Akustikk i midten

Tor Halmrast er komponist og akustiker, og står bak noen av landets mest kjente konsertsaler. – Akustiske feil kunne vært redusert hvis arkitektene hadde «hørt» rommet de tegnet litt mer intuitivt, sier han.

Tor Halmrast har begynt i ny jobb hos Cowi. Der skal han blant annet jobbe med ombyggingen av Nationaltheatret og Olavshallen. Med ørene på stilk.

Foto: Kristoffer Jakobsen/COWI

– Det er kanskje som å banne i kjerka, men det finnes dessverre eksempler på at arkitekter tegner rom som de ikke helt skjønner hvordan låter, sier akustiker og komponist Tor Halmrast på telefon fra hjemmekontoret.

Han vet hva han prater om. Som en av få komponister kan han skryte av å ha utformet rommet der hans egen musikk er blitt oppført. «Det er meg og Richard Wagner, uten sammenligning for øvrig,» ler han, og viser til den tyske komponistens sagnomsuste operabygg i den tyske byen Bayreuth. Det var under verdensutstillingen i Sevilla i 1992 at Halmrast fikk drømmen oppfylt, i den rørformede paviljongen tegnet av LPO Arkitekter.

Med over 40 år som akustikkansvarlig i Statsbygg har Halmrast også regnet på og målt, undersøkt og bestilt noen av landets flotteste konsertsaler, som Den Norske Opera og det nye konserthuset i Stavanger. To steder som har hevet nivået på akustikken i norske konsertsaler, og som har åpnet flere ører for betydning av god akustikk.

Voksen vitenskap

Nylig tok han jobb i konsulentselskapet Cowi, for å blant annet å bistå med akustikken i det nye Nationaltheatret og i Olavshallen. «Jeg måtte finne ut hva jeg skulle bli som voksen,» forteller 69-åringen, og legger til at han gleder seg til å bytte side av bordet, fra bestiller-rollen i Statsbygg til rådgiverrollen i det private.

– Akustikk er en eldgammel vitenskap, med kunnskap om svingninger helt tilbake til antikken, men hva er så god akustikk?

– Grekerne hadde skjønt mye, men først på begynnelsen av 1900-tallet ble romakustikk et fag. Vi kjenner nå hver parameter, som etterklang og klarhet, bass og diskant, og så videre. Spørsmålet er «hvor mye av hver ingrediens»? Det er som å lage et måltid. Vi kjenner til virkningen av hver ingrediens og hvert krydder, men hvor mye av hvert? Det går mye på smak og behag, på anledningen og på rommets formål.

– All lyd kommer av at en impuls «dytter» på noe. Dette «noe» beveger seg så langt som den kan tøye seg, og så slår det tilbake, om igjen og om igjen, til det dør ut. Dette gjelder alle typer svingninger, fra aksjekurser til lyd. En kosmisk sannhet som kanskje betyr at det er en større sammenheng mellom musikk og akustikk og arkitektur?

– Man sier at vinden uler, men helt jevn vind gir ikke lyd, i seg selv. Det er først når vi ødelegger den helt jevne luftstrømmen, ved at vinden møter bladene på trærne eller et arkitektonisk objekt, at svingningene, lyden, oppstår. Det er det samme i en streng. Når du «plukker» en streng med plekteret, dannes den en knekk på strengen. Den inneholder masse overtoner, nesten «hvit støy». Denne «knekken» beveger seg langs strengen, og reflekteres i «hindringene», altså strengfestene. Så blandes denne «knekken» med kopier av seg selv, og etter en kort tid hører vi bare de toner og overtoner som passer med lengden av strengen. Akkurat det samme skjer hvis man klapper i et rom eller blåser i en fløyte. Man får resonanser.

Orkestersalen Fartein Valen i Stavanger Konserthus er et av prosjektene Tor Halmrast har jobbet med. Bevegelige elementer i tak og på bakvegger gjør at salen kan «finstemmes» etter musikken som skal fremføres.

Vinåkerform

– Akustikken i de mange moderne konsertbyggene som bygges i verdens storbyer har vært omdiskutert. Salen i Elbphilharmonie i Hamburg, signert Yasuhisa Toyota, er blant annet kritisert for å låte for tydelig og «moderne».

– Det har vært intens debatt. Den mest etablerte typen konsertsal var formet som en skoeske. Musikverein i Wien har til eksempel vært et klangideal, et rom der man sitter omhyllet av lyd, med refleksjoner fra sideveggene. I en alternativ rom-form, som begynte i Berlinerfilharmonien på 1960-tallet, sitter tilhørerne fordelt i det man kaller vinåker-form, mer spredt utover rundt orkesteret. Da får man dessverre ofte problemer fordi man ikke får siderefleksjonene. Lyden kan for så vidt bli klar, men mindre omhyllende.

– Hvordan opplever du slike saler?

– Jeg har sittet i noen av dem, og jeg synes ikke det er så morsomt å sitte bak fiolinisten, akkurat. Alle instrumenter og sangere sender jo den mest informative diskanten framover. Men jeg har faktisk hatt det veldig interessant på en plass bak podiet i Royal Festival Hall en gang, men det var ok fordi det var Miles Davis, som jo stod med ryggen til publikum under hele konserten! Jeg fikk se hvordan han hersa med musikerne sine. Han drev og styrte noe helt forferdelig, noe bare jeg så!

Totalopplevelsen er viktigst

– Er dette en jobb der man blir yrkesskadet? Er du ekstra var for akustikken rundt deg?

– Selv liker jeg å lage musikk også til steder som er helt «feil». Jeg lagde musikk til en diger sildetank i Melbu en gang, med så lang etterklang at man kunne komme tilbake neste dag og høre restene av siste vers. Veldig morsomt. Jeg synes dessuten rockeklubber er interessante. Rocken ble jo laget i garasjer og kjellere som ikke var planlagt for musikk. Det er jo gøy med distortion, selv om det lydmessig er helt gærent. Marquee Club i London, der alt fra Stones og The Who til Sex Pistols spilte, er egentlig et forferdelig akustisk sted, men det var toppen å være på konsert der. Totalopplevelsen er viktigst, og hvis jeg klager, er det nok heller på lydteknikeren (latter).

– Så hvordan kan arkitektene bidra?

– Jeg har lenge foreslått å lage en oppgave på arkitektskolene der studentene får bind for øynene og blir ført inn i forskjellige rom der de får hoie og klappe, for så å tegne rommene etterpå. Nå har det kommet solide forskriftskrav som er ganske godt innarbeidet, men de mange tallkrav kan medføre at arkitekten ofte tegner det som ser fint ut, og sender det videre til akustikeren for å få det til å låte bra. Feilene kunne kanskje vært redusert hvis arkitektene hadde «hørt» rommet de tegnet litt mer intuitivt?