Vil ha konkurranse om Nationaltheater-utvidelse

Kulturelt selvmord

Forslaget har vakt begeistring og snudd opp ned på debatten om Nationaltheatrets fremtid. Arkitekturopprøret og Riksantikvaren var blant dem som jublet. Det samme var Arkitekturs redaktør i rollen som Morgenbladet-kommentator.

Andre har stilt seg på helt motsatt ende av skalaen. Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen kalte det «en kulturell fallitterklæring» å simpelthen kopiere Bull. Enda lenger gikk Siri Moseng, Jan Olav Jensen, Carl-Viggo og Beate Hølmebakk og en gjeng andre arkitekter, som i et sarkastisk debattinnlegg omtalte forslaget som «kulturelt selvmord». 

Ingenting uventet så langt. Noen av oss har likevel ventet på at noen skal reagere på LPO-forslaget på en tredje, og mer konstruktiv måte – og se det som et innspill i en debatt. Kanskje man ikke trenger å ta det helt bokstavelig, men likevel anerkjenne at det er friske tanker her, og at det å utvide teateret mot vest – slik man tenkte i en arkitektkonkurranse som Lund og Slaatto vant på begynnelsen av 1970-tallet – kanskje er en bedre idé enn et underjordisk teater på Tullinløkka?

Entre Aina Dahle.

– Imponert

– Det beste med forslaget deres er at de slår fast, her skal teateret ligge!, sier Dahle når vi spaserer rundt teaterbygningen fra 1899.

Hun er imponert over at forslagsstillerne så muligheten her, men mener de bruker feil midler.

– Jeg er takknemlig for at de har vist at det er mulig å ha teateret her. Hvis det er mulig å bygge dette i klassisistisk stil, eller hva man vil kalle det, med råkopp, finhugget granitt, gul teglstein og noen buer her og der, det viser bare at man kan gjøre det hvordan man vil. Men man må gjøre det riktig, og reagere på situasjonen, sier Dahle.

Nå mener hun det ligger til rette for en skikkelig og åpen arkitektkonkurranse.

– Det foreligger ingen god analyse av hvordan man går løs på dette huset i denne situasjonen.

Onsdag kom nyheten om at Statsbyggs kvalitetssikring verken anbefaler planene om nytt teater på Tullinløkka, eller tilbygg på det gamle teateret. Gruppa Ny framtid for Nationaltheatret har likevel varslet at de fortsetter sitt arbeid med uforminsket styrke, at planlegger å igangsette et privat planinitiativ. De har nå også sendt ut oppdaterte tegninger av sitt forslag til tilbygg.

Risalitter i øst og vest

– De mener selv de fullfører Bulls bygg og skaper en etterlengtet symmetri?

– De fullfører ingenting. Det huset har alltid vært som det er. At Henrik Bull tegnet en utvidelse 45 år senere, det er bare etterpåklokskap. De speiler symmetrien i én retning, men ikke den andre, fordi situasjonen gjør det umulig, sier Dahle, mens hun peker og forklarer hvordan siderisalittene i øst og vest skiller seg ulikt fra midtrisalitten.

For alle oss uopplyste: En risalitt er et framskutt parti av en fasade, ført gjennom hele bygningens høyde, opplyser Store Norske Leksikon (SNL). Risalitten understreker vanligvis en bygnings midtparti (midtrisalitt), men kan også betone sidepartier (siderisalitt). SNL påpeker også at midtrisalitten ofte står i en symmetri med sidepartiene.

Det er nettopp dette Dahle påpeker at de ikke gjør i teaterets tilfelle.

Dahle vedgår at forslagets begeistrede mottakelse også handler om at det passer godt inn i tidsånden, som ønsker mer tradisjonsbasert arkitektur velkommen. Og hun nekter heller ikke for at hun forfekter et helt annet arkitektursyn.

– Dette er jo bløtkakearkitektur, og det er helt annerledes innvendig enn utvendig, så det er ikke gjennomført i det hele tatt. Min påstand er at nettopp fordi det treffer tidsånden, så er det feil, sier Dahle, og fortsetter:

– All arkitektur har et budskap, en mening og en funksjon. Det er det vi har holdt på med i alle år, og det har alltid fått ulikt uttrykk. Jeg tror det ligger en løsning her, som vi kan få svar på gjennom en arkitektkonkurranse, fordi da blir analysen koblet med virkeligheten.

Veldig, veldig, veldig forskjellig

– Kan man ikke se for seg et tilbygg som både tenker nytt, og harmonerer med det opprinnelige bygget, og dermed ikke blir et dårlig kontrast-tilbygg som så mange er redde for? Ta et forbilde som Niels Holters tilbygg til Stortinget, for eksempel!

– Tilbygget på Stortinget er veldig, veldig, veldig forskjellig fra den opprinnelige bygningen som Langlet tegnet i 1856. 

– Er det så forskjellig?

– Ja, det er veldig forskjellig. Man må bare akseptere det, og se at forskjelligheten kan binde de to sammen. Man snakker om kontrast, men det er så dumt ord.

– Hvorfor det?

– Poenget er ikke at det skal være en kontrast, men at arkitekturen er et uttrykk for tiden vi lever i. Jeg tror det går an å gjøre noe skikkelig bra, ja, noe helt fenomenalt! Vi må bare sette foten ned og bestemme oss for at her skal teateret ligge.

– Men jeg tror nok man må erkjenne at begeistringen for forslaget er betinget av det stilmessige uttrykket.

– Ja, men da protesterer jeg. Det er ikke det som skal bestemme. Vi må ha en konkurranse!

Mat for Mons

– Men bør ikke arkitektene kanskje se på reaksjonen på forslaget og ta det som en oppfordring: Hva om man tenker nytt, men kanskje også tenker at man i større grad nå kan tilpasse seg den eksisterende arkitekturen? Se på en nylig arkitektkonkurranse som tilbygget til Haslum krematorium i Bærum. Der tilfører ikke vinnerforslaget noe nytt, de bare fortsetter den opprinnelige arkitekturen, og endrer kun betongveggen i tråd med tidens bærekrafts- og ressurshensyn. Ellers er den nye konstruksjonen helt lik. Er ikke det stilkopi? Eller er det greit fordi det er modernismen man kopierer?

– I det tilfelle var det åpenbart at noe annet ikke ville ført fram. Jeg har tro på arkitekturens vesen, som går langt ut over tidsånden. Og jeg tror at man kan finne et svar for Nationaltheatret her, med de virkemidlene som finnes i forslaget, symmetri og akser i ulike retninger. Men det bør konkurreres om!

Problemet med å skape en symmetrisk akse den ene veien, er at det ikke går den andre veien, påpeker Dahle, mens vi vandrer opp mot Abelhaugen, for å beskue situasjonen derfra. Hun gjentar det igjen og igjen: Man må reagere på situasjonen! Byrommets vegger må få ha innflytelse på hvordan løsningen blir, ikke et skjema.

– Men hvordan en sånn bygning skal treffe nedgangen til t-banestasjonen, der er det virkelig noe å ta tak i. Der er det mat for Mons.