Faksimile fra Aftenposten 14.9.2018.

Vent med den endelige dommen til alt er ferdig

Tekst Camilla Moneta, fagsjef i Norske arkitekters landsforbund Sist oppdatert 14.09.2018
Å omtale arkitektur med stor overbevisning før den er ferdigstilt, mener jeg kan sammenlignes med å utøve litteraturkritikk bare ved å lese innholdsfortegnelsen i boken.

Debattinnlegg publisert i Aftenposten 14. september 2018

Engasjement er bra, men å omtale arkitektur med stor overbevisning før den er ferdigstilt, mener jeg kan sammenliknes med å utøve litteraturkritikk bare ved å lese innholdsfortegnelsen i boka.

«I dag velger jeg å rette et blikk mot arkitektene», skrev en venn på Facebook for en stund siden, og fortsatte: «denne sjargongklubben som utmerker seg som Norges kjedeligste og minst nytenkende yrkesgruppe». Han hadde sett illustrasjonene til det nye regjeringskvartalet. Han var ikke alene om å kritisere prosjektet for å være kjedelig.

Selv om kommentaren til min Facebookvenn verken var særlig konstruktiv eller nyansert, så sier den noe en forventning til arkitekturen og våre felles byrom.  Jeg heier på engasjementet, men kritikk som boltrer seg i sosiale medier og i avisene er altfor ofte for bastante og for grunne. Hva med å stille kritiske spørsmål og vente med den endelige dommen til alt er ferdig?

Eldes på en vakker måte

Nasjonalmuseet har blitt betegnet som dårlig, massivt og lukket i avisene. Jeg mener Nasjonalmuseet fremstår med autoritet og har tiltro til at arkitektens fokus på kvalitet vil gi et bygg som eldes på en vakker måte. Det innadvendte uttrykket kler et bygg som skal huse våre nasjonalskatter. Vi trenger ikke kaffebarer på alle byens fasader for å få et godt byliv.

Holdningen min til Nasjonalmuseet vil påvirkes av hvordan jeg vil oppleve museet både innenfra og utenfra, hvordan alle sansene involveres, hvordan bygget ivaretar kunsten, byen og menneskene.

Følelse av frihet og luftighet

Bjørvikautbyggingen får også slakt. Kulturvernarbeider Else Rønnevig uttalte nylig i Aftenposten (30.8.18) at operaen gjemmes «blant dønn upersonlige bygg som ikke kler hverandre».  Jeg opplever at operaen har en form og status som gir stor integritet. Kontrasten som oppstår  mellom fortettingen på gateplan og åpenheten på operataket tror jeg vil forsterke følelsen av frihet og luftighet som overvelder alle som går på taket.

Hvordan Deichmanske bibliotek vil oppleves vet jeg ikke ennå, men jeg forventer en flott storstue for byen. Dønn upersonlig blir det helt sikkert ikke. Det er likevel mange faktorer som skal spille sammen for at det endelige resultatet blir bra: materialkvalitet, hvordan fasadene oppleves på gatenivå, om området føles inviterende, inkluderende og inspirerende. Når alt står ferdig vil vi kunne si med større sikkerhet hvorvidt omgivelsenes estetiske og funksjonelle egenskaper danner en god helhetsopplevelse.

Hele vårt sanseapparat

Vår estetiske vurderingsevne kan oppøves ved å innlemme hele vårt sanseapparat. Arkitektur er mer enn det vi ser. Vi kan analysere det vi opplever, og vi kan reflektere over hvilke prosesser, forutsetninger og intensjoner som ligger bak det som bygges. Da først blir vi kritikere og ikke bare synsere.

Det er mye som står på spill. Den verdenskjente arkitekten Renzo Piano sier det slik:

«Hvis en forfatter skriver en dårlig bok, vel, da leser folk ikke det. Men hvis du gjør dårlig arkitektur, pålegger du grimhet på et sted i hundre år».

De kritiske innspillene er viktige, men de bør formuleres som spørsmål mer enn å være skråsikre – inntil byggene er gjennomført og tatt i bruk.