Litterær papirarkitektur

Litteratur og arkitektur

Å lage arkitektur av litteratur kan virke som en krevende øvelse, men for Hølmebakk handler det om det hun kaller «en fullstendig subjektiv og intuitiv prosess». Arbeidet er ikke et resultat av teoretisk analyse eller akademisk lesning, forklarer hun.

– Jeg lette etter skikkelser som interesserte meg og som representerte en sammensatt tematikk som det var mulig å bearbeide med arkitektoniske virkemidler. Jeg ønsket å ta utgangspunkt i noen av de eksistensielle temaene i bøkene og gi dem arkitektonisk form – ved å jobbe med lyset, materialer, forholdet mellom mennesker og mellom inne og ute.

Et viktig poeng for Hølmebakk er at dette ikke er konkrete gjengivelser av de rommene og husene som er beskrevet i det litterære utgangspunktet.

– Det er lett å misforstå og tenke at dette er hus for romanfigurene. Det er det ikke. Rom, hus og steder blir beskrevet i verkene, men det var aldri meningen å illustrere disse. Tvert imot var det viktig for meg at disse husene var av vår tid, de ble konstruert i dialog med en ingeniør, og kunne i så måte bygges.

– Faglige spekulasjoner

Husene i Virginia-serien ble likevel ikke tegnet for å realiseres. Denne formen for arkitektur kalles «papirarkitektur» og defineres av Nasjonalmuseet som nettopp «prosjekter som kun finnes som tegning og ikke er ment for å bygges».

– Papirarkitektur er ikke så vanlig her til lands, men har sikkert eksistert så lenge det har funnes arkitekter. Det handler om å lage prosjekter på eget initiativ og på egne premisser uten byggherrer og budsjetter. Jeg vil kalle det faglige spekulasjoner.

For Hølmebakk begynte papirprosjektet med et savn etter å jobbe fritt med et prosjekt, slik hun gjorde det under utdannelsen. Inspirasjonen kom blant annet fra et studieopphold på skolen The Cooper Union i New York.

– Der hadde jeg lærere som jobbet seriøst med denne typen arkitektur. Dette inspirerte meg, og den dag i dag anser jeg papirprosjektene våre som en viktig del av vår praksis.

– Hvorfor?

– Først og fremst fordi det er noe vi tar alvorlig. I tillegg blir det en måte å undersøke faglige temaer på. Det kan være noe du begynner å tenke på i arbeidet med et oppdrag, som du kan undersøke videre gjennom et papirprosjekt, der du kan rendyrke problemstillingen.

Sårbar og sterk

Hølmebakk kom over «Et eget rom»-essayet (originaltittel: «A Room of One's Own») til Virginia Woolf og forteller at papirprosjektet ble det rommet hun trengte.

– Jeg ønsket å selv sette premissene for arbeidet og kom på ideen om å lage en serie boliger basert på kvinnelige skikkelser fra litteraturen.

Arne Garborgs Veslemøy fra Haugtussa ble utgangspunktet for det første papirprosjektet i 1995.

– Det var ikke slik at jeg ruget på en Veslemøy-idé, men da jeg leste boken, fant jeg flere paralleller til opplevelsen av å være ung, og dette fikk jeg lyst til å jobbe med. Veslemøy-skikkelsen er sårbar, men på samme tid veldig sterk.

– Hvordan får du dette frem i huset?

– Huset er en trekonstruksjon med glassvegger. Det er nærmest som et bur; omverdenen kan se inn på alt som skjer. I huset er man derfor konstant utsatt for andres blikk, men det er en korsformet lysgård i midten av huset der man er skjermet og fri. Huset handler om forholdet mellom det å være sårbar fordi man er utsatt for andres vurderinger, og det å samtidig være sterk fordi man vet at man bærer på noe verdifullt.

I tillegg er det noen konkrete paralleller til handlingen i boken, forteller Hølmebakk.

– Som i alle prosjekter må man velge hva som skal med og hva som ikke skal med, hva som krever tolkning og bearbeiding og hva som kan brukes rått. Man blir en slags redaktør. Veslemøy fikk syner i månelys, så nattehimmelen ble viktig. Denne lysgården angir himmelretningene og vil noen ganger være fylt av månelys

Litteraturen og arkitekturen

Beate Hølmebakk er datter av Inger-Sophie Manthey Hølmebakk, oversetter og medstifter av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) og forlagsmannen Gordon Hølmebakk. En oppvekst midt i litteraturen har preget henne.

– Litteratur var viktig, og jeg vokste opp med stor respekt for forfatterne, ordet og de gode fortellingene. Det er sikkert derfor litteratur har vært en inspirasjonskilde for flere av prosjektene våre.

– Hva er forholdet mellom arkitektur og litteratur?

– Både litteratur og arkitektur handler om menneskers liv, og evne til innlevelse er en nødvendig egenskap i begge fagene. Også i et arkitekturprosjekt kan fortellingen være viktig, den er med på å skape mening.