Barneombudet om sykehusbeskrivelse: – Utfordrer barnekonvensjonen

 Livet her og nå 

Sonja Victoria-stiftelsen ble etablert i etterkant av Hoff og ektemannens egne opplevelser som pårørende til sin kreftsyke datter Sonja Victoria. Kort oppsummert er Hoffs beskrivelser, av forholdene som spesielt langtidsinnlagte barn opplever på sykehus, ganske rystende.

Hun forteller om at det ikke er plass til at foreldre kan sove sammen med sine barn, at det ikke er plass til lek på rommene og at det for dem i praksis ikke var mulig å komme seg ut for frisk luft.  

– Det er tøft nok å være barn på sykehus fra før. Da må vi gjøre mest mulig for å gi plass til at barn skal være barn. Å leke er en rett. Da må de ha plass til å leke og mulighet til å komme seg ut for luft og lys, om helsen tillater det, sier Gerhardsen.

Nærhet til foreldrene er også veldig viktig, påpeker hun.

– Av Hoffs beskrivelser kan vi lese at de som planlegger har tenkt for teknisk og funksjonelt og for lite på plass til menneskene. Det er tøffe tider økonomisk og man skal tenke rasjonelt, men som det kommer frem i saken er ikke sykehusene tilpasset lange opphold, sier hun og legger til:

– Dette handler om livet her og nå. Da må det være plass til det livet også ved norske sykehus.  

– Hva tenker du om at Sonja Victoria-stiftelsen måtte legge ned arbeidet, etter å ha opplevd at det var få muligheter for å få reelle gjennomslag i arbeidet med å bedre forholdene for barn på sykehus?  

– Det er trist å høre at de la inn så mye innsats og likevel ikke nådde frem. Vi opplever at det er mer oppmerksomhet rundt barn og medvirkning i dag enn tidligere. Det er ikke bra nok, på langt nær, men det er flere som forstår at hvis vi skal få løsninger som virker, må vi snakke med de som skal bruke dem. 

Barn gir andre svar 

Nylig var Gerhardsen på en skole hvor arkitektene hadde tegnet inn en stor bred trapp, men som barna hadde reagert på fordi de mente en sånn type trapp ville være utrygg.  

– Her var barna med fra begynnelsen av prosessen. Ideen fra arkitektene var en stilig trapp. Men barna reagerte og fikk endret trappen til å bli to mindre trapper i stedet. Dette hadde ingen kommet på om ikke noen hadde spurt barna. Det vi ser hos Barneombudet er at hvis vi spør barna så får vi andre svar enn om vi ikke spør. Da blir løsningene også bedre.  

– Hoff forteller at hun var i møte med dere. Responsen var at dette er interessant, men at det er lite kunnskap om koblingen mellom barn og arkitektur – også hos dere?  

– Vi er bare 20 ansatte og har ansvaret for alt som har med barn å gjøre. Vi vil aldri bli eksperter på arkitektur. Men det vi skal være eksperter på er barns rett til å bli hørt, og vi skal dytte på for barns medvirkning også i byplanlegging og byggeprosjekter. Det gjør vi blant annet ved å drive opplæring av norske kommuner om hva de har plikt til å gjøre. Når man skal ta store beslutninger, om sykehus, skolebygg eller planarbeid, så har de plikt til å snakke med barn. 

Ikke bare lekeplass 

Barn kan ikke alltid få det som de vil, bemerker hun, men da kan man gjøre kompenserende tiltak.  

– Dersom det ikke er plass til lekeområde på hvert rom, kan man legge til rette for lek andre steder, hvor disse behovene kan ivaretas. 

– Hva kan Barneombudet gjøre for å være denne vaktbikkjen også under planleggingen av norske sykehus?  

– Vi går sjelden inn i enkeltsaker, men vi kan hele tiden minne om at alle slike prosjekter må tenke på konsekvensene for barn. Også må politikere og andre i det offentlige forstå at det ikke bare er lekeplassen som handler om barn – det er også mange andre ting som påvirker barn. Her driver vi voksenopplæring. Vi er hele tiden barns vaktbikkjer ovenfor kommunal- og statlig sektor. 

– Ikke godt nok!  

Når Gerhardsen leser virkelighetsbeskrivelsen til Hoff fra norske sykehus er hun tydelig på at flere kan gjøre mer. Hun nevner blant annet et nytt kompetansesenter for medvirkning som er planlagt, som skal ligge hos Bufdir.

Dette kan hjelpe med at flere barn blir hørt i både kommunale og statlige byggeprosjekter, mener hun. 

– Vi kan alltid gjøre mer. Og det er mange ting vi har lyst å gjøre noe med. Men skal vi mene noe om det ene sykehuset, må vi mene noe om alle sykehus. Her er vi for få ansatte. Det vi kan gjøre er å presse på overfor de som sitter med beslutningsmyndigheten og si at dette er deres ansvar og plikt.  

– Hva tenker du da om det konkrete forslaget fra Hoff i artikkelen om et Barnas arkitekturombud?  

– Jeg tror ikke løsningen er enda flere ombud. Løsningen er å få innsikten om FNs barnekonvensjon enda bedre forankret hos beslutningstagere. Konvensjonen er veldig kraftfull og innskrevet i Grunnloven. Det er der det butter, at dette ikke tas med i de løpende beslutningsprosessene i stat og kommune.

– Brytes barnekonvensjonen når norske sykehus bygges?  

– Prosessen rundt å fastlå brudd, er at saker klages inn og statsforvalter eller høyere instanser vurderer. Jeg kan ikke si at det som er omtalt her er brudd. Men vi kan absolutt si at det er sider ved dette som utfordrer barnekonvensjonen.   

– Har Barneombudet konkrete planer for å jobbe mer med koblingen barn, arkitektur og planlegging?  

– Vår opplæring av kommunene handler om å øke barns medvirkning. Dette arbeidet blir nå styrket. Plan- og bygningsloven er, sammen med politiloven, den loven som er tydeligst på ansvaret for barnets beste. Dette er derfor et område hvor ting burde vært mye bedre og hvor mye er ugjort. 

– Hvorfor er det slik?  

– Dette er likt over mange områder når det gjelder barn: De er lett å glemme. Og det er ikke godt nok! 

Barnehager som Alcatraz  

Gerhardsen kommer fra politikken og var blant annet politisk rådgiver for Jens Stoltenberg under den rødgrønne regjeringsperioden på 2000-tallet. Hun var også statssekretær ved Statsministerens kontor og i Kulturdepartementet i samme regjering.

I bunn er hun utdannet samfunnsgeograf, noe som gjør at hun er ekstra interessert i koblingen barn, arkitektur og planlegging.  

– Dette handler om hvordan vi planlegger nærmiljøene og samfunnsfunksjonene våre, at vi der må se hele bredden av innbyggere. Det som er barnevennlig, er stort sett også menneskevennlig. Vi må tenke på barn i utbygging av store områder eller ved bygging av funksjonsbygg som sykehus.  

Hun er også glad for at politiet har begynt å engasjerer seg i byggesaker.  

– At vi skaper trygghet i det offentlige rom, er også kjempeviktig for barn.  

– I hvilke andre byggeprosjekter enn sykehus ser du at barns behov ikke blir tatt hensyn til?  

– Spesielt skoler og barnehager. Jeg ser barnehager som minner mer om Alcatraz, med full oversikt fra et punkt, og skoler hvor det ikke ser ut som barn har blitt spurt. Ved å ha barn med i prosessen, unngår vi også å  bomme. Det finnes nok av kommuner som har bygd ungdomsklubber og skateramper som ingen bruker fordi de ligger på feil sted, eller er laget på feil måte, fordi ingen spurte barna. 

Hun har selv ledet anleggsutvalget til Norsk fotballforbund (NFF), hvor hun nettopp opplevde at man i planleggingen av store utbyggingsområder tenkte på barna til slutt –  eller ikke i det hele tatt. 

– Det planlegges for boliger og en rekke andre funksjoner, men når det kommer til fotballbanen er det ikke plass. Kanskje blir det en liten grop for lekeplass, som ikke er barnevennlig i det hele tatt. Barn trenger plass til å utfolde seg, sier hun.