. NAL har ikke lykkes i å sannsynliggjøre at Statsbygg vil overskride terskelverdien på 1,1 millioner kroner i innkjøpte konsulenttjenester for forprosjektet. Statsbygg handler slik sett trolig innenfor rammene av regelverket. Samtidig vil vi påpeke at dette er en noe uheldig fremgangsmåte. Selv om det knytter seg en usikkerhet til om prosjektet vil kunne realiseres, hadde det vært hensiktsmessig å inkludere en opsjon på videre arkitektoppdrag utover utforming av konkurransegrunnlag for totalentreprise. Dette ville resultert i at terskelverdien hadde blitt overskredet og at prosjektet måtte lyses ut offentlig. Dersom prosjektet videreføres, er det lagt opp til at det skal realiseres innenfor en totalentreprise. I henhold til Forskrift om offentlige anskaffelser, har man da ikke anledning til å tiltransportere arkitektkontoret bak forprosjektet til totalentreprisen. Man risikerer med andre ord at man på ny bytter arkitekt. Ekstraarbeidet med en offentlig utlysning er beskjedent og man kan stille seg undrende til valgt fremgangsmåte.

Selv om man skulle komme frem til at Statsbygg formelt sett ikke har opptrådt i strid med regelverket i denne saken, er det vår oppfatning at de fører en lite respektfull opptreden overfor vinneren av arkitektkonkurransen. Arkitekter legger ned betydelige ressurser ved deltagelse i arkitektkonkurranser. Da er det viktig at utlyser verdsetter dette arbeidet og respekterer juryens beslutning. Statsbygg har et uttrykt ønske om å være en god rollemodell for bygge- og eiendomsnæringen. Det knytter det seg derfor ekstra store forventninger til Statsbygg som oppdragsgiver. Etter vår mening innfris ikke disse forventningene i denne saken.