Bylandskapets nye streker

I mer enn 30 år har Bergen satset på fornying av plasser, gater og allmenninger. Nå har landskapsarkitekt Arne Sælen skrevet bok om arbeidet.

Bergens byrom er blitt rehabilitert kraftig de siste 30 årene. Her dronebilde av deler av Torgallmenningen og Ole Bulls plass. Til venstre for midten den populære «blå steinen» i betong og blå brasiliansk sodalitt.

Foto: Ulrik Holsen

«Far har fortalt om byen slik den var – før bilene fylte våre gater», sang Lillebjørn Nilsen i 1971. I dag er det omvendt – kanskje spesielt i Bergen – hvor gater, plasser og allmenninger i over 30 år systematisk er blitt gjenerobret fra bilene. I boken «Gatestreker» presenteres utviklingen av ti byrom – fra skissestadiet til ferdig anlegg – blant annet for å huske at byen én gang var full av biler.

– Den renoveringen som har pågått i Bergen sentrum siden 1989 er aldri blitt skikkelig dokumentert, presentert og forklart inn i en historisk kontekst. Det er viktig å gi disse byrommene et historiske testament, slik at de som er 30 eller yngre i dag kan vite at byen ikke alltid har vært slik den er i dag, sier nylig pensjonert landskapsarkitekt Arne Sælen, som sammen med lokalhistoriker Jo Gjerstad har skrevet den rikt illustrerte boken.

Kampen mot bilen

For en gang mot slutten av 1980-tallet fikk Bergen rett og slett nok av biler. Da besluttet byens politikere og byplanleggere at sentrum ikke orket flere bilister, i stedet skulle parkeringsplasser på gateplan gradvis fases ut og menneskene skulle igjen slippe til på sine premisser.

– Jeg tilhører selv generasjonen som husket byen uten biler. Som barn på 1960-tallet lekte vi på Danmarksplass og flyttet oss bare til siden om det kom en bil. Bare få år etter var det helt umulig. Mot slutten av 80-tallet var fortauene blitt så smale at det ble satt opp vernegjerder så fotgjengeren ikke skulle falle ut i veien. Alt ville blitt forbedringer fra dette.

Bilde av Festplassen Bergen med biler i 1966 — Fra 1960-tallet og frem til 2003 var Festplassen «midlertidig» parkeringsplass for biler i Bergen sentrum. I dag er plassen for lengst oppgradert. Her bilde fra 7. juli 1966.
Foto: Universitetsbiblioteket i Bergen/Widerøe's Flyveselskap

En byromskabal

I 1988 var mange nok begynt å se galskapen i at Bergen var smekkfull av biler. Da kom den første bevilgningen hvor det ble satt av 100 millioner til oppgradering av 14 byrom.

– Bergen var inspirert av blant annet den nederlandske byen Delft og spanske Barcelona. Her hadde man med suksess ikke kastet bilene ut helt, men skapt byrom som var på fotgjengeres premisser.

Sælen har selv prosjektert alle de ti byrommene som presenteres i boken. Han beskriver med glede hvor fantastisk det har vært å se prosjektene gå fra tegnebrettet, via håndverket til dem som har bygget byrommene, til ferdig resultat.

– Hva har preget landskapsarkitekturen i disse prosjektene?

– Utfordringen har hele tiden vært å balansere mellom å lage noe som skulle fange tidsånden, bevare historien, ha høy materialkvalitet og ikke koste for mye. Å få den kabalen til å gå opp har vært det viktigste gjennom prosjektene. Derfor er det ingen av disse byrommene som er avantgarde eller barrikadestormende i uttrykket. Utformingen er heller bevisst mer balansert, kanskje klassisk og litt dempet. Målet har vært å lage byrom som i prinsippet kunne vært mye eldre og som forhåpentligvis skal stå der veldig lenge.

Mur av iddefjordsgranitt Bergen — Bak Fløibanens nedre stasjon finnes dette murpartiet hugget i iddefjordsgranitt i Skjeberg.
Foto: Arne Sælen

Sporet av gammelt håndverk

Da Sælen var nyutdannet landskapsarkitekt på 1970-tallet var materialbruken preget av sparsommelighet. De ble den gang sjeleglad om de fikk lov til å legge betongheller i stedet for asfalt.

I den nye satsningen utover 1990-tallet fikk de endelig litt større budsjetter – noe som vises i detaljering og materialbruk. Like over Fløibanens nedre stasjon, på Vetrlidsallmenningen, finner vi en av Sælens favorittdetaljer – en avrundet murkant i iddefjordsgranitt.

– Vetrlidsallmenningen var et av de tidligste prosjektene og dermed før den norske importen av kinesisk stein begynte. Den muren er hugget i Skjeberg og vitner for meg om tiden det ennå fantes en levende norsk håndverkstradisjon rund steinhugging. Et tiår senere var alt dette borte. Man kan jo håpe krav til lave klimaavtrykk i fremtiden kan få oss til ikke å se til andre siden av jorden etter stein.

Skater ved Grieghallen Bergen — Skater på en ellers glissen Edvard Griegs Plass ved Grieghallen i Bergen.
Foto: Bent René Synnevåg

Leken i gaten tilbake

Som landskapsarkitekt i en by med gjennomsnittlig 231 regndager i året – har Sælen ikke overraskende også en interesse av vannets plass i landskapsarkitekturen. I Johanneskirketrappen (2015) dukker vannet opp, forsvinner og kommer tilbake igjen ved flere tilfeller.

– Det vannsystemet var utrolig morsomt å jobbe med. Vannet er et bevegelig og foranderlig medium og det føles helt annerledes å betrakte det en solvarm sommerdag, kontra en høstdag i pøsregn. Samtidig har siktepunktet med vannet vært at vi ønsket å gi barn en mulighet til å lek i byrommene.

– Hva kan landskapsarkitekter i andre byer lære av boken deres?

– Det er ikke så stor forskjell fra andre byer i Norge. Vi ser lignende prosjekter i alle andre større byer som har råd til det. Det viktigste vi har gjort er å dokumenter den historiske vendingen byens utvikling har tatt de siste 30 årene – vekk fra bilene og over til menneskene.

«Gatestreker», av Arne Sælen og Jo Gjerstad, er gitt ut på Bodoni forlag.