Mangfoldsdebatten: Vil ha skolene på banen

Hvite menn og åpne dusjer

Til tross for få uker i jobben hos Nordic, mener Hamza å ha grunnlag for å gi noen tydelige råd om hvordan norsk arkitektbransje også kan bli mer mangfoldig. Hun ser at det er gjort noe arbeid, blant annet med bransjeorganisasjonens mangfoldsundersøkelse tidligere i år, men mener mye gjenstår. 

– Innlegget til Arulanantham er veldig betimelig. Hun er «spot on» og jeg mener mangfoldsundersøkelsen også bekrefter det hun skriver. Samtidig mener jeg problemet er større enn det hun beskriver. Vi må absolutt tiltrekke oss etterkommere fra innvandrere i Norge, men vi må ikke sette dette opp mot dagens arbeidsinnvandring. Vi må ha begge deler. 

– Hvorfor er det viktig å få økt mangfoldet? 

– Det handler om at vi nå skaper arkitektur for en mer mangfoldig befolkning. Jeg så nylig et renoveringsprosjekt av en skole på østkanten i Oslo, i en bydel med høy innvandrertetthet. Det var bare eldre hvite menn i prosjekteringsgruppen. Her hadde man for eksempel bygget åpne fellesdusjer i gutte- og jentegarderobene. Det går stort sett greit for ungdom fra majoritetsbefolkningen å dusje med andre av samme kjønn, men mange elever ved skolen hadde også en kulturell bakgrunn som tilsa at dette var problematisk.

I ytterste konsekvens kan dette føre til at elever ikke deltar i gymtimen fordi de ikke kan eller vil dusje etterpå, forklarer Hamza. 

– Å kle folk naken foran personer en ikke kjenner er faktisk en velbrukt metode å torturere innsatte i fengsler på i flere deler av verden. Det kan hende at dusjfasilitene på skolen ville sett annerledes ut etter renoveringen med en mer mangfoldig og flerkulturell prosjekteringsgruppe. Jeg syns Arulanantham har et viktig poeng når hun peker på at arkitekturen vi skaper kan bli preget av mangelen på mangfoldskompetanse i bransjen.

Ber skolene være mer på ballen

Hun peker på at lærestedene for de juridiske fakultetene i Norge har jobbet i mange år med å fange opp en mer mangfoldig studentmasse. Noe lignende ser hun ikke arkitektskolene gjøre. 

– Arkitektskolene har en vei å gå. Jeg satte meg inn i strategien til AHO og de har én setning om at «de skal gjenspeile mangfoldet i samfunnet». Utover det har de ikke en tydelig satsning på mangfold og strategien sier ingenting om hvordan de skal nå den gruppen av befolkningen som Arulanantham etterspør – nemlig etterkommere etter innvandrere til Norge. 

Hamza mener skolene kunne startet med å kommunisere bedre til denne gruppen. 

– Tar man på seg hatten til denne målgruppen er det lite som kommuniserer til den på skolens nettsider, hevder Hamza. 

En annen global konkurranse

HR-direktøren mener å finne det samme problemet ved arkitektutdanningen ved NTNU, og innrømmer at hun ikke har undersøkt hvordan Bergen arkitekthøgskole (BAS) jobber med dette.

Hva kan så skolene gjøre, spør vi. Finnes det noen enkle løsninger? 

– De må kartlegge målgruppene de ønsker skal søke på utdanningene de tilbyr bedre. Hvilken arena er de unge etterkommerne etter innvandrere på? Hvordan kan skolene nå ut til denne målgruppen? Hva slags arkitektur markedsfører de inn mot denne gruppen? Hvordan kommuniserer de karrieremuligheter etter endt utdanning?  

Blant etterkommere etter innvandrere finner man ofte også en litt annen måte å tenke utdanningsløp på, forklarer Hamza. Norske arkitektskoler konkurrere i praksis mot universiteter i hele verden. De gjør ikke det på samme måten når det kommer til studenter fra majoritetsbefolkningen. 

– Det vi vet om etterkommere etter innvandrere, spesielt ikke-vestlige, er at de er en del av et stort internasjonalt nettverk. De har en tante i Vancouver, onkel i London og en fetter i Wien. Terskelen deres for å forsvinne ut av Norge er derfor mye lavere enn for andre nordmenn uten samme globale nettverk. Her må man også tenke på at det skjer en «hjerneflukt» fra Norge og at lærestedene egentlig konkurrer mot andre typer læresteder enn kun de i Norge eller Norden. 

Utvidelse av det estetiske rommet

Ett konkret råd kan være å bruke de studentene fra målgruppene som allerede studerer ved skolene. Disse må man se på som ressurspersoner. 

– Snakker man med dem, kan man få både gode råd og innsikt i hva som motiverte dem til å søke på utdanningen. Jeg tror også man må tenke over hvilke prosjekter som markedsføres fra skolens side. 

– Hva mener du med det? 

– Vi er veldig stolt av nordisk arkitektur, men den er ofte minimalistisk og kan for mange som ikke er eksperter på arkitektur oppleves å være innenfor ett relativt snevert estetisk uttrykk. Det er ikke alltid at denne type utrykk appellerer inn i en flerkulturell kontekst. Hvis man skal gjøre studiet attraktivt og vise at man etter studiene også kan få internasjonale karrieremuligheter – må man også vise åpenhet for forskjellig arkitektur og andre estetiske uttrykk. Dette henger også sammen med at denne gruppen ønsker utdannelser som kan gi dem globale karrierer. Har man en utdannelse som bare viser til nordisk estetikk, kan de internasjonale mulighetene innsnevres. 

Arkitektkontorenes rolle

Selv representerer hun et av de største arkitektkontorene i Norge. Hun mener også disse kan ha en rolle å spille for å bidra til økt mangfoldrekruttering til skolene. 

– Man kan få til hospiteringsordninger hvor utvalgt ungdom kan ha arbeidsuke hos oss for å gjøre seg kjent med fagområdet. Her kan Arkitektbedriftene som bransjeorganisasjon og fagforeningene også bidra og ta ansvar for å samordne et slikt opplegg. 

– Hva mer kan bransjen gjøre? 

– Det handler om rollemodeller. Her må vi gjøre det samme som i kampen for flere kvinner i lederstillinger. Vi må synliggjøre det mangfoldet som allerede er i bransjen. For Nordic har det handlet om å vise frem at de har ansatte på alle nivåer med ulik kulturell bakgrunn. 

Dette mener Hamza også kan hjelpe på rekrutteringen til yrket på lang sikt. 

– I toppledelsen, blant mellomledere og prosjektledere finner du blant annet ansatte med ikke-vestlig bakgrunn. Flere er allerede profilerte, og det er viktig for oss å synliggjøre mangfoldet mer. Skal vi tiltrekke og beholde de beste arkitektene må de oppleve i praksis at de kan ha en god karriereutvikling hos oss. Vi jobber også aktivt for at alle, uansett kjønn og bakgrunn, har de samme lønns- og karrieremulighetene. 

De nye stemmene

Hamza har lest mangfoldsrapporten til NAL, OAF og Afag, som påpeker hvor viktig nettopp dette er. 

– Vi ser i rapporten at de som har én eller to innvandrerforeldre, eller ser på seg selv som melaninrike, opplever at de ikke har samme muligheter som etnisk norske kollegaer. Dette er alvorlige funn som er viktig å ta tak i for hele bransjen. Dette sliter man selvsagt med i akademia, konsulentbransjen og resten av norsk arbeidsliv også, og nettopp derfor er flerkulturelle rollemodeller utrolig viktig. Men det er også avgjørende at arkitektkontorene jobber riktig med mangfold og sørger for inkludering og like karrieremuligheter for alle ansatte.

Hun viser til at internasjonal forskning viser at mangfold tiltrekker mangfold. 

– Når unge med melaninrik hud snur seg til en arbeidsgiver og lurer på om det er plass til henne der, og finner bare blendahvite menn i 60-årene i toppstillingene, så velger hun naturligvis ikke den arbeidsplassen – eller det yrket. 

Hamza mener det haster å få bransjen til å skjønne hvor alvorlig dette også er for fagets gjennomslag i samfunnet. 

– Skal vi være leverandører av arkitektur som er oppdatert og skal stå seg gjennom en fase der befolkningen endres og blir mer og mer global, så må vi vite hva vi driver med. Da må vi ha de nye stemmene, kompetansen og tenkemåtene inn på norske arkitektkontor. Den jobben burde vært gjort for lengst, og det er ekstremt viktig å begynne på den nå.