De første kvinnelige arkitektene

Progressiv lærerskikkelse

Mye av æren for den progressive arkitektutdannelsen tilfaller Herman Major Schirmer. Han tegnet blant annet Bergens Kreditbank, men skulle altså få størst betydningen som lærer ved Tegneskolen, hvor han underviste i både bygningsklassen og ornamentklassen.

– Jeg tror ikke han så forskjell på mennene og kvinnene. Han arrangerte studieturer til Gudbrandsdalen hvor elevene gjorde bygningsoppmåling, og hvor mange av kvinnene var med, og de fikk de samme oppgavene som de mannlige elevene. Så her har vi helt klart med en progressiv lærerskikkelse å gjøre, sier Sprovin, som også har registrert at Schirmer fortsatte å holde kontakt med sine elever også etter at de var ferdigutdannet.

– Jeg tenker at hans rolle har vært stor, men at når man først skaper et miljø hvor man ser at noe er mulig, så trekker det også til seg flere.

Inntok forvaltningen

Flere av kvinnene jobbet sammen også etter utdannelsen, og flere startet praksis sammen.

– Etter å ha vært blant få kvinner på et mannsdominert studie, i et mannsdominert yrke, så virker det som de har knyttet sterke bånd, og fått vennskap som varte livet ut.

Blant materialet Sprovin har gjennomgått er møtereferater fra Oslo arkitektforening, der kvinnene ikke fikk være medlem, men hvor det fremkommer at de av og til deltok på møter.

Mange av kvinnene begynte å arbeide i forvaltningen. Dem er det færre spor etter.

– Men sånn er det jo også i dag, de som jobber i forvaltningen etterlater seg ikke så tydelige spor. Man bedømmer i større grad andres tegninger enn å produsere sine egne. Men går man gjennom ansettelsesoversikter og folketellinger kan man finne dem.

De anonyme statsansatte arkitektene kan likevel ha vært viktige for å befeste arkitektprofesjonen som en mulighet for kvinner, mener Sprovin.

– Dette var jo yrkesaktive kvinner. Og arkitektprofesjonen var på dette tidspunktet ganske ung i Norge, sier hun, og påpeker at det først var utover på 1800-tallet at man fikk et tydelig skille mellom byggmestere og arkitekter, da man fikk et krav om at arkitekter skulle ha teoretisk kunnskap.

Ikke noe husmoremne

Ingri Aas Bache Wiig var en annen av Schirmers elever som gjorde seg bemerket. Hun døde imidlertid tidlig, i 1922, bare 33 år gammel. Da hadde hun allerede rukket både å arbeide flere år hos Arnstein Arneberg, før hun jobbet på egen hånd inntil hun døde.

Atter andre giftet seg og sluttet å arbeide. Dem er det også vanskelig å følge i arkivene, påpeker Sprovin.

– Det er en utfordring å jobbe med damer, de gifter seg, bytter etternavn og forsvinner, ler hun.

En av de virkelig spennende damene er ifølge Sprovin Karen Platou, den første fast innvalgte kvinnen på Stortinget. Før hun ble politiker praktiserte hun i flere år som arkitekt i Tyskland.

– Senere holdt hun også foredrag om hjemmets innredning, men hun forble enslig, så hun var nok ikke særlig til husmoremne. Jeg vil heller tro at det var arkitektbakgrunnen som ga henne den ekspertisen, ler Sprovin.

«Kunstvæversker og Arkitekter. Kvinner i estetiske fag omkring 1900» er ute nå på Dreyers forlag.