Skitten byutvikling i sommerjobb

Kampen mot det rasjonelle

Oppgaven studentene har fått er å både finne ut hva «den skitne byen» helt konkret kan være, men også hva som gjør at den sjelden eller aldri finnes i nye byutviklingsprosjekter. 

– Debatten om den skitne byen har tidligere handlet om hvilket mennesker som har legitim plass i byen eller ikke. Det kan være snakk om rusmisbrukere som skyfles fra Plata i Oslo til andre steder, eller romfolk som ikke får lov til å tigge. Det er ikke den debatten vi tar her, selv om den er viktig. 

Det Sweco og Aspelin Ramm hadde lyst å tematisere var noe litt annet, forklarer Dahlgren som selv er sosiolog. 

– Vi ønsket å finne ut hvorfor alle nye prosjekter møter den samme kritikken – at de er kjedelige, ser like ut, har generisk arkitektur og at folk føler seg fremmedgjort. Dette er selvsagt en generalisering, men spørsmålet er om det vi og arkitektene våre lager av nye prosjekter blir for rasjonalisert i vår tid. At det rett og slett er for «reint»?

Derfor har de valgt å se tilbake på den mer «inngrodde» byen, og hva som finnes av kvaliteter og handlingsrom der, som nyere tids utvikling kanskje har glemt å ta hensyn til – elementer som bidrar til sterkere grad av tilhørighet, eierskap, stolthet og identitet, utover det at det er gammelt.

– Kanskje finnes det noe grunnleggende der å trekke på, som kan gjøre den versjonen vi bygger i dag bedre tilpasset behov og forventninger til de som skal ta den i bruk, sier Dahlgren.

Store prosjekt, store steder

En del av svaret er at man i dag jobber med større eiendommer, enn det man gjorde for flere tiår siden. Da blir ting automatiske litt mindre kaotisk og skittent. 

– Da man utviklet «den gamle byen» skjedde det blant annet på mindre tomter, hvor noen gjorde mer enn andre og ting fikk utvikle seg over tid, med ulike krefter i sving. 

Samtidig advarer han mot at man selvsagt ikke la seg forblinde av at ting har fått tid til å sette seg på tvers av generasjoner, hvor ulike bruksbehov til ulike tider har forhandlet fram mer eller mindre unike løsninger.

– Men nå er det gjerne store prosjekter, på kort tid med én aktør, som drar utvikling, og med samme prosjekteringsteam – da blir utrykket lett mer ensartet.

Generasjonspub og odd kunst

Sweco og Aspelin Ramm lurer derfor på hva som kan skape tilhørighet på slike steder. Er det mulig å bygge og planlegge for den litt skitne tilhørigheten, eller må man bare vente på at den over tid vokser frem? 

– Dette handler om å klare å skape steder med identitet. En identitet som man gjerne tar med seg gjennom livet. Der man vokser opp er en naturlig del av hvem du er. Det ligger noen stedsføringer i kroppen din, som du tar med deg resten av livet. Men spørsmålet er om vi i dagens byutvikling har definert for mye som skittent, noe man i prosjektet ikke skal ta tak i eller ta med i den nye byen? Kanskje har man da også kastet ut aspekter ved byen som skaper tilhørighet, eller gjør dem gode? 

– Hva kan det være? 

– Det kan være institusjoner som varer over generasjoner, nabolagspuben hvor foreldrene dine møttes og du vil ta med unga dine på fotballkamp. Det kan være et rart kunstverk som står et odd sted – alle elementer som alltid er der. Men hvordan kan man som planlegger gi plass til disse tingene? Dette er ting som får muligheten til å ta plass, og ikke alltid på den måten som en tenkte innledningsvis. Men det kan også handle om midlertidig aktivisering, som vi ser ofte engasjerer en befolkning innstilt på å leke med byens program på dugnad og med knappe budsjetter.

Tidens spor i byen

Dahlgren forteller at de er fullt klar over at årets oppgave om «den skitne byen» er en kompleks og stor oppgave. Målet nå er at studentene skal koke det hele ned til et format som lar den besvares på 6 uker.

Et begrep som kan hjelpe dem på veien er «tidsdybde». Tidsdybde definerer han som om historien i bybildet, byens årringer som viser hvordan ting har vokst fram på ulike tider på ulike premisser.

– I dag bejubler vi muligheten til å ta tak i gammel tegl og gi robuste fabkrikkbygg nye roller. Disse byggene er utviklet med kvalitet, estetikk og fleksibilitet, som vi er tjent med å spille på lag med, selv om formålsfunksjonen har utspilt sin rolle. Men hvis dette er en rolle vi i dag er glade for å ta tak i, skylder vi ikke de neste generasjoner samme privilegium? Vil dagens bygg stå igjen med kvaliteten fremtiden ivrer etter å transformere og kuratere i nye former, for nye grupper og behov?

Lærdom fra Skandinavia

Det er studenter fra en rekke fagområder representert på sommerkurset. Vi tar en prat med prosjektleder Ingrid Magrete Sletten Haga, arkitektstudent fra NTNU, og Live Victoria Hesland Noren, student i landskapsarkitektur fra AHO, om hva de har fått ut av prosjektet så langt – og hva de tenker om temaet «den skitne byen». 

De begynte studiet med tredagers utflukt til byene Gøteborg, Malmø og København. 

– Vi har hatt inspirerende møter i alle byene med blant annet en utvikler, en arkitekt og byarkitekten i Malmø, Finn Williams. Det var veldig berikende å kunne se de ulike sidene av byutviklingstrekanten. Vi er kanskje mest vant til å jobbe med studenter fra eget fagfelt, men med disse turene, tilgang til ulike eksperter og innspill fra medstudenter, har vi også fått helt nye ideer om verden enn det man ellers ville fått, sier Sletten Haga til Arkitektur. 

– Hva har dere funnet ut foreløpig?

– Nå prøver vi å identifisere mer knagger og overordnete emner som vi kan jobbe videre med. Akkurat nå snakker vi en del om hvor viktig det er med å åpne opp for variasjon. Muligheten for å dele opp et større prosjektområde – for å hindre at alt blir for likt. Her finnes det selvsagt motstand på politisk og kommunalt plannivå, men kanskje det for arkitekter også handler om motstand i oss selv – at man er for glad i å planlegge for detaljert, spør Sletten Haga.  

Hiphop i hagebyen

Landskapsarkitektstudent Hesland Noren nikker. For henne har det vært viktig å legge vekt på at ting som allerede eksisterer, kan bli værende og fortsette å vokse organisk. 

– Vi trenger ikke gjennomdesigne alle deler av et prosjektområde, men heller åpne for at ting kan gå seg litt til etterhvert, utvikle seg og fylles med innhold av brukerne og ikke bare oss utviklere, sier Hesland Noren 

Som en del av studiene her i Oslo besøkte studentene nylig Ullevål hageby. En bydel kjent for dyre husrom og beboere med høy kulturell og/eller økonomisk kapital. 

– Selve hagebyen er jo et ganske ensformig område, men i kjelleren til en kafé har et hiphop-konsept vokst frem. Dette er skapt av lokale entusiaster i Puls0850 og blant annet arkitektstudent Herman Bjerke, som viste oss stedet. Dette viser hvor viktig det er at det finnes plasser hvor sånne alternative tilbud kan vokse frem – også på et sted som Ullevål hageby, sier Sletten Haga. 

Mer enn en kaffekopp

– Hva legger dere i den skitne byen? 

– Grunnen til at jeg søkte på dette var at jeg er interessert i at tidsdybden er noe som får lov til å eksistere også i nye byutviklingsprosjekter. At det som har vært får lov til å eksistere eller vokse videre å bli til noe annet. Mens vi har jobbet med oppgaven har jeg også oppdaget hvor viktig mangfold er i en by, sier Hesland Noren, 

Sletten Haga legger til:

– «Den skitne byen» handler om de stedene hvor man kan være menneske med lave skuldre. Man kan gjøre hva man vil. Å være noe mer enn å bare kjøpe en kaffe på Kaffebrenneriet. Det handler enkelt sagt om frihet til å ta i bruk byrom på en mangfoldig måte. 

Ikke-korrumperte studenter

I tillegg til oppfølging fra egne folk i Aspelin Ramm og Sweco, får studentene støtte fra følgende lag med eksperter: Even Smith Wergeland, professor ved AHO, Knut Schreiner, musiker og byutvikler fra Rodeo, Mari Smørgrav, arkitekt fra Tuvalu og Mads Pålsrud fra Growlab Oslo.

Sommerprosjektene er en viktig del av Sweco og Aspelin Ramms utvide virksomhet. Dahlgren forteller at de oppriktig er interessert i hva studentene finner ut. Resultatene skal legges frem internt, men også på Arendalsuka i august og under Oslo Urban Week i september.

De seks deltagerne er utvalgt fra nesten to hundre søkere, forklarer Dahlgren. 

– Tanken er at hvis studentene får bruke noen intensive uker på å drodle over denne tematikken vil vi kunne få frem interessante tanker og idéer. De er jo ikke korrumperte fagutøvere ennå. De er ikke blitt indoktrinert av bransjen i hvordan man gjør et prosjekt. De er bare seg selv enn så lenge, men med masse erfaring fra pensum, studier og det å være mennesker i verden. Derfor håper vi på friske tanker om hvor debatten om fremtidens byutvikling skal gå. 

Trekker frem Vulkan

– Dere er opptatt av at det «skitne» ikke nødvendigvis er skittent. Forklar! 

– Ja, det er ikke skitten vi er ute etter i seg selv. Vi har sagt at vi skal finne tilbake til skitt, rot og støy, men det handler ikke om det møkkete, bråkete eller kaotiske, men finne tilbake til et repertoar av byelementer som vi setter pris på at noen har lagt til tidligere, blitt gitt rom for at kan gro seg til og utvikle seg med nabolag for siden å bli premissgivende for hvordan vi forstår dem, men som har blitt glemt i nyere byutvikling. 

– Finnes det noen gode eksempler på nye prosjekter som har klart å bli «skitne»? 

– Vulkan (hvor Aspelin Ramm var utvikler journ. anm.) er et klart eksempel hvor en har jobbet med tidsdybde, kvalitet, funksjonsmangfold, vrimmel, dynamikk og endring gjennom døgnet og året, der det jobbes med å la ting gro fast, men også overraske. Men Vulkan er nok en litt for odd og unik case. Kødbyen i København er skitten og spennende, i seg selv og som plan, men blir litt forutsigbart og ikke helt det fuksjonssammenflettede framtidens byer trenger. Hovedpoenget er at det er vanskelig å finne gode eksempler, samtidig er det utfordrende å peke direkte på hva vi er etter. Derfor har vi heller bedt studentene om hjelp fra dem til å forstå hva vi bør se og jobbe etter.