Arkitekter snakker ut i masteroppgave: – Byggherrer skal ha det billigste og kjipeste

Kan det bli billige boliger?  

Lien har selv vokst opp i både øst og vest i hovedstaden (Vålerenga og Nordberg) og har lenge vært faglig opptatt av hvordan sosial ulikhet henger sammen med geografi – spesielt knyttet til øst og vest i Oslo. 

Lien skrev bacheloroppgave om markedsføring av medvirkningsprosessene for Grønlikaia i Oslo. Her fikk hun innblikk i trender i feltet og hvordan utvikler og arkitekt iscenesatte en litt annen type Fjordby.  

– Det var interessant å se hvordan Hav Eiendom og Rodeo Arkitekter presenterte Grønlikaia som «Østkantens fjordby» som et sted for sosial inkludering. Jeg fant at Grønlikaia ble fremstilt som et sted for alle og at de var opptatt av mangfold og inkludering. Men samtidig var den kreative middelklassen hovedmålgruppen. Derfor kan det være vanskelig å oppnå reell sosial utjevning uten å gjøre noe med boligprisene. 

I masteroppgaven til Lien er arkitekt «Sølve» inne på noe av dette: 

«Om Grønlikaia er det noen som sier at dette skal bli billig boliger med strandtomt i Oslo sentrum. Tror de det blir billig? Hvem er det i så fall som skal betale mellomlegget for å gjøre disse boligene billig? Det er veldig lite mekanismer», sier informanten i oppgaven.

Et utfordrende begrep  

«Sosial bærekraft» er et utfordrende begrep også med sosiologiens øyne. Lien har selv brukt tid på å undersøke hva som menes med begrepet som har vokst ut av målet om «bærekraftig utvikling» fra Brundtland-kommisjonen fra 1987.

– Plan- og bygningsloven beskriver sosial bærekraft som en av tre bærekraftskomponenter. Det er likevel uklart hva «sosial bærekraft» egentlig er for noe. Det er også en av grunnene til at jeg ville ta tak i hvordan et sånt uklart begrep håndteres i praksis – og snakke med de som skal lage de praktiske løsningene, forteller Lien. 

Forskjell fra kontor til kontor 

Begrepet var også noe arkitektene hun snakket med sleit med å definere. Arkitekten «Nova» forklarer at: «Vi gikk gjennom masse litteratur for å prøve å finne ut av hva sosial bærekraft er i byutvikling og hvordan vi skulle forstå det. Så vi prøvde å lage noen enkle regler og først og fremst finne eksempler».  

For som samme «Nova» så ærlig sier: «Arkitekter er ikke så gode til å lese. Vi er best med bilder». 

– Arkitektene jeg snakket med hadde forskjellige oppfatninger av begrepet. Lederne hadde ofte en litt «rett frem»-forståelse og mente det var et godt begrep for hva de drev med. Ansatte var mer ambivalent og påpekte det uklare ved begrepet. Sånn jeg tolker arkitektene varierte også definisjonen mellom kontorene og mellom prosjektene. 

Vanskelig å måle  

Et funn i oppgaven handler om at sosial bærekraft er et uavklart begrep og et individualisert ansvar. Det betyr at hvert enkelt byggeprosjekt og aktørene i dette har i oppgave å forhandle om hva sosial bærekraft skal handle om hver gang.  

– Hvis vi tenker på forskjellene mellom øst og vest i Oslo, så kan sosial bærekraft i øst handle om inkludering, levekår og tilgjengelige boliger. I vest handler det om arkitektonisk kvalitet, trivsel og estetikk.  

– Hvis begrepet kan bety hva som helst – er det da nyttig?  

– Selv om det er uklart, vil jeg kanskje ikke si at det kan bety hva som helst. Oslo kommune har sine beskrivelser, som at sosial bærekraft er «en forutsetning for å skape et bedre og mer inkluderende bysamfunn for alle byens innbyggere». Og at det handler om «å fremme sosial likhet geografisk».  

Et sentralt problem med begrepet, slik Lien ser det, er mer at det innebærer kvalitative aspekter som er vanskelig å måle. Miljømessig eller økonomisk bærekraft er lettere å måle og operasjonalisere.  

– Derfor kan sosial bærekraft bli vanskelig å håndtere fordi det kan oppfattes som diffust. Da er det også naturlig å fylle begrepet med innhold, ut ifra et hvert prosjekts ulike ambisjoner. Dette var flere av arkitektene opptatt av å formidle. 

Bærekraft som markedsgrep 

På grunn av prisnivået på boligene blir da en konsekvens at arkitektene som jobber med prosjekter på østkanten i Oslo opplever minst handlingsrom for sosial bærekraft, mens man i vest kan selge dyrere og har mer å rutte med.

Da kan de også tilføre mer kvalitet i prosjektene, ifølge flere av Liens informanter. 

–  Når investeringsviljen i kvaliteter er størst i vest kan forskjellene mellom øst og vest reproduseres og forsterkes, heller enn å utjevnes. Samtidig  som at mange av informantene  mente at de lykkes med den sosiale bærekraften, til tross for de har et varierende handlingsrom.  

– Hvor bevisst er arkitektene på dette øst-vest-skille i Oslo? 

– Veldig bevisst. Mange var opptatt av at medvirkning fra barn og unge kan være en måte å lykkes med sosial bærekraft. Mens andre var opptatt av å se muligheter til å legge til kvaliteter i østkantprosjekter med et begrenset budsjett.

Kan bli sosial vasking 

En fallgruve er at arbeidet med medvirkning og sosial bærekraft kan føre til «sosial vasking» av prosjektene. Altså at man snakker positivt om sosiale tiltak som inkludering, likhet eller bærekraft, men at man overdriver, forenkler eller at det mangler reell oppfølging i praksis.  

– Faren et prosjekt markedsfører at sosial bærekraft blir tatt seriøst, men at sosialt bærekraftige tiltak kan bli nedprioritert i løpet av prosjekter når budsjettet blir mindre. Det kan gjør at man i praksis ender opp med å gjøre lite for å inkludere sosialt bærekraftige tiltak.  

– Hvordan snakker dine informanter om dette?  

– De forteller om prosjekter i store ord og forteller at prosjektene har konkrete effekter, uten at de faktisk har sjekket om disse effektene har slått til i ettertid, sånn jeg forstår det. Man har mange ambisjoner, men det er ikke alltid lett å få til alt innenfor de rammene som arkitekter arbeider innenfor.  

Arkitekter i spagat 

Når arkitekter jobber med sosial bærekraft møter de også ofte motstand, forklarer Lien. Hennes andre hovedfunn er at arkitekten opplever et innsnevret handlingsrom. Dette handler mye om oppdragsgivers prioriteringer og budsjett. 

– I forhandlingene om sosial bærekraft gjør arkitektene avveininger om hvor hardt de skal stå på kravene opp mot interessen om å få fremtidige prosjekter fra samme oppdragsgiver. Selv om arkitektene har mye makt, kjenner de også på avmakt. Arkitektene beskrev at de føler de må holde tilbake på ting som man selv mener ville tilføre prosjektet verdi. Det blir fort lite hensiktsmessig for samfunnet og de som skal bo i prosjektene.  

I denne prosessen havner arkitektene derfor i en spagat mellom egne yrkesverdier og oppdragsgivers krav til inntjening, forteller de til Lien. 

– Majoriteten av informantene beskriver at arkitekter som profesjonsgruppe har idealistiske perspektiver og ambisjoner, og at utbyggere ofte er mer kortsiktige i tenkingen og opptatt av å ivareta egne interesser som handler mye om å tjene penger og mindre om å tilføre prosjekter kvaliteter.

Idealistiske motiver

Det er også grunner til at kvaliteter som arkitekter mener vil skape et godt bomiljø eller andre verdier som arkitekter kan se på som sosialt bærekraftig blir nedprioritert, forklarer hun.  

– Men flere informanter understreket også at det finnes utbyggere som har god forståelse for kvalitetsverdier, i større grad er villige til å bruke mer penger på arkitektenes forslag.

– Opplever du arkitektene som idealistisk motiverte?  

– Ja, alle jeg snakket med har idealistiske motiver. De trekker moralske grenser mellom seg selv som idealister og utbyggere som profittorienterte. Når arkitekter ikke lykkes i forhandlinger med byggherre kjenner arkitekten fort på avmakt. 

«Daniele» uttrykte arkitekters idealistiske motiver: «Arkitekter er i utgangspunktet idealister når de går inn i bransjen. Det er et fag som mange synes er interessant og spennende. Det er vel en tendens til at yrket rekrutterer folk som virkelig er interessert i faget. Altså, du går ikke inn i finans fordi du er glad i regneark og Excel. Du gjør det for pengene. Men i arkitektur, design eller såkalte kreative yrker, så er det folk som har interesse for faget.»  

Og denne avmakten kommer også tydelig frem i arkitektens refleksjoner rundt arkitekters rolle i prosjekter. Arkitekt «Ib» som var opptatt av hvordan ansvarfordelingen i prosjekter preger arkitekters handlingsrom og status sier dette:

«Veldig ofte så skyver de [som bestiller] arkitektene foran seg. Det er en grunn til at for eksempel arkitekturopprøret har oppstått: At arkitekten blir en sånn marionette som utbygger dytter foran seg, og så sitter de og trekker alle trådene og skrur av pengekranene hos utbygger.»

Arkitekter som gråter  

– Hvilke inntrykk sitter du igjen med etter alle disse intervjuene av arkitekter?  

– At det er mange store ambisjoner blant arkitektene, og at de også får til mye bra. Samtidig som jeg oppfatter arkitekter operer innenfor et fragmentert og individualisert felt, som gjør at det er vanskelig å få til reell endring for å gjøre noe med strukturelle utfordringer.

Arkitekten «Sølve» er daglig leder for et kontor på mellom 3 og 15 ansatte. Hen oppsummerer det på følgende måte:

«Jeg kjenner mange arkitekter som har grått over prosjekter der byggherren sier at «Nei, vi skal gjøre det sånn!». Prosjekter der folk har jobbet natt og dag for å få til bedre løsninger. Men de skal ha det billigste og kjipeste, eller det som de tror selger best. Det er mange byggherrer som er ganske hardhendte med å gå inn i og overstyre arkitekter i prosjekt.» 

Tro på mer tverrfaglighet  

Hva er så løsningen for at arkitekter å lykkes bedre med sosial bærekraft? Slik Lien ser det må strukturene i systemet og rammebetingelsene endres hvis det skal bli mulig å håndtere sosiale risikoer. 

– Systemet er lagt opp slik at det er hvert enkelt prosjekt og enkeltarkitekter som i dag forsøker å ta ansvar eller velger å ikke ta ansvar for å løse strukturelle problemer. Kommunen kan her ta en større rolle og avklare ansvarsforholdene og stille tydeligere og overordnete krav. Da kunne man hatt større muligheter til å skape en reell endring for gode bomiljø uavhengig om det er på østkanten eller vestkanten.  

Lien tenker også at det ikke er mulig å få til reelle endringer uten å regulere markedet, hvor man da kunne konkurrert på andre ting enn pris.  

– For eksempel i Danmark konkurrerer private utbyggere ikke bare mot hverandre, men også mot et ikke-kommersielt alternativ som holder høy standard og som tvinger markedet til å prioritere kvalitet på en annen måte enn i Norge. 

I tillegg oppfordrer Lien til økt bruk av tverrfaglige samarbeid.  

– Det er mye god vilje hos arkitekter. Samtidig kunne de vært tjent med økt samarbeid med oss samfunnsvitere, som har enda mer inngående kunnskap om strukturelle problemer, klasseskiller og hva sosial ulikhet i praksis kan bety for folk. I utdanninger erverver man seg ulike typer kunnskap og kanskje er sosial bærekraft et felt hvor man oftere bør sette inn mer tverrfaglig kompetanse for å lykkes enda bedre, avslutter hun.