Vil ha mer estetikkdebatt

Hvor kommer arkitektens estetiske preferanser fra? Arkitekturopprøret har fått Kurt Singstad i Mad arkitekter til å tenke gjennom sine egne.

Portrett av Kurt Singstad, svart hvitt. Foto.

Kurt Singstad, arkitekt, partner og grunnlegger av Mad arkitekter, mener Arkitekturopprøret bare er i startfasen.

Foto: Kjersti Hembre

Arkitekturopprøret har satt fart på mange debatter om arkitektur denne våren. Arkitekter har diskutert med representanter for opprøret selv, men også med utbyggere, planbyråkratiet, politikere og en kulturkommentator.

Det man har sett mindre av, er arkitekter som debatterer med arkitekter. Ett unntak er Tor Austigard, arkitekt MNAL, som nylig gikk ut i Arkitektnytt direkte henvendt til arkitektene. Med en kritisk gjennomgang av vinduestetikken i «Barcode-rekken» i Oslo sentrum, argumenterte han med at arkitekter er mer opptatt av estetikk og fasade enn de egentlig liker å tro selv. Han avsluttet med spørsmålet: «Er det på tide at vi stiller noen skikkelige spørsmål ved barnetroen?»

En av dem som finner Austigards estetikk-utlufting kjærkommen, er Kurt Singstad, partner og grunnlegger av Mad arkitekter. Singstad skriver til Austigards tekst på sosiale medier: «Endelig skjer det noe!». Men hva mener han egentlig med det?

– Jeg mener det som skjer rundt arkitekturopprøret er svært interessant. For første gang ser vi noe som ligner en folkebevegelse, drevet av interesse for arkitektur og våre bygde omgivelser. Man kan selvsagt være uenig i noen av opprørernes utsagn og meninger, men vi må se på dette som en anledning til å snakke om arkitektur og styrke vårt eget fag, sier Singstad.

– Vekk fra forsvarsposisjon

For Singstad vil i likhet med Austigard vekk fra den forsvarsposisjonen han opplever at mange arkitekter, inkludert arkitektorganisasjonene, havnet i, spesielt rett etter at opprøret skjøt fart i vår.

– NAL mente at premissene var feil og at opprøret burde handle om andre ting enn fasader. Selv om det som ble sagt om klimautfordringer, fagets kompleksitet og utfordrende byggeprosesser er riktig, reagerte jeg på at vi ikke heller grep fatt i dette som en unik mulighet til å rette oppmerksomheten mot kvalitet og estetikk. I likhet med flere, spør også jeg: Hvorfor skulle ikke arkitektene delta i en debatt om arkitektur – selv om den ikke favner fagets kompleksitet?

– Austigard skriver at «arkitektene er oppdratt til ikke å snakke om estetikk, men estetikk er det eneste som har drevet utformingen av disse fasadene». Hvorfor er estetikken så vanskelig for arkitekter?

– Noe av problemet er at estetikkpreferansene blant arkitekter ofte er annerledes enn i resten av befolkningen. Vi kan snakke innstendig om materialkvalitet og presis detaljering, men i jakten på det ekstraordinære eller abstrakte, lander utrykket et godt stykke fra hva «folk flest» oppfatter som vakkert, harmonisk – eller bare gjenkjennelig. Denne avstanden er nok en del av årsaken til at arkitekter gjerne beskriver en diskusjon om stygt og pent som irrelevant.

– Irrelevant, sier du, men likevel er det det som etterspørres i arkitekturopprøret?

– Ja, og selvsagt skal vi arkitekter kunne snakke om fasader. Fasader er arkitekturens ansikt mot det offentlige rom, og opprørerne gjør helt rett i å forvente at arkitektene er seg dette bevisst og bidrar til å skape gode, ja, kanskje til og med vakre omgivelser.

– Det er lov å si at man skal skape vakre bygg og omgivelser?

– Ja, det er lov! Det burde være en selvfølge at dette er en del av arkitektens oppgave. Dersom vi arkitekter i dag ikke interesserer oss for dette, tror jeg fort vi ser nye bransjer dukke opp, som fasadestylister og stilkonsulenter. Fargekonsulentene er her allerede, og om vi ikke klarer komme opprørernes forventninger i møte, vil arkitektrollen kunne bli enda mer vingeklippet. Arkitekturopprøret gir arkitektene mye av skylden, og istedenfor å fraskrive seg ansvaret, kan standen kanskje gripe muligheten til å styrke arkitektens rolle.

Teglbygninger som omkranser en torgplass. Foto. — Nygaardsplassen i Fredrikstad, tegnet av Mad arkitekter, høster lovord fra både arkitektstanden og arkitekturopprøret. – Dette er et estetisk lavmælt prosjekt, og berører noen av kriteriene for «tradisjonsbasert arkitektur», sier Kurt Singstad.
Foto: Kyrre Sundal/Mad

Fasade velges vekk

Som nyutdannet jobbet Singstad fem år som arkitekt i Berlin på 1990-tallet. Her opplevde han at arkitektene hadde en relativt sterk posisjon i prosjekterings- og byggeprosessen. Tilbake i Norge ble han overrasket over at arkitektens rolle var annerledes.

– Jeg opplevde at arkitekten bare var en av mange rådgivere, og at andre fagkonsulenter kunne påvirke utforming og løsninger i nesten like stor grad. Likevel var det bedre enn forholdene i Sverige på samme tid, hvor prosjektutviklingen fremsto som fullstending entreprenørstyrt . Kanskje vi også har kommet dit nå? Kan arkitekturopprøret bryte en slik trend, er jo det positivt.

Det hele er egentlig paradoksalt, mener Singstad:

– På samme tid som den generelle interessen for arkitektur og våre fysiske omgivelser har økt år for år, har arkitektens posisjon blitt svekket. Alle som har vært involvert i et par totalentrepriser vet at «optimaliseringsfasen» slett ikke handler om å optimalisere prosjektet.

– Hva skjer i denne fasen?

– Optimaliseringsfasen handler utelukkende om økonomi. Her kuttes det som kuttes kan, og da er ofte fasaden utsatt. Intensjoner og kvaliteter i forprosjektet blir ofte redusert, forenklet og forsimplet i denne fasen. Dette er ikke bærekraftig.

Karré er ikke passé

I tillegg til å omhandle fasader konfronterer arkitekturopprøret nyere byutvikling på plannivå, mener Singstad. Kritikken av at nye boligområder fremstår som tuftet på modernismens planidealer, er nok, ifølge ham, mindre kontroversiell blant fagfolk.

– Arkitekter og planleggere har i mange tiår innsett at den klassiske byens gaterom, plassdannelser, kvartaler og funksjonsblanding overlever og overgår modernismens idealer om frittstående lamellblokker og punkthus, segregerte trafikksystemer og sonedeling. Likevel ser det ut til at forskrifter og andre forhold vanskeliggjør å bygge etter de beste prinsippene nå.

Singstad viser til en artikkelserie i Arkitektnytt om behovet for å åpne opp for klassisk kvartalsstruktur – såkalt karréstruktur. Her konkluderte Ellen de Vibe, daværende direktør for Plan- og bygningsetaten i Oslo, med at hensyn til lysinnslipp, støy og utnyttelsesgrad gjør karrébebyggelse vanskelig i moderne byplanlegging.

– Til tross for utfordringene knyttet til dette, ønsker vi i Mad å vise at dette fremdeles lar seg gjennomføre, fordi vi har tro på prinsippet, og vi jobber med karrèbebyggelse i flere prosjekter for tiden.

– Hvordan vil dette løse problemet «utrivelige byrom og arkitektur»?

– Vi ser eksempler på nye bydeler bestående av en suburban typologi, men med en urban tetthet. Dette resulterer i områder dominert av 7-8 etasjer høye blokker med skyggefulle uterom eller ubrukelige mellomrom mot gatene. Uavhengig av kvaliteten på arkitekturen, handler dette om reguleringsplaner og planprosesser som ikke har vært gode nok. Klassisk kvartalsbebyggelse gir rett og slett bedre rammer for å skape den gode byen.

– Men kunne man fått til den samme tettheten med en karrèbebyggelse?

– Ja, vi vet at for eksempel deler av Grünerløkka og Frogner har betydelig lavere bebyggelse, men likevel en sammenlignbar eller høyere tetthet. I Norge har vi i liten grad sett byutviklingsprosjekter basert på lukkede kvartaler i tiden etter 2. verdenskrig, og selvfølgelig er det heller ikke slik at kvartalsstruktur er riktig prinsipp alle steder. Men vi ser at noe er i ferd med å skje her, og flere gode eksempler er under utvikling.

Tenker nytt om estetikk

Tilslutt kommer Singstad med en innrømmelse om at arkitekturopprøret også har vekket noe i hans egen tenkning rundt estetikk.

– Jeg må innrømme at opprøret har ført til at jeg har gått i meg selv og tenkt gjennom mine egne estetiske preferanser. Tenkt over hvor de kommer fra og hvorfor estetikk kan være krevende å snakke om.

– Hva fant du ut?

– Noe er i endring, og kanskje er tiden for «tilpasning gjennom kontrast» over. Jeg ser jo at vårt prosjekt på Nygaardsplassen i Fredrikstad får godkjent av opprørerne og vekker begeistring også hos arkitektene. Dette er et estetisk lavmælt prosjekt, og berører noen av kriteriene for «tradisjonsbasert arkitektur». Nøkkelen er å ta med seg kunnskap om kvalitet, materialbruk og håndverkstradisjoner, uten å formmessig underordne seg fortidens idealer eller stilkategorier. Kanskje må vi bryte litt med selvpålagte begrensninger, og tillate oss å trekke lengre historiske linjer, men samtidig være vår egen tid bevisst.

– Austigard skriver at «det er fortsatt rimelig langt igjen til vi har et åpent diskusjonsklima der partene har gjensidig respekt for ulike verdenssyn». Er det nok debatt i bransjen om dette eller er man for opptatt av å bevare det Austigard kaller «barnetroen»?

– Jeg håper det blir rom for mer intern debatt, og at diskusjonen om arkitekturens uttrykk også blir vår diskusjon.

– Vil arkitekturopprøret påvirke arkitekturen?

– Ja, det skjer allerede. Med femti tusen engasjerte arkitekturkritikere der ute, er det naturlig at det påvirker både holdninger og bestilling fra oppdragsgivere, som på sikt vil påvirke resultatene.

– Du spør retorisk på sosiale medier «om det fremdeles er noen som tror at Arkitekturopprøret går over av seg selv?» Med andre ord: Dette går ikke over?

– Nei, jeg mener at dette bare er i startfasen. Nå har bransjen i en årrekke hatt fokus på bærekraftsmål, klima og miljø, og på et vis kan Arkitekturopprøret ses i forlengelsen av dette. Skal nye bygg bli stående i hundrevis av år, må de bli godt mottatt og helst elsket av brukerne og befolkningen. Jeg synes Nadia Buer Haugen setter presist ord på dette i sitt innlegg i Arkitektnytt for et par dager siden. «Estetisk bærekaft» er et begrep som er kommet for å bli.