En Kari blant kvinner

Kvinner med eget kontor

Det er arbeidet til arkitekt Kari Nissen Brodtkorb som presenteres i Galleri for grafikk og tegning på Nasjonalmuseet. Et utvalg av hennes arbeid sammenstilles med arbeidet til fire av hennes kvinnelige forgjengere – Lilla Hansen (1872-1962), Kirsten Sand (1895-1996), Kirsten Sinding-Larsen (1898-1978) og Maja Melandsø (1906-1981). 

– Vårt ønske med dette utvalget er å vise frem kvinner som har drevet sitt eget arkitektkontor – det vi omtaler som forgjengere til Brodtkorbs praksis. Vi jobber med å utvide skrivingen av norsk arkitekturhistorie. Fra museets ståsted kan vi bidra med å synliggjøre arkitekter som ikke har vært så kjent før, men også materiale fra samlingen vår som vi ikke har vist før, sier Sauge. 

– Har dere oppdaget nye ting i arbeidet med utstillingen? 

– Ja, det dukker stadig opp nye ting. For eksempel har det vært fint å lete frem arbeidet til Maja Melandsø fra gjenoppbyggingen av Kristiansund etter krigen, som har vært lite kjent i den fortellingen. Hun var også karikaturtegner og vi viser også frem en egen utgivelse som kommenterer forholdet mellom mann og kvinne i et ekteskap. Det har også en snert opp mot denne utstillingen. 

Ble ekstra forbannet

For Brodtkorb oppleves det ærefullt å få lov til å vise et utvalg av arbeidene sine på Nasjonalmuseet. Utstillingen har over to vegger med fotografier av hennes prosjekter i blant annet Oslo, Bergen, Bærum, Kristiansand, Gøteborg og Malmø. Midt i rommet er bilder, avisutklipp og tegninger fra studietiden ved NTH (dagens NTNU) i Trondheim, hvor hun blant annet hadde nylig avdøde Håkon Bleken som tegnelærer. 

– Håkon Bleken var for meg den beste læreren i utdannelsen. Jeg var god i matte, men hadde aldri tegnet. Han ble en viktig veileder og støtte ved staffeliet med croquis- og aktegning. Senere sa han at tiden som tegnelærer var veldig viktig for hans videre kunsterprakis, fortalte Brodtkorb under pressevisningen. 

På gulvet står også en stumtjener med tegnefrakk, murerjakke og en hvit t-skjorte med feministsymbol. Hennes feminisme ble for alvor vekket da hun på en forelesning ved NTNU fikk høre at «arkitektur er så krevende at alle små piker i denne sal bør ta første tog hjem».

De var seks jenter av totalt 46 studenter i klassen.

– Da ble jeg sint og utover 1960- og 70-tallet ble vi etter hvert mange kvinner som gikk i tog, vaiet med flagg og var forbannet. Nyfeministene ble født. Dette førte på sikt til stor økning i kvinnelige arkitektstudenter på 1970-tallet.

På nivå med puter og gardiner

Brodtkorb fortsatte selvfølgelig sine studier og ble uteksaminert i 1965. Etter det jobbet hun for Harald Hille (1966-71) og Anker & Hølaas (1974-85), hvorav de siste fem år som partner. Hun drev eget arkitektkontor fra 1985 til 2018, med hovedsakelig kvinnelige ansatte. Hun var også professor ved AHO fra 1990-94.

– Jeg gjorde det rett og slett for å synliggjøre for de kvinnelige studentene at det fantes kvinner som bygget stort og mye.

Brodtkorb har mottatt en rekke priser, blant annet Anders Jahres kulturpris i 2014, Houens fonds diplom, Norges viktigste arkitekturpris, for Stranden (Aker brygge) i 1994 og Statens byggeskikkpris for Lysaker brygge i 2004. Hun ble æresmedlem i Norske arkitekters landsforbund i 2016. Hun setter også European Steel Award (1991) høyt.

– Til utdelingen ble jeg invitert «med frue». Jeg stilte i vid utringning i protest, humrer Brodtkorb.

– Hva har vært viktig for deg å vise frem når du nå får anledning til å stille ut her på Nasjonalmuseet? 

– Det har vært fint å vise bredden i en stor produksjon. Fra et feministisk ståsted er det veldig viktig å synliggjøre at kvinner har tegnet og bygget stort og mye. Selv fagets herremenn og medstudenter visste ikke det før jeg viste dem. De antok at jeg bare hadde tegnet mindre boligbygg – nesten på nivå med puter og gardiner. Boliger blir alltid knyttet til kvinner, men jeg har tegnet vel så mange bygg med andre funksjoner. 

– Hva tenker du om at det er behov for en slik utstilling som dette i 2025? 

– Det er ikke for tidlig. Det er veldig bra at museet har tatt hånd om det. Vi skal også ha flere befaringer rundt om i byen hvor folk kan oppdage at kvinner kan ha hatt stort ansvar i byggeprosjekter.

Først ute med boder

Brodtkorb har ikke hatt et personlig forhold til arbeidet til noen av de andre arkitektene i utstillingen – bortsett fra Lilla Hansen, som ble godt kjent for boligkomplekset fra 1913 i Thomas Heftyes gate i Oslo. 

– Den boligblokken ligger der i dag og den er fortsatt intakt og flott. Hun var også den første arkitekten som planla leiligheter med boder. Det var en veldig praktisk nyvinning den gangen. Tegningene hennes finnes dessverre ikke lenger, fordi hun brente dem rett før hun døde 90 år gammel, sier Brodtkorb. 

– Hva har du lært om disse andre kvinnelige arkitektene du er utstilt sammen med? 

– Jeg har blitt minnet på at de banet vei i faget lenge før jeg begynte. Det er imponerende. Bortsett fra Lilla Hansen kan jeg ikke si at arbeidene deres er så lett tilgjengelig, men det er likevel veldig flott å sammenstilles med deres historie slik museet her har gjort.

En utvidelse av historien

Kurator Sauge forteller at Stamina-utstillingen er en del av en større dreining ved Nasjonalmuseet og andre arkiver og museer. Målet er å se på våre felles fortellinger med et kritisk blikk – og se på hva som er utelatt. 

– Fra arkitekturfeltet ser vi at det har vært skrevet veldig mye om mange menn – og om én type monumentalarkitektur og enkeltstående bygninger. Det vi ønsker med denne utstillingen er å utvide historien og fortelle flere parallelle historier, sier Sauge.  

Stamina-tittelen viser til kampen kvinnelige arkitekter har måttet kjempe, men også Brodtkorbs utrettelige kamp for arkitektonisk kvalitet. 

– Det krever stamina å drive et kontor som kvinnelig arkitekt, men også for å stå i de mange kampene for å kreve arkitektonisk kvalitet i alle prosjektene, sier Sauge. 

«Stamina. Kari Nissen Brodtkorb og fire forgjengarar» åpner denne uken og står frem til 19. oktober.