– Det er vårt samfunnsansvar at den bygde verden skal være vakker

Stedstilpasset nordisk modernisme

Skibnes-foredraget finner sted på «Kaula», en ombygget forsamlingssal på Aspøy barneskole, den 22. oktober. Når Skibnes tenker tilbake på starten av karrieren, er det mange spor som peker fremover mot det han siden har gjort i sin arkitektpraksis. 

– Opprøret den gangen handlet om at vi som unge arkitekter var opptatt av å bevare gamle bydeler, som var truet av riving. Vi ville også noe annet med arkitekturen. Den skulle passe bedre til omgivelsene og ha et formspråk som var rikere enn det som da ble bygget. 

Likevel ser han på seg selv som en forkjemper for det han kaller en «stedstilpasset nordisk modernisme». Han mener nemlig det finnes en annen måte å tenke på rundt modernismen. 

– Jeg er ikke en anti-funksjonalist og jeg er veldig glad i modernisme. Samtidig er det artig å finne balansen slik at bygget passer der det er. Jeg jobber med Vitruvius tre hovedpunkter om at form, konstruksjon og funksjon skal passe sammen. Og det er alltid en veldig spennende oppgave!

En kamp for byen Ålesund

Men dette Arkitekturopprøret anno 1976, vil vi gjerne høre litt mer om. At Skibnes og tre medstudenter tegnet NTH-diplom i Ålesund handlet nettopp om det. Hva var det de gjorde opprør mot?

– Vi ville tegne et kulturhus og visste at de skulle ha et nytt kulturhus i Ålesund. Mitt forslag hadde blant annet skråtak og et tydelig romprogram som vistes igjen i bygningens arkitektur. 

Dette var klare brudd mot det eksisterende arkitektursynet. De unge arkitektene havnet også midt i en debatt som raste i byen. 

Tre år før hadde Rønnebergvillaen, bygget tidlig på 1900-tallet, blitt revet og Rønneberghaugen (Fuglefjellet) sprengt bort for å gi plass til nytt rådhus i ti etasjer. Dette skjedde ikke uten kamp. Deriblant okkupasjon av bygningen. 

– I oppgaven ønsket vi å vise at det var flere veier å gå for å få til nye offentlige bygg og ny arkitektur. Ålesund ble spesielt fristende i en slik sammenheng. Min påstand den gangen, som nå, er at man kan tenke tilpasning nærmest ubegrenset av utnyttelse. Ikke helt ubegrenset, men til en viss grad kan man ta mye hensyn til omgivelsene, selv om man skal ha inn store romprogram. 

– Hva var reaksjonene den gangen? 

– Det ble mye oppmerksomhet lokalt og spesielt de unge arkitektene satte stor pris på at det ble presentert alternativer. Noen eldre arkitekter mente nok at dette var feil måte å tenke arkitektur på.

Diplomen sitter i ryggmargen

Skibnes jobbet selv hos en arkitekt som hadde aversjon mot skråtak. Han kom nemlig fra en generasjon som husket at Adolf Hitler hadde påkrevd tyske arkitekter å tegne skråtak. 

– De tyske modernistene fikk ikke lov å tegne flate tak i Nazi-Tyskland. Dette satt fast i bransjen også her i Norge, forteller han.

Grunnen til at det er interessant for Skibnes å vende tilbake til Ålesund, er at han føler han har fulgt det samme sporet gjennom hele karrieren. 

– Jeg har holdt på med transformasjon, fortetting, vern og fornyelse her i Trondheim. Jeg er ikke bare opptatt av vern, historien ruller og går, men vi skal verne og fornye. 

– Hvordan preget dipolomen det videre arbeidet ditt? 

– Den sitter i ryggmargen min. Det var ikke bare et ungdomsopprør. Det ga meg grunnlag for alt jeg har gjort siden. Jeg har også vært aktivt medlem i Sanden og Løkkan Velforening i Midtbyen, og vært en aktivist som fagperson. Da har jeg ofte vært i opprør mot myndighetene og andre krefter. 

– Vi er på ville veier

Skibnes mener det også er relevant å trekke linjene til dagens debatt og arkitekturopprør. Han lar seg spesielt engasjere av NRK-serien «Stygt?» med Hans Olav Brenner og debatten som har oppstått etter Arkitektur-redaktør Gaute Brochmanns bok «Ut av arkitekturen. En personlig fortelling om den moderne arkitekturens eventyrlige liv og uunngåelige død». 

– Jeg forstår at folk flest ikke synes at arkitektene tegner fine nok hus. Det synes ikke jeg heller. Men det er bare vi arkitekter som har den spisskompetansen med å utforme hus. Da er det vårt samfunnsansvar at den bygde verden skal være vakker, slår han fast.

Skibnes plasserer seg absolutt ikke på arkitekturopprørets side. Han mener debatten arkitekturopprøret trekker opp mot modernismen og kravene deres blir for enkle.

– Alt skal ikke være klassisk eller KI-genererte jugendbygg. Det er rart å tenke at alt som bygges skal være jugend fra 1912. Men etter Brenner-programmet må jeg si at vi er på ville veier når vi som arkitekter sier at vi ikke får til vakre bygg, fordi det skyldes alle andre. Det blir en dogme.

Skal det alltid være svaret på kritikk mot estetikken, har arkitektene gått på et totalt nederlag, mener Skibnes. 

– Enten huset er dyrt eller billig, står i en lett eller vanskelig bysituasjon, så må arkitekter være i stand til å bygge vakre hus innenfor det budsjettet man har. Det kan være enkle hus, med billig fasade, og likevel vakkert. 

– Hva er ditt råd til de arkitektene som peker på alle andre? 

– Det er en virkelighetsflukt. I hvert fall ansvarsfraskrivelse. Når man holder på å prosjektere så må man trekke frem estetikken som like viktig som kontrollen av for eksempel u-verdien. Man må passe på at ikke alle andre krav går utover fokus på estetikken, sier Skibnes. 

Og legger til: 

– Jeg skal ikke være en bedreviter og fortelle hva andre skal gjøre eller si, men her på kontoret er vi opptatt av å kjempe for estetikken. Det er alltid motstand i et prosjekt, men man må bare kjempe for det man tror på – og ikke klage på alle andre. 

Foredraget «Transformasjon og byreparasjon – 50 års praksis fra diplom i Ålesund til Nye Hjorten teater i Trondheim» arrangeres av Møre og Romsdal arkitektforening og finner sted på «Kaula», en ombygget forsamlingssal på Aspøy barneskole, 22. oktober, 18:00 - 20:00.