Naustene landet glemte

Stort forfall, men flere bryr seg

Røryane og Apneseth har tidligere gitt ut bøker om låver (løer), steinbygninger, Vestlandshus og, ikke minst, klassikeren «Klyngetunet – Den norske landsbyen» om boformen klyngetun.

Naustene går naturlig inn i denne rekken av bygningstyper, forklarer forfatteren. 

– Dette er bygninger som forteller en historie og er en del av identiteten vår. Vi merker at folk har et sterkt forhold til disse bygninger. Da vi skrev om løene kom det folk på arrangementene våre og fortalte om en løe de hadde et forhold til. Det samme opplever vi nå med naustene. Folk knytter seg til bygninger og de flettes på en måte inn i livene deres. 

– Boken er også en beskrivelse av forfall. Hvordan vil du beskrive dette? 

– Det er omfattende og trist. Naustene er også de som forsvinner fortest av alle disse bygningene. De er ikke så solide og står mer utsatt for vind og vær. Det er ikke mulig å ta vare på alle naust, men det finnes noen spesielt fine miljø med masse historie. Det er dessverre bare opp til eierne og det offentlig griper sjelden inn og sier fra om behov for vern. Men vi har reist langs kysten siden 2012 og ser at det er flere som bryr seg om gamle hus enn da vi begynte. 

– Hva kan gjøres for å ta vare på flere naust? 

– Folk må få støtte til å ta vare på spesielt verdifulle naust. I tillegg burde det offentlige at større viktige miljøer kunne vært tatt vare på. Det er for eksempel en fantastisk naustrekke på gården Ulla på Haramsøya, helt nord på Sunnmøre, og Saksenvik, et nausttun i Saltdal i Nordland, som er helt spesielt og burde blitt fredet. 

Vanskelig med ny bruk

Riksantikvar og arkitekt Hanna Geiran har skrevet forordet i boken. Riksantikvaren har en egen satsing på naust og sjøhus som en del av regjeringens bevaringstrategi for kystens kulturmiljø.

Geiran mener naustene er en bygningstype vi har tatt for gitt og at boken «Naustlandet» kan tette et viktig kunnskapshull.

Som med bygningsvern ellers handler det om ny bruk, mener riksantikvaren, og foreslår gjestebu, snekkerverksted, ølbryggeri, hjemmekontor og butikk som nye brukstyper. «De fortjener vår oppmerksomhet og vårt engasjement slik at de blir med oss inn i fremtiden», avslutter hun.

Plass til arkitektene?

Røyrane blir litt i tvil når vi spør henne om arkitektenes plass i arbeidet med å ta vare på naustene. Hun peker på at det er vanskelig å få til ny bruk av naust, fordi det har sine klare begrensninger. 

– De ligger værutsatt til med sitt hellende gulv. Skal du bygge om et naust til helt ny bruk, forsvinner nesten kulturminneverdien. 

– Du er nesten litt redd for arkitektene? 

– Ja, det er nok vanskelig å få til uten å miste verdien av bygget. Men det bør absolutt være mulig for arkitekter å engasjere seg i bruk av gamle sjøhus. Hvis noen har noen gode ideer der, vil det sikkert være kjærkomment. Dette er jo også en bygningsressurs og det er interessant å se på ny bruk av bygg som allerede er bygget.

Bygg i gisselsituasjon

En arkitekt som har jobbet mye med denne type hus, er Espen Folgerø i Opaform. De har blant annet tegnet en skrivestue i et naust i Øygarden for forfatteren Bergsveinn Birgisson.

Skrivestuen skal nå demonteres, men det var også litt av poenget til Opaform. 

– Det Røyrane og Apneseth får til i sine bøker er å vise bredden og variasjonen – det ekte med disse bygningene, sier Folgerø.

Han er enig i at arkitektenes involvering i sånne naustmiljø kan føre til en viss risiko for bygningsvernet.

– Det er en tendens at arkitekter lager en overfladisk kopi av sånne maritime miljøer og lager en blanding av rorbu og spa. Da er det åpenbart at man bare låner et omriss, heller enn at du ser hele tidsdybden og spor av aktivitet og levd liv som bor i den type bebyggelse. 

– Dette er ofte glemt bygningsarv som burde vært i bruk. Hvilken rolle kan arkitekter spille her? 

– Vi har hatt flere forsøk hvor vi så langt som mulig har tatt vare på de faktiske husene. Skal man endre bruken må man ikke bygge seg vekk fra det faktiske bygget. Isolerer du veggene tar du vekk hele atmosfæren av lyset og rå luft som stormer gjennom sprekkene. Alt det forsvinner hvis du kjører en rehabilitering. Problemet på andre siden er at man da gjerne ikke får til en fornuftig ny bruk. Vår løsning er å forsiktig legge til moduler som kan demonteres, men som kan gi mulighet for ny bruk. 

Tilfeldigvis holder Opaform på med et prosjekt for sønnen til bokens fotograf Oddleiv Apneseth på Ål.

Prosjektet er relatert til denne tematikken – et gårdshus. 

– Problematikken er ganske lik i alle disse bygningstypene. Verktøyene til myndighetene er begrenset til å stoppe feil bruk. De kan ikke kreve så mye annet enn sikring. Da blir det en gisselsituasjon hvor eieren ikke ser verdien av å ta vare på det. Her må gode eksempler på ny bruk få mer støtte og oppmerksomhet.

Naustlandet minus Austlandet

De fleste av naustene som boken omhandler, står i dag er bygd på 1800-tallet. Noen er fra 1600- og 1700-tallet. Boken forteller om et naust i Herøysundet, Kvinnherad, som kan være fra 1500-tallet.

Et spennende element i boken er dokumentasjonen av hvordan naustarkitekturen forandrer seg fra landsdel til landsdel. Hele vestlandskysten har mye stein og grindbygg. Inne i fjordene er det mer laftete naust. Lenger nord er det stavreiste bygninger. I Troms finner du kombinasjon av laft og stav – såkalte «skjelternaust», mens man nord i Troms og Finnmark har sjøsamiske båtsjul og etterkrigsnaustene. 

– Og så må vi ikke glemme naust og brygger med svalganger som vi finner på Nordmøre. Det var helt fantastisk å oppdage og dokumentere. Dette er et naustmiljø som virkelig må tas vare på. 

– Også slutter dere ved Agder. Naustlandet slutter ved Austlandet? 

– Ja, det kan du si. Vi lener oss på Jon Godal som definerer nausttypen til «fiskerbondens» naust. Disse fantes fra Mandal og nordover. Fra Skagerak og østover var det andre tradisjoner. Der var det andre ting å leve av og naustet i støen finnes ikke der. 

En «stø» er en «naturlig helning i terrenget som er ryddet for stein og gjort bekvem for å trekke opp småbåter», ifølge store norske leksikon.

Livet slik det en gang var 

At naustene i så mange tiår har fått stå til forfall handler om flere ting, mener Røyrane. Den første årsaken er at bruken ikke finnes lenger. 

– Vi har ikke robåter av tre lenger og plastbåten trenger ikke det samme vernet. De er også for store for naustet. Vi lever også på en annen måte med en annen velstand enn det den gamle fiskerbonden gjorde. 

– Og så har bilene tatt over? 

– Ja, selvfølgelig har bilen del av skylden. Nesten alle gårder hadde naust fordi sjøen var veien. Derfor hadde du ofte lange naustrekker med ett naust til hver gård. De måtte ha båt for å komme seg steder og frakte varer. Med disse byggene forteller vi også mye om kulturhistorien om det livet som var en gang.