Disse får Houens fonds diplom

Vandring i skogen

Begrunnelsene for tildelingene er usedvanlig godt skrevet. Når vi påpeker overfor Hjeltnes at de later til å ha forsøkt å unngå mange av klisjeene man gjerne finner i slike sammenhenger, bekrefter han det, og legger til:

– Og så har vi prøvd å unngå at det høres ut som KI.

Hør bare på dette, om Deichman Bjørvika:

«Bygningens volum er gjennomboret av tre diagonale lyssjakter, og disse skaper en rekke kvaliteter. Møtene mellom lyssjaktene og etasjedekkene skaper stor romlig variasjon, nye siktlinjer og endringer i lysforholdene. Den mest opplagte analogien for denne romlige opplevelsen er å finne i naturen. Som ved en vandring i skogen får man følelsen av at utstrekningen er nærmest uendelig, samtidig som man hele tiden befinner seg i et avgrenset rom. Bevegelsen er ikke i ett plan, men går opp og ned og diagonalt i en ledig rytme, og følelsen av at det finnes noe uoppdaget bakenfor det du ser, pirrer nysgjerrigheten. Det er stor variasjon, og det finnes både åpne lysninger og en rekke mindre, intime steder der man kan trekke seg tilbake. Hele tiden føles det likevel som man er i kontakt med det store rommet.»

Eller om Vøringsfossen:

«De to delene av anlegget er forbundet med et mesterverk av en bro, som klamrer seg fast til juvsidene som et insekt. Broa løser ikke bare et kommunikativt problem, den åpner også for en helt ny opplevelse av landskapet. De besøkende får nærme seg fuglens perspektiv, og i denne utsatte posisjonen, høyt over juvbunnen, forsterkes opplevelsen av regn, vind, fossebrus og utsyn.»

Lette med lys og lykt

Hva gjelder Holmegenes, boligprosjektet i Stavanger, forteller Hjeltnes at juryen hadde et ønske om å premiere et nyere boligprosjekt med ekstraordinære kvaliteter – noe som viste seg å være vanskelig.

– Vi lette med lys og lykte. Prosjektet til Haga & Grov skiller seg ut ved at det både klarer å gå inn i en bysituasjon og forholde seg til Stavangers småhusbebyggelse på en veldig flott måte, og samtidig viser at det går an å gjøre det med større tetthet. Men det skiller seg ut fra nærmest alt som finnes av større boligprosjekter ved at det også har fabelaktige leiligheter.

Det finnes prosjekter som har vært feiret, men som enten har gode leiligheter, eller er gode i situasjonen.

– Men her har man klart å havne alle sidene på et veldig høyt nivå. Det er sjeldent og virkelig forbilledlig for norsk boligarkitektur.

Svært nøkternt

Mens tre av prosjektene er (relativt) nye, er det, tradisjonen tro med Houens fond, funnet plass til to eldre bygg, begge fra 1960-tallet.

– Det er en fabelaktig situasjon å være i å få anledning til å endre kanon. Ingen av disse to eldre prosjektene som nå får Houens fond har fått den oppmerksomheten de fortjener. Det gjelder egentlig både byggene og arkitektene. På hver sin måte må de kunne kalles mesterverk.

Hvordan er disse to prosjektene relevant for dagens arkitektur, spør vi Hjeltnes.

– Enebolig Aass er en høyst dagsaktuell påminnelse om at det går an å lage mesterverk med ytterst begrensede ressurser, en helt ordinær forstadstomt og et svært nøktern formspråk. Det er et fantastisk rikt, velfungerende og uhyre praktisk og samtidig poetisk stykke arkitektur, som man ikke skjønner kvaliteten av verken gjennom fotografier eller tegninger, man må oppleve den. Det å lage noe så vakkert med så få virkemidler, er høyst aktuelt i dag.

Kommentar til vår tids eksesser

Også biblioteket i Haugesund er veldig relevant i dag, mener Hjeltnes.

– Det er et hus som er elsket av byens befolkning, ikke uten grunn. Det er en sjelden fugl i norsk sammenheng, et hus som er fullstendig gjennomarbeidet av én tanke, én intensjon, fra møbler og helt opp til byplansituasjonen. Det danner en storstue for Haugesund, litt på samme måte som Deichman i oslo, men i en mye mindre skala. Det er et prosjekt vi tenker hele Norge bør vite om, sier jurylederen Hjeltnes, og fortsetter:

– Det sier noe om en offentlig ambisjon, både den gangen det ble bygget, men også i dag, at kommunen har bestemt seg for å gjøre en nydelig og nennsom oppussing av det flotte man har, i stedet for å tenke at det er utdatert og gammelt. Man tar vare på det man har av høy kvalitet, og gjør det klart for 50 nye år. Begge disse to prosjektene står som sterke kommentarer til vår tids eksesser.

Utdelt siden 1904

Anton Christian Houens fonds diplom ble opprettet i 1893, i henhold til testamentet til forretningsmannen og legatstifteren Anton Christian Houen (1823–1894). Den første prisen ble delt ut i 1904, og forrige gang var i 2023.

Prisen tildeles arkitekter som står bak «utkast til bygninger og ferdig oppførte bygninger eller bygningsgrupper, og annen fysisk formgivning som er fremragende, selvstendige og arkitektonisk gjennomførte arbeider». Et arbeid kan tidligst tildeles pris to år etter at byggverket er ferdigstilt. 

Nasjonalmuseet besørger utdelingen av prisen, på oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet. Museet oppnevner juryen i samarbeid med Norske arkitekters landsforbund (NAL), hvor hver av organisasjonene peker ut to kandidater.  

Årets jury bestod, i tillegg til juryleder Knut Hjeltnes, av arkitekt og NTNU-professor Geir Brendeland, BAS-rektor Emma Nilsson og Nasjonalmuseet-kurator Martin Braathen. Juryens sekretær var NALs Gisle Nataas.