Opprør på svensk

Kritisk til bransjen

Wingårdh har selv prøvd å møte den økte interessen for arkitektur i Sverige gjennom programlederrollen i programmet Husdrømmer på SVT. Her følger programmet ekte menneskers vei mot sine drømmehjem.

– Der finnes en tørst og interesse der ute for kunnskapen vi arkitekter besitter. Den er veldig synlig i dette programmet og har vært kjempeartig å jobbe med.

Nettopp derfor var også Wingårdh, og mange av hans kolleger ved Wingårdh arkitektkontor, positive da Arkitekturopprøret ble etablert i 2014. Flere av de rundt 150 ansatte ved kontorene i Göteborg, Malmö og Stockholm, ble også med i opprørets tidlige fase.

– Vi så på opprøret som en kjempepositiv ting. Endelig var det engasjement rundt arkitektur og design av våre bygde miljøer. Det var friskt og interessant, som for oss arkitekter var lett å sympatisere med.

Men gradvis forsto Wingårdh at det friske og interessante egentlig var ganske ensporet.

– Jeg debatterte mot dem i radio og tv og oppdaget at de egentlig bare ville ha «klassisk arkitektur» – uten noe klar definisjon på hva det egentlig var. Da de siden begynte med denne destruktive kåringen av landets styggeste bygg, forsto jeg at det ikke lenger var noe friskt over opprøret, men at det hele var mest negativt.

– Har svensk arkitektbransje reagert på en bra måte?

– Nei. Bransjeforeningen og arkitektene er for svake på motargumenter. Jeg savner at man viser frem alternativene og påpeker at arkitekturen rommer uendelig mange uttrykk og meninger. Det ble raskt argumentert med at opprøret har «feil» og vi arkitekter har «rett», men så enkelt er det ikke.

Argumentasjonen på begge sider ga på et vis etter for et fattigslig arkitektursyn, mener han.

– Vi må forklare hvorfor klassisk arkitektur fungerte på 1800-tallet, til de økonomiske forutsetningene man hadde den gangen, men som vi ikke har i dag. Vi gjør andre prioriteringer i dag enn den gangen av ulike årsaker, men debatten blir sjelden løftet opp på et slikt informativt plan.

Angrer på forsvarsposisjon

Også hos Sveriges Arkitekter innrømmes det at man har trått feil i debatten. Spesielt i den tidlige fasen gikk man for fort i forsvarsposisjon. Tobias Olsson angrer på denne strategien i dag.

– Det er naturlig å gå i forsvar når man blir angrepet, men det nyttet ikke i møte med den logikken som fantes i opprøret. I begynnelsen inviterte vi dem på debatter, men det ble fort hett og aggressivt, og de ville ikke godta å spille på vår banehalvdel. Siden har den aggressive stilen blitt byttet ut med ironi, fra deres side. Da slipper de unna med en del angrep som de tidligere måtte stå til ansvar for, sier Olsson.

Flere arkitektkontor opplevde i denne perioden angrep fra gjenger av aktivister på sosiale medier. Disse gikk direkte inn for å skade omdømmet til arkitektene, forteller Olsson. I tillegg ble det spredd løgner og misoppfatninger om arkitektenes «smaksmonopol» som fant veien inn i svenske avisredaksjoner.

– Når en lederskribent i en respektert avis som Dagens Nyheter ender opp med å skrive at «arkitektenes smaksmonopol må brytes», var det gått for langt. Det ble beviset på at opinionen i Sverige hadde godtatt Arkitekturopprørets virkelighetsbeskrivelse.

– Hvordan har du og bransjen endret strategi i møte med opprøret?

– Vi har sluttet helt å gå i polemikk rundt arkitekturspørsmål, men blir våre medlemmer angrepet i media, står vi opp for dem. Vår strategi er heller å fokusere på det vi er opptatt av, uten å forholde oss til opprøret. Vårt mål nå er å utnytte engasjementet Arkitekturopprøret har skapt, til å skape økt politisk vilje for en aktiv arkitekturpolitikk og økt kvalitet på det som bygges.

– I Norge har vi ikke sett en lignende temperatur. De fleste arkitekter hevder også de ønsker debatten velkommen. Hva tenker du om det?

– De tenker rett. Så godt som alle arkitekter jeg kjenner vil at arkitektur havner høyere opp på samfunnsagendaen, og her har Arkitekturopprøret hjulpet til. På den måten har de tjent vår sak. Baksiden er at de samtidig har banalisert den offentlige samtalen om arkitektur.

– Oppdra allmennheten

I lille Karlshamn, helt sør i Sverige, er Emina Kovacic byarkitekt. Hun innehar også vervet som ordfører i Sveriges Arkitekter, men det er fra sitt kontor som byarkitekt at Kovacic helst svarer på spørsmål om Arkitekturopprøret. For Kovacic er svaret på oppropets krav å skape bedre rom for forvalting og bevaring av arkitektur – uten at dette går på bekostning av nyskapende arkitektur.

– Opprøret har ofte en respektløs og useriøs tone. Dette er noe jeg og mange arkitekter og forvaltere ikke vil ta del i. Likevel vil jeg ikke avfeie kritikken hundre prosent, og for oss i Karlshamn har det derfor vært viktig å gjøre vårt for å «oppdra allmennheten», sier Kovacic.

Hun er derfor opptatt av å svare på all kritikk som kommer, og ikke gjemme seg vekk. Hun har tatt initiativ til forelesninger og guidete omvisinger til arkitektur i byen.

– Vi ønsker å vise frem god arkitektur og forklare hvorfor man har bygget ulikt i ulike historiske perioder. Det handler om å vise at arkitektur er mer enn bare fasader, stygt og pent eller en tommel opp eller tommel ned. Det er en historie bak vellykket arkitektur fra alle epoker som må fortelles, sier Kovacic.

Faktasjekk mot opprøret

Byarkitekten i Karlshamn mener derfor kritikken fra opprøret må svares med fakta. Dette er den beste medisinen mot det hun oppfatter som kritikk preget av mye følelser og lite kunnskap.

Et bygg i sentrum av Karlshamn ble nylig hyllet for å ha blitt ombygd fra en plastfasade, som ble lagt til på 70-tallet, til sitt opprinnelige utseende. Arkitekturopprøret skrev at «Karlshamn har forstått», og «gjør som i Karlshamn».

– Det opprøret ikke visste, var at platene ble påmontert for å bevare det opprinnelige huset, fordi eieren ikke hadde råd til å restaurere fasaden. De hadde ikke tatt seg tid til å grave frem fakta, men det gjorde vi. Dermed fikk vi avverget en skjev populistisk debatt ved hjelp av kunnskap, forklarer Kovacic.

Hun mener samtidig forvaltningsleddet, gjennom å gjøre en enda bedre jobb, også kan demme opp før fremtidige opprør mot det som bygges.

– Visse steder bygges det for ensartet og mye av dårlig kvalitet. Derfor kan byarkitekter og lokale myndigheter spille en viktig rolle i å skape rom for en nyskapende ivaretakelse av kulturarv, økt medvirkning og vektleggelse av kvalitet. Da vil man automatisk få mindre friksjon og debatt.

– Har engasjementet i opprøret også påvirket svenske arkitekter?

– Ja, på et vis har vi arkitekter blitt påminnet om hvor viktig oppdraget vårt er. Det er noe vi kan glemme iblant, men det er jo kjempeviktige saker vi holder på med: Vi skal gjøre stedene folk lever livene sine til enda bedre steder.

– Opprøret har dermed hatt en effekt?

– Ja, det har ikke bare vært feil. Vi har måttet skjerpe oss som stand, og i det lange løp skal vi kanskje være takknemlige for opprøret. Vi bør tenke demokratisk og bruke styrken fra at det finnes en sterk kritisk masse, som egentlig er interessert i bedre arkitektonisk kvalitet, noe vi kan utnytte i vår dialog med byggherrer, politikere og medborgere uten å inngå kompromisser med samtidens utrykk.

– Gi plass til byggherre

Ifølge Tobias Olsson har Sveriges Arkitekters nye strategi allerede vist tegn til å lykkes. I Göteborg ble det i vinter debatt omkring bygget Nya konst ved Götaplatsen. Representanter fra lokalpartiet til Socialdemokraterna foreslo at man utredet en alternativ bygning i klassisk stil, mer tilpasset omgivelsene, selv om planetaten i byen og byggherre Göteborgs universitet allerede hadde valgt arkitektkontoret Tham & Videgårds prosjekt gjennom en arkitektkonkurranse.

– Her tenkte vi at det nå ikke er opp til arkitektene å forsvare arkitekturen. Det er byggherre som har valgt og bestilt bygget, og da er det der ansvaret skal plasseres. I Göteborg skjedde nettopp det, hvor både universitet, utbygger og politikere i posisjon gikk ut og forsvarte valget av Tham & Videgård.

I slutten av mai ble det avgjort at Tham & Videgårds prosjekt blir bygget. Eksempelet fra Göteborg viser likevel to sider av hvor langt Arkitekturopprøret har påvirket debatten om arkitektur i Sverige, forklarer Olsson. På den ene siden viser det at andre aktører i en byggeprosess blir ansvarliggjort, men på den andre siden ser vi at politikere i opposisjon bevisst bruker arkitektur for å gjøre politiske poeng.

– Det er en spesiell politisk situasjon i Göteborg, hvor Arkitekturopprøret har infiltrert Socialdemokraterna, men likevel er det svært uvanlig at man at man drar det så langt at man går imot kommunens egen forvaltning. Arkitektur ser ut til å bli en mulig lokal valgkampsak frem mot valget neste høst.

Olsson plasseres opprøret på en «absolutt konservativ høyreside» i politikken. Han ser også spor av at man ønsker seg nasjonalistisk arkitektur.

– Sverigedemokraterna, et nærmere nazistisk og høyreekstremt parti, har fremmet flere politiske forslag i lys av Arkitekturopprøret. Det samme har Moderaterna. Mens i Göteborg er det Moderaterna, som har forsvart arkitekturen. Bildet er derfor også sammensatt, sier Olsson.

– Postmoderne vending

Etter sju år med opprør blir svensk arkitekturdebatt aldri helt den samme. Enkeltarkitekter er blitt uthengt, ny arkitektur latterliggjort og Kasper Kalkon-priset ser ut til å bli en årlig tradisjon. Samtidig har opprøret ikke helt klart å bli noe mer enn en løs sammensatt Facebook-gruppe, mener Tobias Olsson.

– Det er fortsatt en splittet gruppering, og selv om de har mange følgere i sosiale medier, betyr ikke det at alle støtter hele opprøret. Samtidig ser vi at mediedekningen ikke er like ukritisk som den var i begynnelsen. Den er mer balansert, blant annet med tanke på Kasper Kalkon-prisen.

– Har opprøret påvirket svensk arkitektur?

– Nei, men vi ser enkelttilfeller av forsøk på politisk styring av arkitekturen mot klassisk stil. I Göteborg, men også rett nord for Stockholm, i Upplands-Väsby, hvor Moderaterna i kommunestyret krevde fasader i klassisk stil på et nybygg.

Her ble tre forslag valgt ut i april. Ett av dem «Jazz» var tegnet i 1920-tallsklassisisme av arkitekt Olle Dahlkild på E/S-A arkitekter. Han uttalte da følgende til arkitekten.se om prosjektet: «Det var ikke et opplagt prosjekt for meg å delta i, forutsatt at husene ble oppfattet som bygget rundt begynnelsen av forrige århundre. Jeg har slitt med den splittelsen».

Eksempler som dette er imidlertid få, forklarer Olsson:

– Vi må heller ikke glemme at det som bygges tilslutt blir tegnet etter hva kundene vil ha. Ni av ti hus som bygges i «Husdrömmar»-programmet til Wingårdh på SVT er det opprøret kaller «firkantete bokser». Så det er viktig å forstå at mange huseiere faktisk ønsker slike bokser. Om kunder og byggherre vil ha jugend- eller art nouveau-palass er det fullt mulig å bygge det, men det gjøres ikke.

Til slutt vil likevel Olsson påpeke en utvikling som har foregått samtidig med Arkitekturopprørets inntreden: en ny interesse for postmodernistisk tenkning om arkitektur.

– Internasjonalt og i Sverige ser vi en bevegelse mot postmodernismen. Helt uavhengig av opprøret er det igjen lov å se tilbake og la seg påvirke av eldre stilepoker – spesielt med hensyn til materialvalg og ornamenter, er det blitt trendy å tenke postmodernistisk.

– Preger Sverige

At man ser en ny postmoderne dreining i arkitekturen ser også Gjert Wingårdh. Han mener imidlertid det også er klart at opprøret preger svensk arkitektur:

– Vi ser unge arkitekter som ligger seg tett til opprøret og ser mot tidligere generasjoner for inspirasjon og tegner boliger og leiligheter i klassisk stil. Dette har vi jo sett før, under det postmoderne åttitallet, uten at det kanskje ble stående som et viktig tiår for arkitekturen. Samtidig ser vi nok, uavhengig av oppropet, at arkitekturen beveger seg litt bort fra den dominerende rasjonaliteten – og over mot et mer estetisk syn på våre bygde omgivelser.

– Har du et råd til en norsk arkitektbransje i møte med opprøret?

– Ja, ta det på alvor. Vi ser hvor feil det kan gå i Sverige. Jeg liker å sammenligne opprøret med dem som savner klassisk musikk i radioen. Klassisk musikk er jo en viktig bærebjelke i moderne musikk, og vi må selvsagt ta på alvor dem som vil lytte til det, men vi må samtidig vise frem og forstå at folk også vil lytte til hiphop og rock.