Aktuelt / Bransje
Under en modernistisk himling
– Alle arkitekter som sier at de ikke er modernister, tenker for kort, mener Gaute Brochmann, kommentator i Morgenbladet.
– Alle arkitekter som sier at de ikke er modernister, tenker for kort, mener Gaute Brochmann, kommentator i Morgenbladet.
Gaute Brochmann, kommentator i Morgenbladet og redaktør i Arkitektur N, mener det finnes en modernistisk arkitekturelite i Norge, men at det ikke er snakk om en konspirasjon.
«Ja, det finnes en modernistisk arkitekturelite. Men den er ingen konspirasjon», skriver kommentator og redaktør i Arkitektur N, Gaute Brochmann, på Morgenbladets nettutgave denne uken.
I kommentaren viser han til debatten som de seneste ukene har utspilt seg mellom Audun Engh, moderator for Facebook-gruppen Arkitekturopprøret Norge, og arkitekt, underviser og politisk rådgiver Kai Reaver om modernismens tankegods blant norske arkitekter.
I et utvidet synsfelt
Gruppen mener en arkitektonisk elite med stor organisasjonsmakt undertrykker tradisjonell estetikk. «Det finnes ingen hemmelig estetisk elite,» svarer Reaver, som mener at å spille på konspirasjonsteorier om en hemmelig maktelite i debatten rundt moderne arkitektur, er en problematisk måte å angripe den på.
– Alle arkitekter som sier at de ikke er modernister, tenker for kort, sier nå jeg. Da har man ikke klart å utvide synsfeltet nok og se den himlingen av et ideologisk hegemoni vi lever under, sier Gaute Brochmann til Arkitektnytt.
Han mener at arkitektene, som de aller fleste andre bransjer og fagfolk, har en elite som bekler sentrale posisjoner med en tydelig definisjonsmakt. For arkitektenes del handler det blant annet om skoler, juryer, fagråd, styrer og organisasjoner.
– Jeg tenker på steder som har en omforent holdning om hva som gjør folk kvalifiserte. Men det er ingen konspirasjon, det er snarere snakk om faglige fellesskap, sier han.
Ingen rettesnor
Ifølge Brochmann trenger man knapt å heve blikket for å se den modernistiske innflytelsen på dagens arkitektur. En ideologi der form følger funksjon, slik høyhusarkitekten Louis H. Sullivan formulerte det i Chicago allerede på slutten av 1800-tallet.
– Hva er det som bygges? Har det ornamenter? Farger? Symmetri? Er det tuftet på tradisjoner? Nei. Arkitekter snakker ikke om stygt eller pent, men om det funksjonelle. Vi ser det i offisielle bygg som Deichman Bjørvika, Operaen og Lambda, eller i nær sagt alle eneboliger som bygges. Tradisjoner er ikke lenger rettesnor. Nå skal huset finnes opp for hvert hus som bygges, og arkitektene har en svært selvkritisk holdning til faget, sier Brochmann, som mener vi må ta tak under selve stiluttrykket for å få til en meningsfull diskusjon.
– Vi har jo stilendringer hele tiden, men det ligger et modernistisk tankesett i bunn, som en himmel trukket over oss. Vi ser det i samfunnet for øvrig, også: industriproduksjon, ekspansjon og individualisme er modernistiske verdier som preger hele den verden vi lever i.
Ny tid?
– Du skriver at gjenbruk og rehabilitering, sirkulær økonomi og brukermedvirkning i løpet av en generasjon kommer til å endre både arkitektur- og byggebransjen helt fundamentalt. Er det ikke nettopp «arkitekteliten» som trykker på for å få gjennom dette?
– Jo, og vi er inne i en periode med mye utvikling. De som har fått modernismen inn med morsmelka er i ferd med å endre seg. Foreløpig kan man ikke snakke om en ny estetikk, men det skjer mye innen miljø og selve måten man organiserer hus på, gjennom for eksempel skala og størrelser. I det store fjordbyprosjektet Dokken i Bergen ser man mindre skalaer, mer oppbrutte sammensetninger og et mer tradisjonelt uttrykk enn tidligere. I hvert fall sett i forhold til klosser som Statoil på Fornebu, som er tradisjonell modernisme par excellence, sier Brochmann.
Han er dog ikke enig med Audun Engh og Arkitekturopprøret i at all modernistisk arkitektur er dårlig, men at en mer tradisjonell tenkning kan være en korreks til modernismen og dens ideologi.
– Det må være lov å være kritisk. Selv om det er typisk for alt-right-bevegelsen å kritisere elitene, betyr jo ikke det at det ikke finnes eliter. Samfunnet er mykere nå, en arkitekt som får kritikk vil si at ‘jeg er interessert i det du sier’, vi har et mer velvillig samfunn. Likevel bygges det jo fremdeles på én måte. Jeg ville nok ikke valgt retorikken til Arkitekturopprøret, men det er litt farlig å stemple dem som alt-right, avslutter aviskommentatoren.
