Den utrydningstruede modernismen

– Rådgiverne mangler kompetanse

Etter regionreformen er det kommunene som har ansvar for kulturvern, mens fylkets oppgave er å overvåke. Da blir man veldig avhengig av kommunenes kompetanse og evne til å se at man har et kulturminne i sin midte, mener Cappelen.

– Er det ofte dette som er problemet, at kommunen ikke er klar over etterkrigsarkitekturens kulturminneverdi?

– I Namsos var de klar over det – i motsetning til i Bærum, hvor kommunen ikke erkjente at man hadde et bygg av kulturminneinteresse. Når man først har erkjent verneverdi, blir det et spørsmål om vilje til vern. Da burde oppmerksomheten være rettet mot mulighetene fremfor truslene.

I tilfellet Kommunegården i Bærum ble det hevdet at bygget var så råttent at det måtte rives. Ifølge Cappelen er det en sannhet med modifikasjoner. Nå står Kommunegården pakket inn i plast. Fasadene og karakteristiske elementer er fjernet. Den bygges nå opp på ny, med helt ny arkitektur. Et hovedverk i norsk etterkrigsarkitektur er gått tapt, mener Cappelen. Hensynet til det vernede rådhuset ble imidlertid reddet.

– Det var i det minste noe man oppnådde med aksjonen.

Heldigvis er det ikke like ille overalt. I Asker har man klart å tilpasse rådhuset fra 60-tallet, tegnet av Kjell Lund og Nils Slaatto, til nye arbeidsformer, kvittet seg med cellekontorer og åpnet for mer fleksible arbeidsplasser.

– I Asker kommune har de gjort tilpasninger innenfor bygningens rammer, og dermed bevart høy grad av autentisitet.

Cappelen trekker også frem Øvre Eiker rådhus, tegnet av Arkitektfirmaet Arnstein Arneberg, som et eksempel der man ser verdien i å verne. Bygningen fra 1972 ønsker kommunen å utvikle til beste for kommunens innbyggere gjennom ny bruk og opprusting.

Tekniske og økonomiske rådgivere har en sentral rolle i vurdering av mulige verneobjekter. Antikvarisk rådgivning slipper sjelden til, mener Cappelen. Rådgivere har en tendens til å gripe for dypt i stedet for nennsom rehabilitering.

– At man har høye ambisjoner for det tekniske, funksjonelle og bærekraftige i et bygg, er bra, men man legger unødvendig høye ambisjoner til grunn for rehabiliteringen. Det beste blir det godes fiende. Bygninger med vernebeskyttelse har en annen status med hensyn til dispensasjoner fra tekniske forskrifter. Rådgivningsmiljøet har ofte ikke god nok kunnskap om nye metoder for teknisk oppgradering.

Eksperimentell bevaring?

Espen Johnsen er professor i kunsthistorie og regnes som en ledende ekspert på norsk modernisme. Han er overrasket over at man ikke ser de estetiske kvalitetene i det velproporsjonerte samfunnshuset i Namsos.

– Det har lyse kubiske former og store glassflater som har kvaliteter ikke så langt unna villa-stilen som dominerer i dag. Det gir en stram letthet som skiller det fra andre samfunnshus rundt 1960, som ofte ble oppført i brutalismens betong eller kledd med gul teglstein.

Man har kanskje ikke tatt seg tid til å tenke over alternative løsninger, tror Johnsen.

– Hva om man hadde forsøkt å kun bevare deler av komplekset, spesielt fasadevolumet mot torvet og inngangspartiet på siden? Da ville man kanskje begrenset kostnadene også.

Såkalt ikonisk bevaring er særdeles kostbart og bør bare gjelde noen få bygg fra hver periode, mener Johnsen. Han tar til orde for mer eksperimentell bevaring. Man må være fleksibel og ofte ha forståelse for at interiøret endres, mens man beholder fasaden og fellesrommene. Det som bidrar til å beholde stedets identitet.

– Høyblokka, for eksempel, er jeg fortsatt redd kommer til å miste sin karakter, og ikke lenger fremstå som et Viksjø-bygg. Da blir verdien av ikonisk bevaring borte.

Kulturminnevernet har lav status i Norge, det må vi erkjenne, mener Johnsen.

– Og vi som engasjerer oss, må ta selvkritikk på at vi ikke når frem. Arkitektstanden må generelt være flinkere til å kommunisere kvalitetene i den historiske moderne arkitekturen. Vi må unngå den typen forenklet polarisering man ser i dag, der den såkalte modernismen og det populistiske arkitekturopprøret står mot hverandre.

Johnsen mener det vil hjelpe hvis arkitekter og tilhengerne av vern åpner for forhandlinger. I en forhandlingssituasjon må man også tørre å innrømme svakheter ved bygg og se de estetiske utfordringene som finnes.

– Det var særlig dette man opplevde så provoserende i debatten om Y-blokka, at myndighetene og Statsbygg ikke var åpne for forhandlinger, sier Johnsen.

– Jeg skjønner at det kan være vanskelig å møte en motstander som avslører at den besitter så lite kunnskap om arkitektur. Men vi må bare erkjenne at det er oppfattelsen av det visuelle folk umiddelbart responderer på.

Man må bare erkjenne at mye av den enorme bygningsmassen fra etterkrigstiden kommer til å gå tapt, mener Johnsen.

– Og da gjelder det å være flink til å sile ut. Vi må sikre ikoniske verk til sentrale arkitekter, men også bevare hus tilhørende velferdsstatens arkitektur som gir oss en felles identitet.

For å overbevise myndighetene om bevaring trengs det mer inngående historisk kunnskap om byggverkene, tror Johnsen. Kunnskapen må ligge til grunn for de store avgjørelsene.

Bevare funksjoner

I Norge har man lite kultur for rehabilitering, mener Even Smith Wergeland, førsteamanuensis ved Institutt for form, teori og historie ved Arkitekthøgskolen i Oslo.

Han tror det skyldes at man har hatt så mye penger at man som regel har kunnet bygge nytt. I dag er imidlertid norsk kommuneøkonomi kanskje ikke så sterk som den har vært tidligere.

– Gjenbruk harmonerer ikke så godt med tradisjonelt kulturminnevern, som har vært veldig opptatt av fasader. Det tror jeg man må litt bort fra. Hvis man ser på kulturminneforskning internasjonalt, så er man opptatt av andre ting.

Kanskje er det et mye mer substansielt vern hvis man klarer å bevare funksjonene til et samfunnshus fremfor fasaden, mener Smith Wergeland.

Han påpeker at vinnerne av årets Pritzkerpris, Anne Lacaton og Jean-Philippe Vassal, har slagordet «Ikke riv, aldri fjern – legg alltid til, transformer og gjenbruk».

– Folk med et tradisjonelt syn på kulturminnevern blir kanskje ikke fornøyd, men jeg tror det kan gjøre at mange bygninger blir reddet og gjenbrukt. Og det vil også være samfunnsøkonomisk nyttig.

Smith Wergeland trekker frem Klepp på Jæren som et eksempel på nyvinning.

– Politikerne ville opprinnelig rive rådhuset, men der har de nå snudd, og skal bruke masse penger på rehabilitering. Det viste seg ved nærmere finregning at kommunen ville spare penger på å bygge om. Det er jo mye usikkerhet knyttet til å bygge nytt, også.

Ofte kommer det eksisterende gunstigere ut enn man kanskje tenkte på forhånd, sier Smith Wergeland.

I Klepp ville kommunen ha både nytt rådhus, ny skole og ny kirke. Nå ser det ut til at i hvert fall to av funksjonene skal løses i samme bygg.

Et annet modernistisk bygg som overlever og får et tilbygg er biblioteket i Sarpsborg, tegnet av Ove Bang i 1940.

– Det har ingen formell vernestatus, så der er det interessant at kommunen likevel har gått inn for bevaring.

I Norge har den politiske viljen og kompetansen i byggebransjen dreid seg om nybygg, påpeker Smith Wergeland.

– Hvis man skal gjenbruke betongbygg fra 60-tallet så vil man oppleve at bransjen har manglende kompetanse. Det er rett og slett ingen å ringe.

Derfor får man ofte negative tilstandsrapporter. Sammenliknet med dagens standarder for nybygg kommer 40 år gamle bygg dårlig ut.

Et unntak er imidlertid Sweco, som med blant annet svømmehallen i Stavanger har vist at de er et av få firmaer som har kompetanse, mener Smith Wergeland. Han ser også tegn til at flere arkitektkontorer og konsulentfirmaer er i ferd med å skaffe seg mer kompetanse på gjenbruk.

– Det er først nå vi får hverdagsbetongen i fleisen. Nå kommer den diskusjonen enten vi vil eller ikke. Det er bygget enormt mye i den perioden, særlig på 70-tallet.

Smith Wergeland tror imidlertid ikke man finner veldig mange kandidater til fredning.

– Men jeg tror man finner mange bygg som kan brukes. De kan man ikke bare rive. Med litt fantasi og vilje til å investere kan man likevel få noe nytt ut av dem.

Bra med transformasjon

I kampen for å bevare er det mange, også i Namsos, som setter sin lit til Riksantikvaren. Når Arkitektnytt ringer riksantikvar Hanna Geiran, vil hun ikke kommentere Namsos-saken spesifikt, og viser til at den nå er på Trøndelag fylkeskommunes bord.

Hun understreker likevel at Riksantikvaren ikke kan redde alt.

– Det som fredes, skal ha nasjonal verdi, men ikke alt som har nasjonal verdi, skal fredes. Det er et trangt nåløye, og det skal det være.

Det er kommunene som har et selvstendig ansvar for å ta vare på kulturarven, påpeker Geiran. Gjennom prosjektet Kulturminner i kommunen, som Riksantikvaren er i ferd med å fullføre, er målet at kommunene selv, ved hjelp av lokale krefter, velger ut kulturminnene som betyr noe for nettopp deres kommune. Tanken er også at disse planene vedtas politisk.

– Men hva med tilfellene der kunnskapen ikke er god nok, og verneverdige bygg står i fare for å gå tapt?

– Kulturminnemyndighetene har lovverket, men ofte er lokal interesse og engasjement avgjørende. Det er også viktig å vise mulighetene i eksisterende bygninger, her er arkitekter viktige. Og etterkrigstiden er jo interessant, fordi det er snakk om kvaliteter man kanskje ikke har fått på stor nok avstand ennå. Her må kulturminnemyndighetene og arkitektbransjen ta ansvar og løfte frem bygninger som fortjener å bli tatt vare på.

Det er likevel mange eksempler på viktige bygninger som har blitt satt i stand for videre bruk eller gjenbruk, mener Geiran. Hun trekker frem Sverre Fehns bibliotek på Bøler i Oslo og Agder teater i Kristiansand.

Det er en stor palett av verneformer, understreker Geiran.

– Hvis en bygning er fredet, er det helt klare og nedskrevne regler for hva man kan gjøre med den. Men veldig mange bygninger kan brukes til mye, og i mange tilfeller er det bra å transformere.

Det kan også være interessant i et næringsutviklingsperspektiv, fremholder Geiran, og trekker frem to eksempler der industri er omgjort til hotell: Norsk Hydros tidligere kraftanlegg i Suldal, tegnet av Geir Grung, har gjort om til «Energihotellet», og Erling Viksjøs Standard Telefon og Kabelfabrik-bygget på Økern, er omgjort til Quality Hotel 33.

– Her har man tatt vare på og fremhevet de originale kvalitetene. Her kommer kulturarven fra etterkrigstiden inn og er med videre.

På bestilling fra Riksantikvaren leverte SINTEF før jul forskningsrapporten «Grønt er ikke bare en farge: Bærekraftige bygninger eksisterer allerede». Den viser at miljøpåvirkningen fra eksisterende bygg kun er halvparten av det den er fra nybygg.

– Det er veldig klimasmart å bruke det vi har fra før, særlig betongbygg. Dette er argumenter og holdninger som stadig flere er opptatt av, og det er kjempebra, avslutter riksantikvar Geiran.