– Bygger på billigst mulig måte for å tjene mest mulig penger

Bok om drabantbyer

«Andri» bekreftet at det var sønnen som jobbet i bokbutikken i Reykjavik tilbake i 2014. Det viste seg at forfatteren var på arkitektkongress fordi han har skrevet mye for arkitekter. I 2024 ga han også ut en novelle med en arkitekt i hovedrollen. I år er han med på laget til den islandske arkitekten Arnhildur Pálmadóttir (s.ap architects) skal presentere lavaprosjektet «Lavaforming» på arkitekturbiennalen i Venezia. En fremtidsfortelling fra 2100, ført i pennen av Magnason, er en del av prosjektet.

Da Arkitektur reiste til Island for å intervjue den nye AHO-utdannede kulturministeren, Logi Einarsson, var det derfor naturlig å spørre om ikke Magnason ville møtes. Kulturminister Einarson trakk selv frem forfatteren som en av de få som snakket åpent og kritisk om arkitektur i landet. Der Norge og Sverige har en arkitekturdebatt påvirket av arkitekturopprøret, har ikke det samme skjedd på Island i tilsvarende grad.

Men Island har altså Andri Snær Magnason. Han kan han fortelle at han også holder på med en «reiseskildring» gjennom Reykjaviks drabantbyer – med arbeidstittelen «Úthverfið í náttúru Íslands/The Nature of Suburbia». I disse områdene er i dag rundt 50 prosent av boområdene bygget de siste 25 årene.

– Jeg kaller dette «de siste uoppdagede områdene av Island». De fleste av oss har aldri har vært der. Mange har flyttet dit, men ingen snakker om stedene og det er ikke i vår identitet å bo slik man bor der.

Det grønne monster

Magnason har vunnet flere islandske og europeiske litteraturpriser, laget tre dokumentarfilmer og stilte som presidentkandidat i 2016. Hans anti-kapitalistiske engasjement for klima og natur er sterkt til stede i arbeidet hans, og han har blant annet skrevet nekrolog over en isbre som mistet status som isbre i 2019. 

Den amerikanske essayisten Rebecca Solnit har kalt Magnason for «kjærlighetsbarnet» til den radikale lingvisten Noam Chomsky og «Alice in Wonderland»-forfatter Lewis Carroll.

Arkitektur lander tilfeldigvis også i et Reykjavik som er midt oppi en større arkitekturdebatt. Eller kanskje ikke det er arkitektur engang. Alle vi intervjuer, nevner bygget «det grønne monsteret» i bydelen Breiðholt, men det er først Magnason som har tid til å utdype. Han kaller det bare for «den store skandalen».

Nybygget «det grønne monster» er nytt lager og hovedkvarter for en stor matvareaktør, på 15 000 kvadratmeter. 

– Selv om oppdraget er et stort lager og hovedkontor kan du selvfølgelig bygge noe interessant likevel. Spesielt i et boligområde. Men her har de bygget en 70 meter lang og 15 meter høy grønn vegg rett foran vinduene til folk. Det er nesten en parodi og hadde det skjedd i Kina ville det sikkert kommet på nyhetene likevel. 

Komiker Stefán Ingvar Vigfússon skriver i ukeavisen Heimildin om «den grønne veggen». Han mener at «i et rasjonelt samfunn ville dette aldri skjedd. I et samfunn der vi så på hverandre som mennesker og respekterte hverandres behov, ville denne muren aldri blitt bygget».

Vår mann Magnason værer med monsteret en kulturell krise i byggebransjen. En krise som har bygget seg opp over tid. Det viser seg nemlig at selskapet som skal bruke bygningen, er eid av det islandske pensjonsfondet. I tillegg eier ikke de selve bygget, men leaser det av en privat aktør. «En perfekt storm», kaller forfatteren det. 

– Med «det grønne monsteret» har vi fått et teppefall som viser hvor galt det kan gå når alle ting slår feil for et byggeprosjekt. Pensjonsfondet leier av en kontraktør, som er en typisk «dude» som bygger på billigst mulig måte for å tjene mest mulig penger. Hele Reykjavik er de siste tiårene bygget av folk som dette. De er sikkert greie, ser fotball og har en stor enebolig et sted, men de har ingen kunnskap om byggekunst eller om kunsten å lykkes med urbanisme.

En meningsløs industri

For Magnason er arkitekturen en del av kjerneinteressen. Han ser drabantbyene som «fysiske vitner som forteller historier fra ulike tiders dominerende ideologier». I både fjorårets novelle «Giantstone», publisert i Emergence Magazine, og bokprosjektet han nå jobber med jakter han på om det finnes en mening bak landets moderne nabolag. 

Magnason stiller spørsmål av typen: Finnes det drømmer bak denne arkitekturen? Hvem er menneskene som står bak disse utbyggingene for titusenvis av mennesker? Er de stolte over det de har bygget? Finnes det noe mening her, eller er det bare et resultat av Excel-utregninger – som så blir rullet ut som om det var i et tomt landskap?

I novellen følger vi en arkitekt som først tror han har tegnet et drømmeprosjekt, men gradvis skjønner at kompromissene blir for mange og at han hater det han har tegnet. 

– Jeg har jobbet mye med arkitekter og folk i andre kreative yrker. Deres tragedie er at de alltid må kompromisse. Novellen er et forsøk på å beskrive hvordan arkitektyrket sitter fast i en byggeindustri som har blitt totalt meningsløs.

Kunne vært bygget med kvalitet

Magnason drømte selv om å bli arkitekt da han skulle velge utdanning. Han leste et intervju med arkitekten Steve Christer, grunnlegger av Studio Granda, hvor han fortalte at han ikke hadde hatt et oppdrag på fem år på grunn av nedgangstider. Da skiftet Magnason studieplaner, men i ettertid har han tenkt mye på at han fort kunne endt opp som arkitekt. 

Samtidig har han observert hvor mye «stygg og meningsløs arkitektur» som bygges i Reykjavik. Hans beskrivelser minner mye om kritikken av nyere norsk arkitektur:

– Det er grå, korrugerte jernbygninger, som helt tilfeldig vender mot alle himmelretninger. Det er design som aldri forandrer seg, vinduer som aldri er tilpasset hverandre. Samtidig stiger boligprisene med femti prosent –noe som paradoksalt nok kunne tillatt en arkitektur med kvalitet og ingen kompromisser. 

– Hva betyr det å vokse opp et sted som ikke er tegnet for å bli elsket, spør han.  

– Men finnes det ikke en drøm der i utgangspunktet?

– De er ofte solgt som en drøm, men det finnes sjelden i de ferdige byggene. 

Da islendingen bygde selv

Magnason viser til at tilbake på 1950- og 60-tallet ble boligblokker bygget av dem som skulle bo der. For eksempel «trykkerblokken» hvor trykkeriarbeidernes forening bygget boliger til sine medlemmer. 

– Du kunne da jobbe med å bygge huset som en del av nedbetalingen på leiligheten. Min far bygget også vårt hus, men da i samarbeid med en arkitekt. 

Siden rundt år 2000 har imidlertid arkitektene blitt mindre og mindre viktige. Nå er det utbyggerne som kjøper tomten, tegner huset, bygger og selger det. De som bygger det er innleid på korte kontrakter med lave lønninger, ikke nødvendigvis den beste fagkompetansen og reiser ofte hjem igjen etter endt arbeid. 

– Alle beslutningene skjer derfor i et lukket rom uten arkitekter eller andre til stede. Ingen som bor der er med på planlegging eller bygging og materialene har lite kvalitet. Jeg tror islandske arkitekter er i en særstilling her, fordi jeg ser arkitekter i andre land, også radikale kontorer som danske Lendager, eller BIG som jeg kjenner godt, som får mye mer gjennomslag enn det arkitektene klarer her. 

Mistet familiehuset

Samtidig er arkitektfortellingen til Magnason også en metafor for noe større. For står ikke vi alle til en viss grad i den samme spagaten? Både som individ og samfunn? Hvor vi prøver å forholde oss til den økologiske krisen som stadig innhenter vår klode – samtidig som vi lever livene våre. 

– Majoriteten av oss vet hva vi ikke bør gjøre, men sitter fast i et system som tvinger oss til å gjøre det motsatte. Når forsyningskjedene og kulturen vår er bygget på en viss måte, er det vanskelig å bryte ut å gå motsatt vei. 

– Som i Norge og Danmark blir det sagt at islandske arkitekter ikke deltar nok i den offentlige debatten. Du blir derimot trukket frem som en av dem som tar arkitekturdiskusjonene landet trenger. Hvorfor er arkitektur viktig for deg? 

– Jeg har ikke tenkt over dette eksistensielle spørsmålet. Kanskje handler det om at jeg kan huske frustrasjonen da mine besteforeldres hus ble revet av bulldosere for å gi plass til en generisk drabantby? 

Huset var historisk, som et av de eldste i bydelen, men også en del av den unge Magnasons identitet. Han var selv for ung til å kjøpe eller redde huset. Samtidig var alle i familien veldig lei seg for at huset forsvant. 

– Det fantes likevel ingen aktivisme i familien som kunne reddet huset. De var konservative drabantbybeboere, som ikke var vant til å kjempe. Det ble en tidlig lærepenge for meg om at man må uttrykke ønskene sine og kjempe for den endringen man tror på. Hvis ikke skjer det ikke. 

– Vi har arkitekter

Kanskje handler også tilstanden i den islandske arkitekturen, beskrevet av Magnason, om manglende ytringsfrihet? Etter å ha jobbet mye med arkitekter og med flere arkitekter i vennekretsen, er han overrasket over hvor lite ytringsrommet er i bransjen. 

– Det er forbløffende hvor få arkitekter som snakker fritt på Island. De er mye mer redde for å si hva de mener enn det jeg forestilte meg.

– Hva er løsningen for å få til en bedre arkitektur, tror du? 

– Det handler om å bygge en kultur. Et filharmonisk orkester er grunnlagt med en kultur hvor man ikke spiller surt. Vi arrangerer festivaler og lykkes. Vi feirer jul og vet hvordan vi lager julemiddag klokken seks. Alle er enige om hvordan vi går rundt juletreet. 

Hvis Island på samme vis hadde hatt en ekte byggekultur, ville «det grønne monsteret» aldri blitt bygget, mener han.

– Da ville man sagt: «Hei! Vi har en stor tomt som skal huse et hovedkvarter for en matvarekjede. Hva kan vi få til å bygge her? Vi har pensjonsfondet i ryggen. Vi har naboene. Vi har kunstnere. Vi har drømmer.»

– Og dere har arkitekter?

– Ja, ikke minst, ler han. 

– Vi har arkitekter! Hvorfor ikke bruke dem?