Supermatt i Sandefjord

«Det er mye vær her i Norden», sier seniorkjemiker Astrid Lidvo Aas og peker på skjermen bak seg. Et fyrtårn malt med Jotun eksteriørmaling, begravd i sjøsprøyt og tordenvær, står støtt der ute på den ytterste knaus. Frasen skal gjentas hyppig gjennom min dag i malingsfabrikken. «Mye vær». Buldringen i høyttalerne avtar. Utenfor ligger Sandefjordsfjorden blikkstille.

Jeg har hørt om musikkjournalister som ble fløyet til New York for å feste med bandet Kiss i en hotellsuite, men det er mange tiår siden. Det er ikke ofte man unner seg en arbeidsdag ute på tradisjonell smøretur, men her er vi: Farende nedover E18 mot Sandefjord i en maxitaxi med journalister, på det som må være årets aller gråeste dag. Det er nesten imponerende hvor grå denne veistrekningen, på vei mot fargefabrikken, makter å være i møte med det jeg antar er Norges ypperste ekspertise på trendsensitive fargemoter. «Har ni alla mottaget schedulen», spør våre svenske turguider Hans og Maria, som kommer fra et PR-byrå i Stockholm.

Jotuns nye hovedkvarter på Gimle i Sandefjord er på 33.000 kvadratmeter, fordelt på fem bygg, og er tegnet av Henning Larsen Architects. Det som skal være Nord-Europas største forskningslaboratorium sto ferdig sent i 2019, men rakk aldri å åpne offisielt før pandemien kom. I dag jobber 600 mennesker her, 40 nasjonaliteter er representert og bygget har eget bønnerom. Heldekkende glassvinduer på vestfasaden leder ut mot fjorden og en spektakulær utsikt mot skjærgården. Det yrer av liv i ganger og i møteromsglassboksene, oppkalt etter Europas byer. I tilstøtende Penguin Bar serveres kaffe og brus, og i kantinen er det internasjonalt på menyen. Karri og chili.

Pingvingede ord

I det som kan fremstå som kvadratmetervarearkitektur, eller som settet i en tidsriktig Nordic noir-tv-serie, har Jotuns hovedkvarter riktignok sine fiffige særtrekk. Visuelt kommer dette til syne gjennom bedriftens eget symbol, pingvinen, og tro meg: det er pingviner over alt her. Utstoppede, tegnede, skulpturerte, modellerte, påtrykkede og animerte pingviner hvor hen du hviler øyet. Selv levende pingviner finnes her. «Her er vi alle stolte pingviner», sier en blid markedsdirektør og ser ut som hun mener det. Utenfor vinduet står en pingvinstatue på minst tre meter og lengter sydover.

«The penguin spirit», gjentas det med dyp Hollywoodrøst i PR-filmen som flakker over 180 graders-skjermen i bygningens museumsdel, Penguin Hall. Mer regn og torden; enorme oljetankere som bakser mot vinden og bølgene. Jotuns grunnlegger, Odd Gleditsch senior, var som mange andre vestfoldinger del av hvalfangereventyret som satte sitt preg på både region og nasjon under første halvdel av det tjuende århundret. Han lot seg inspirere av hvordan pingvinene rundt oljekokeriene i Antarktis oppførte seg i flokk, og dette dannet senere grunnlaget for både bedriftsfilosofi og logoen til ett av landets største industrieventyr.

Noen kulepunkter: Odd Gleditsch senior var både aksjemegler og visesanger, men gjorde visst mest suksess som det siste, og han sies å ha vært en mann med både godt humør og sjarme. Disse evnene ble brukt da han på 1920-tallet startet opp med en enkel malerbutikk i Sandefjord, og med salg av skipsmalingen Arcanol til hvalfangerskutene. Ikke lenge etter ble dette til en egen fabrikk i lokalene til Gimle Oljemølle. I 1948 kom utendørsmalingen Drygolin på markedet og ble en bestselger. På 1960-tallet åpnet Jotun sin første internasjonale fabrikk (av alle steder i Libya), og etter hvert kom det til fabrikker og kontorer over hele verden. I 1971 fusjonerte selskapet med konkurrentene Alf Bjercke, Fleichers Kjemiske Fabrikker og Denofa Lilleborg Fabrikker og ble eneveldige. Siden den gang har Jotun AS ekspandert videre og videre, og har i dag over 10 000 medarbeidere, pingviner om du vil, over hele kloden. Samt nærmere 23 milliarder NOK i omsetning.

Det bruser selvsagt lett i norsk blod av å se bilder av det unge kronprinsparet Sonja og Harald i PR-møte med verdens digniteter på norsk malings vegne; å høre om Alf Bjerckes oppfinning av sprayboksen og malingsleveranser til Edvard Munch; å se bilder av skip, broer, vindmøller og turistvegsprosjekter kledt i norsk maling, eller å se igjen den første Multicolor-maskinen, selvblandingsmaskinen enkelte av oss husker fra jernvarehandelen på hjørnet. I dag ser denne relikvien ut som en litt sørgelig, retro-futuristisk robot, men nye, mer moderne Multicolor-maskiner finnes det fremdeles titusenvis av. Over hele jordkloden. Alle knyttet til samme nettverk.

I dag leverer Jotun dessuten maling til ti av verdenes tjue høyeste bygg, deriblant det 828 meter høye Burj Khalifa i Dubai. Inntil nylig leverte de malingen til Eiffeltårnet («nå ruster det», mumles det fra de bakre rekker). Og slike milepæler, fun facts og imponerende bedrifter, ramses opp i det vide og brede. De ansatte er engasjerte og dedikerte i stemmene sine. Bedriften er fremdeles i samme eie, under ledelse av Odd Gleditsch den tredje, på akkurat samme sted, bak samme knaus, i samme, døsige norske kystby. Hundre år med kjemi, farger og bedriftskultur.

Toneangivende

«Arkitektene er toneangivende», står det som kulepunkt på skjermen tilbake i møterommet. Seniorkjemiker Astrid ser bort på meg, og mener det er økende interesse for estetikk utendørs, og da særlig med matt finish. Jeg fomler med korken på en vannflaske, men registrerer at Drygolin Nordic Extreme Supermatt er lansert for pressen, og at vi får en innføring i dens ekstreme teknologi. Å utvikle et nytt produkt er ingen barnlig lek med farger, det krever årevis med prøving, feiling og testing. Med trykk på det siste ordet.

Jotun tester maling grundig, både sin egne og andres. På andre siden av fjorden, ved det store fabrikkanlegget i Vindal, finnes en hel hage full av trepaneler ikledt ulike malingsvarianter, alle i testfargen Rørosrød. Tilsvarende felt finnes i både Florida i USA, i Bergen og ved andre Jotun-fabrikker, verden over, med «mye vær». På prosjektorlerretet fanger vi opp begreper som «In can», «Appearance», «Exposure testing», «Dirt pick-up», «Algae» og «Flaking», alle parametere for testingen av nye produkter.

Og idet man trekker pusten og skal stotre frem noen knotete spørsmål om malingsindustriens riktig så dystre fortid som miljøversting, er man allerede avvæpnet med vinnende argumenter for det nye tilskuddet i Drygolin-familien. Svanemerket og med emballasje av resirkulert plass, skrytes det. Den ekstreme fargeholdbarheten gjør det også mulig å male huset sjeldnere, fristes det videre (det er som et imaginært jubelbrus stiger opp fra hytte- og huseiere der ute). Kanskje ikke så rart at Jotun tradisjonelt har satset mot en noe høyere prisklasse enn konkurrentene.

For allerede i 2010 lanserte Jotun sitt eget program, rammeverket GreenSteps, der ambisjonene blant annet er å redusere karbonavtrykket med 50 prosent innen 2030, og at 70 prosent av elektrisiteten som brukes til de store malingsfabrikkene skal være fornybar. Jotun skal være fremme i skoene når det kommer til likestilling, mangfold og sosial bærekraft, lover nettsidene deres. I 2022 solgte de seg raskt ut av fabrikken i Russland, etter at landet hadde invadert Ukraina, meddeltes det i en pressemelding fra ledelsen. 

Lim og småstein

Leder for eksteriørlaboratoriet, Sigurd Nilsen, tar ordet: «Enkelt forklart er maling lim pluss småstein, rørt sammen», sier han. Det er visst ikke så enkelt likevel. Det kreves enorme skjærkrefter for å røre sammen bindemiddelet og pigmentene, og det er løsemidlene som bestemmer malingens viskositet og inntrengningsevne, dens flyt, fargeblandbarhet og påføringsegenskaper. Selv hvordan malingen tar seg ut i det man åpner lokket gjøres det grundig forskning på. Nye trender, nye krav til miljøvennlighet, markedsavdelingens kravspekk, nye mål på teknologiens vegne. «Det er utrolig mye å teste ut», sukker Sigurd med et lurt smil idet han leder oss inn i Jotuns aller helligste: laboratoriet.

Endelig får reisen et skinn av Roald Dahls «Charlie og sjokoladefabrikken». Vi går i lange korridorer, kjører heiser opp og ned og opp, tar på oss refleksvester, vernebriller og hjelmer, ser hvitkledte mennesker med masker som skrur på og overvåker apparater og maskiner. Vi stiller dumme og mindre dumme spørsmål, mens malingens flyt, fargeblandbarhet og hvordan den fremstår i ulike lysforhold (ideelt sett lik i ulike forhold) blir utprøvd. Vinkler måles for å sørge for jevn glans uansett hvor øyet står, forklares det midt inne i det sterile forskningsmiljøet. «Mmmm» og «ahaaaa», mumler vi i kor.

Det ekstreme i ekstremteknologien i Drygolin Nordic Extreme Supermatt handler først og fremst om farge og glansholdbarhet, sies det videre. Vi snakker selvrensende maling, lav på smussopptak og ekstrem på holdbarhet. «Du trenger bare å vaske huset ved behov», skrytes det. Og den er supermatt, en matthetsgrad som ennå ikke har fått fullt fotfeste blant oppussingsglade nordmenn, men som er på vei. En trend som snart er kommet for å bli. Svenskene er der allerede.

Kommer i farger

I sjuende etasje, der møterommene heter Barcelona og Athen, vet de alt om dette. Her samles fargekart fra hele verden, uansett produsent, og gjennom et globalt nettverk av Multicolor-maskiner kan Jotun øyeblikkelig vite hva kunder over hele verden ønsker seg i butikk og på vegg. I Sørøst-Asia er de mest fargerike, mens de i Midtøsten er glade i effektfarger, forteller datamaskinene oss. Her hjemme går det statistisk sett fremdeles mest i svart når vi skal male hus og hytter. Vi liker visst å tilpasse oss og etterlikne naturen her. I bymiljø, derimot, vil en gjerne helle mer mot lysere farger. Mot likhet og harmoni.

«Farger er estetikk, matematikk og teknologi», forteller senioringeniør på fargelaboratoriet, Kristin Omre Andersen, inne på sitt hjørnekontor. I bokhyllen står et enslig eksemplar av Trude Marsteins bok Egne barn, en bok om en broget familie på oppussingstur til et torp i Sverige. Andersen viser frem de fire pigmentene som utgjør alle farger og forklarer hvordan det utvikles masterbaser, brekkfarger og fargepastaer. Og om hvordan disse fargene møysommelig ender opp i Jotuns fargekart, en annen av selskapets langlivede oppfinnelser.

Øynene våre oppfatter farger som lys med en bølgelengde på mellom 400–700 nanometer, og det menneskelige øyet kan se ti millioner farger. I databasene her oppe finnes godt over en halv million av dem. «Vi har jobb igjen», smiler Lars på fargelabben lakonisk foran sin maskin. Det nærmer seg lunsj, men først avlegges malermester Svein et besøk.

Ifølge de laboratorieansatte gis det myndig beskjed dersom et nytt produkt ikke oppfører seg på hans nordsyd-plasserte testvegger i «malerboden». Svein og hans malere er selve lakmustesten på om en ny maling kan synke eller svømme. En påminnelse om at maling ikke bare gjelder glade amatører eller skilsmisseforeldre på torp-tur, men er arbeidsverktøyet til tusenvis av profesjonelle malere over hele landet. Malingen må være god å jobbe med.

«Arkitekter har vært veldig glade i svart», opplyses det om på vei tilbake til møterommet. Hjernen skanner gjennom det man har sett/husker fra tv-programmet Arkitektens hjem, og sier seg stilltiende enig. Men ting er i ferd med å snu. «Vi er på vei inn i en fargeepoke», forteller regional fargesjef Birgit Torkildsby. Fargekartene foran oss er på vei ut i uke 11, og det meldes om et sterkt comeback for både grønt og gult og rødt på utsiden av husene. Blå er fremdeles yndlingsfargen til 85 prosent av verdens befolkning, opplyser hun.

Skjønt utsiden. Ute og inne er i økende grad to sider av samme sak, hevdes det. Uterommene våre er blitt til egne rom i forlengelsen av interiøret, og fylles av mer og mer aktivitet, enten det er hagearbeid, dyrking eller gode uterom for atspredelse. De utvendige veggene blir stadig likere de innvendige, der man gjerne ønsker farger og mykere lysrefleksjon som gjør det godt å oppholde seg der.

Store kontraster

Torkildsby viser oss et bilde av sitt eget hus. Hun forteller om hvordan vi fort lar oss påvirke av naboenes (ofte kjedelige) fargevalg, men at man gjerne må leke seg med både glanskontraster og fargerike detaljer også utenpå husene. «Det er lov med flere farger. Mal dørene og vinduene i gul oljeglans, slik at du fremhever det svarte husets arkitektoniske kvaliteter», messer hun. Grunnmuren må forresten aller helst males i mørke farger for å gi huset tyngde.

Vi titter ned i det ennå ikke utgitte fargekartet foran oss. Ser på herskapelige trehus i nordisk sommervær. Vakre barn og vakre foreldre med hund, utekjøkken og friske blomster over alt. Den supermatte malingen befinner seg, etter Jotuns egen beskrivelse, i den eksklusive enden av malingsspekteret. I en verden som, ifølge kritikerne, blir gråere og tristere for hvert eneste nye boligprosjekt som bygges på Oslos østkant, er farger og maling ikke bare blitt en sosioøkonomisk markør, men også et tegn på kulturell kapital.

Det blir stille i den varme minibussen på vei hjem. En sliten kollega puster tungt på setet ved siden av meg. Drømmer om fargerike hus og hytter. Om grønnfarger fra Stockholm og Lærdal. Om stein, bindemiddel og fargelære. Vi passerer hus som skal males, nabolag som skal fargelegges. Motorveien fremfor oss ser faretruende vinterblank ut, men fremtiden har aldri sett supermattere ut.