Psyk arkitektur

Noen blir glad av over hundre år gamle fasader, andre blir trist av et moderne bygg. Men hva sier forskning om arkitekturens påvirkning på våre sinn?

Kan en glassfasade skape stress – og kan detaljert gammel arkitektur gjøre oss rolige? Ja, mener psykolog Saher Sourouri i Arkitekturopprøret. Her Klarissenplatz utenfor Neues Museum i Nürnberg. Museet med den hundre meter lange glassfasaden er tegnet av den tyske arkitekten Volker Staab og åpnet i 2000. Foto: Pixabay

Spørsmål om arkitektur og følelser ligger og vaker under det meste av debatten som er virvlet opp i 2021 – året da arkitekturopprøret for alvor hjemsøkte vårt land.

Men hva er sammenhengen mellom arkitektur og psykologi – og hva kan arkitekter lære av andre faggrupper som er opptatt av våre bygde omgivelsers påvirkning på menneskene?

Vi skal innom vakre fasader, forskning og arkitektur fra 1800-tallet, men begynner på kontoret til privatpraktiserende psykolog Saher Sourouri.

Her er det varmt, dempet belysning og klassisk litteratur i hyllene. Bygningen, like nedenfor Solli Plass i Vika i Oslo, er ikke overraskende et typisk eldre Frogner-hus med smijernstrapper og god takhøyde. Men utsikten til psykologen er rettet mot Indeks-bygget i betong, tegnet av John Engh i 1964 – vinner av både Betongtavlen og en kåring av årets styggeste bygg i 2011.

– Er det ikke dette de kaller betongbrutalisme? Jeg skulle gjerne hatt en annen utsikt, men en annen i opprøret sitter i det bygget og ser over på meg, så han er mye mer fornøyd med utsikten. Samtidig har jeg god takhøyde og helt andre kvaliteter, ler Sourouri.

Preget av forskningen

Psykologen er aktiv i Arkitekturopprøret Norge og har skrevet flere kronikker hvor han i dempet toneleie har forklart og nyansert opprøret, blant annet ved å påpeke at «opprøret ønsker en byutvikling med plass til både modernistisk og ny tradisjonell arkitektur».

Det viktigste han ønsker å belyse er imidlertid arkitekturens betydning for vår mentale helse. I et innlegg i Aftenposten skriver han at «forskning viser at [modernistisk] arkitektur skaper mistrivsel og uhelse, mens varierte og utsmykkede bygg gjør oss lykkeligere. Det er i tillegg godt dokumentert at et flertall i befolkningen foretrekker tradisjonell arkitektur fremfor modernistisk».

Psykologen mener at han helt siden barndommen har vært klar over at omgivelsene har preget ham, noe han finner dekning for i forskningen.

– Uten et høyt refleksjonsnivå som barn og ungdom, merket jeg at omgivelsene påvirket meg på godt og vondt. Noen bygg var stygge, mens andre var pene og gjorde meg glad. Det har alltid ligget i meg, forteller han.

Likevel var det først i studietiden på Universitetet i Oslo at han forsto at det var en kobling mellom psykologien og arkitekturen. På pensum hadde de en forskningsartikkel om «helsepsykologi», som fortalte hvordan pasienter, med samme diagnoser, leget fortere enn en annen, sammenlignbar gruppe.

– Pasientene som befant seg i vakre omgivelser, definert som fin utsikt til grøntområder fra sengen, ble raskere friske enn dem som befant seg i mindre vakre sykehusomgivelser. Senere er det gjort lignende studier på de bygde omgivelsene, utsmykking av fellesområder og om det var gjort koselig eller sterilt, som viser noe av det samme.

Denne forskningen gjorde inntrykk på psykologistudenten, og han oppdaget miljøpsykologien som eget fagfelt – et fag som tar opp i seg både naturlig, og skapte omgivelser og prøver å finne ut av hvordan disse virker på oss mennesker.

Stresstest på fasader

Sourouri trekker frem en rekke konkret forskning på hvordan omgivelsene påvirker kriminalitet og sosial adferd. Han nevner også forskning på hvordan omgivelsene hemmer eller oppfordrer til klimavennlig adferd.

– Den delen av miljøpsykologien vi i Arkitekturopprøret et opptatt av, er om våre bygde omgivelser oppleves vakkert, interessant og bidrar til trivsel, og det motsatte – hva er det som oppleves som utrivelig og stygt, og hvordan henger det sammen med helse.

– Hva viser denne forskningen?

– Innen forskning er det selvsagt aldri to streker under svaret. Det er styrken med forskning, men det som har overbevist meg er at en del av arkitektbransje-mytene ikke har røtter i forskningen. Vi har fått til svar på Arkitekturopprøret at «fasader ikke er viktig», at «arkitektur er mer enn fasader» og at det er «relasjonen mellom byggene og rommet som er viktig». Men er dette testet? Det forskningen viser er at fasader påvirker oss, og at å være opptatt av fasader er det motsatte av å være overfladisk, sier Sourouri.

Blant forskingen psykologen lener seg på er arbeidet til den canadiske miljø- og nevro- psykologen Colin Ellardis. Han har skrevet bøker som «Where Am I?» (2009) og «Places of the Heart» (2015). I en artikkel på det amerikanske nettstedet Aeon hevder Ellardis at det finnes en sammenheng mellom fasader, gateliv og stress.

Canadieren har selv gjort eksperimenter i New York som viser større glede blant mennesker som oppholder seg i byrom med levende fasader, kontra glatte glassfasader. Han viser også til forskning som kobler kjedsomhet til stress og spør blant annet: «Det kan virke ekstremt å si at et kort møte med en kjedelig bygning kan være helsefarlig, men hva med de kumulative effektene av slike møter, dag etter dag, i de samme trykkende og kjedelige omgivelsene?»

Elliard lener seg også på den danske urbanisten Jan Gehl og konkluderer med at «gatelandskap og bygninger som ignorerer vårt behov for sanselig variasjon, går imot våre eldgamle evolusjonære impulser og vil ikke føre til komfort og lykke».

Saher Sourouri, psykolog og aktiv i Arkitekturopprøret, forteller om forskningen som gjorde ham overbevist om at en rekke av det han kaller «arkitektmyter» står for fall. Foto: Rune Hammerstad

En studie i preferanser

Samtidig er også miljøpsykologi et eget forskningsfelt i Norge. I høst har fagbladet psykologisk.no kjørt en egen artikkelserie om Arkitekturopprøret, og i november arrangerte fagmiljøet ved Høgskolen i Innlandet en egen panelsamtale om Arkitekturopprøret på Miljøpsykologikonferansen på Lillehammer.

En av arrangørene var Åshild Lappegard Hauge, førsteamanuensis ved institutt for psykologi. Sammen med to kolleger har hun også skrevet innlegget «Kan miljøpsykologisk kunnskap frigjøre arkitekter?» på psykologisk.no.

– Arkitekturopprøret går til kjernen av miljøpsykologien – nemlig hvordan vi opplever og påvirkes av omgivelsene våre, forteller Hauge.

Hun viser til hvordan mye av omgivelsespreferansene våre er samstemte på bakgrunn av biologi og kultur. I Steven Bourassas teori om landskapspreferanser forklares tre ulike «modus»: Det biologiske, det kulturelle og det individuelle.

– Det biologiske handler om preferanse for omgivelser som historisk sett ga overlevelse: Preferanser for trygge «skjulesteder» med utsikt, omgivelser som er lett å lese og finne frem i, høy grad av sammenheng, moderat kompleksitet, preferanser for natur og levende planter, naturmaterialer og vann, forklarer Hauge.

Det kulturelle handler på sin side om hvordan preferansene formes av kulturen vi lever i. Det kan for eksempel være typiske positive assosiasjoner til trehus og natur i Norge.

– På toppen av dette har vi individuelle preferanser, som kan være ulike avhengig av bakgrunn og miljø. Disse er mer dynamiske og endres i takt med samfunnsutvikling, trender og hvilke grupper vi hører til i samfunnet. Dette læres og påvirkes gjennom sosial interaksjon i de gruppene man ser seg som en del av, sier Hauge.

– Dekke alle sansene

En annen Hauge trekker frem er amerikaneren Jack Nasar, i dag professor emeritus i byplanlegging ved Ohio State University. Han regnes som en av de tidlige forskerne på slike preferanser, og er blant annet kjent for boken «The Evaluative Image of the City» fra 1999. Nasar lette etter universelle preferanser på tvers av mange forskningsstudier, og fant noe som bekrefter Arkitekturopprørets antagelser.

– Det som er interessant er at han fant at bygninger av historisk betydning ser ut til å gå igjen blant det folk foretrekker, slik som Arkitekturopprøret også fremhever.

Hauge skulle ønske arkitekter og planleggere kunne reflektere mer over hvordan det som bygges i dag, samsvarer med disse generelle biologiske og kulturelle preferansene. Hun ønsker flere hadde stilt følgende spørsmål til dagens byggeri:

– I hvilken grad svarer bygninger, som bryter mye med stilen på bygg rundt, til preferanser for sammenheng og lesbarhet i et kvartal? I hvilken grad vil bygninger uten detaljer ha nok kompleksitet til at folk vil finne de attraktive? I hvilken grad vil bygg med slette fasader i glass og betong ha nok innslag av naturmaterialer til at folk flest trives der?

– Men bør arkitektene forme omgivelser bare ut ifra slike teorier?

– Nei, det kreves en fortolkning til et formspråk, noe som er arkitekter og planleggere sin oppgave. Og det er uendelig med muligheter innen disse biologiske og kulturelle preferansene. I tillegg vil omgivelsene rundt byggene spille en rolle, og målene for utforming vil variere.

– Hva tenker du om «stygt mot pent»-debatten i diskusjonen om arkitektur?

– Opplevelsen av arkitektur handler ikke bare om stygt eller pent. Andre sanseinntrykk enn synet, samt kontekst, spiller en rolle. Kanskje mangler folk flest et språk for dette, og at ordene «stygt eller pent» har et bredere innhold når de beskriver omgivelser? Det er i alle fall viktig at forskning på brukeropplevelse dekker alle sansene.

Åshild Lappegard Hauge er førsteamanuensis ved institutt for psykologi på Høgskolen i Innlandet. Hun mener arkitekter bør lese mer miljøpsykologi. Foto: Sintef

Hva liker folket?

Også Sourouri i Arkitekturopprøret trekker frem en rekke forskningsartikler som peker mot lignende resultater. Et forsøk i Israel har kartlagt hvor lenge blikkene våre hviler på gamle, detaljrike bygninger kontra nye bygg med renere fasader. Ifølge en forskningsartikkel fra 2016 viser forsøkene tydelige forskjeller på trivsel i ulike byrom, og ulike mentale reaksjoner når man blir utsatt for ulike «geometrier» i uterom.

– Dette er testet, evidensbasert, fagfellevurdert kunnskap fra ulike tverrfaglige prosjekter. Jeg vil si dette er det motsatte av det arkitektene kaller kunnskap, som handler mer om mote, trender og teorier som ikke er testet.

Psykologen mener også det må være lov å snakke om skjønnhet i våre skapte omgivelser, på samme måte som man snakker om skjønnhet i naturen.

– Det er ingen som trekker deg i tvil om du sier det var vakkert på fjellet. Arkitektur er i evolusjonen et nytt fenomen, og hjernen prosesserer og tolker arkitekturen som om den var natur. Hjernen har ikke rukket å utvikle egne apparater for å tolke arkitektur.

– Men vil ikke mange arkitekter være enig i dette?

– Jo, og det er ikke bare arkitekter som bestemmer en fasade. Samtidig ser vi et bygg som Økern Portal, hvor Dark arkitekter selv sier de har fått stor frihet, men så viser det seg at bygget blir upopulært og Morgenbladets Gaute Brochmann kaller det «porten til helvete». Det finnes flere slike eksempler. Spørsmålet er om det blir bedre for menneskene når arkitektene får fritt spillerom? Og hvis svaret på det er nei? Vet de da hva folk liker?

Slik Sourouri ser på og vil oppsummere opprøret, handler det om en grunnleggende estetisk misnøye som gradvis har vokst frem.

– De tekniske kravene er oppnådd, balkongene er blitt store, badene gode, krav til lys, lyd og uterom og parkering er på plass, men så er vi mer misfornøyde enn noensinne. Jeg tror det handler om at samtidig som byggene er blitt bedre til å dekke våre fysiske behov, har estetikken og menneskets behov for å oppleve skjønnhet blitt nedprioritert. Estetikk som fagfelt er derfor det man nå bare må ta tak i.

Den visuelle allmenning

Åshild Lappegard Hauge peker til slutt på at det er «litt tabu» å snakke om smak i kunst- og arkitekturmiljøer. Samtidig viser hun til at det er mye forskning innen sosiologi og psykologi som viser at smak og preferanser er måter vi markerer gruppetilhørighet på.

– Kanskje er ikke alle arkitekter dette så bevisst? Kanskje skulle man tørre å snakke mer om hvordan det danner seg smaksretninger innen ulike miljøer, og hvordan dette kan prege hvordan arkitekten velger å formgi omgivelsene? Bare det å kjenne til denne forskningen, ville gjøre at man tok mer bevisste valg.

– Dere skriver at man bør «gi miljøpsykologi og annen arkitekturfaglig og tverrfaglig forskning på opplevelsen av omgivelsene mer plass i arkitektutdannelsen». Hva er potensialet i dette?

– Hvis studentene lærte mer om forskning på hvordan ulike omgivelser påvirker, ville de kanskje være mer bevisst når de tok formgivningsvalg som vil påvirke mange. Arkitekturopprøret er en påminner om byens «visuelle allmenning», at arkitekturen i byrommet angår alle. Innen andre kunstneriske fag, som musikk, kokkekunst eller billedkunst, kan vi velge å ta del i kunstopplevelsen eller ikke.

I bybildet angår derfor utformingen alle innbyggernes trivsel, påpeker hun.

– Jeg tenker at miljøpsykologisk forskning kanskje kunne hjelpe arkitektene. Hvis man kan vise til forskning om verdien av spesifikk utforming eller spesifikke materialer, ville det gitt ekstra kraft bak ønsket om å holde fast på kvaliteter ved utformingen under budsjettnedskjæringer i byggeprosjekter.