– Byutvikling kan ikke overlates til arkitekter alene

Oslos fire sedimenter

I boka beskriver Østerberg Oslo gjennom fire sedimenter, hvor hver av dem representerer en tilsvarende politisk styreform eller kode.

– Det øverste laget var privatbilismens by, eller mazdaismen, som han kaller det. Kritikken hans av bilismen var en forløper til all motstanden som har kommet senere, fra MDG og andre. Ser du gamle bilder av Rådhuset, Fridtjof Nansens plass eller sjøsiden foran Østbanehallen, så er det jo vanvittig med biler, påpeker Nilsen videre. 

Det funksjonalistiske sedimentet er det neste, representert av arkitekturen fra mellom- og etterkrigstiden. Deretter det borgerlige sedimentet, med bygårdene og institusjonene fra slutten av 1800-tallet. Det fjerde sedimentet er det disiplinære, den sterke sentralmakten, som vi finner spor av i Kvadraturen.

– Måten han leser byen på som sedimenter er veldig nyttig. Vi går på ekskursjon med studenter, og de får en aha-opplevelse. De forstår byen og lærer å lese den på en ny måte. Det Østerberg gjør er å åpne opp for hvordan man kan tenke på hva byen er. Det er en kollektiv organisme, preget av både tyngende og befriende funksjoner.

– Det beste som er skrevet om Oslo

Sosiolog i arkitektkontoret Rodeo, Knut Schreiner, skal gi en introduksjon til arkitekturens sosiologi på torsdag, og er selv stor fan av Østerbergs bok.

– Jeg leste den ikke da den kom ut eller under årene på Blindern, men jeg plukka den opp da jeg skulle begynne å jobbe i feltet og har lest og gjenlest den siden. Det er det beste som er skrevet om Oslo, og faktisk er det en favorittbok uansett sjanger. Den bør løftes fram igjen for en ny generasjon, sier han.

Schreiner påpeker at selv om Østerberg skriver før det storby-Oslo vi gjerne diskuterer i dag, Fjordbyen, så gjelder analysen fortsatt.

– Østerberg er presis, skarp og har store litterære kvaliteter, og boka hans gir en innsikt i byen som vi fortsatt trenger.

Arkitektur og byutvikling er resultatet av sosiale prosesser og dynamikker, fremhever Schreiner.

– Dessuten former byen også det sosiale når prosjekter står ferdig. Det er som i det Churchill-sitatet som ofte blir brukt i taler, «først former vi byggene og så former de oss».

– Arkitektur er sosialt produserte rom

Sosiologien har sine klassiske måter å lese omgivelsene på, hvor ulike aktører kjemper om makt og definisjonsmakt i spørsmål om hva god arkitektur er.

– Arkitektur er sosialt produserte rom. Det skjer ikke nøytralt, de produseres gjennom kapital, regulering, politiske beslutninger, økonomiske interesser, nasjonsbygging, smak og klasse. Arkitektur strukturerer sosial praksis, hverdagsliv, trygghet og møteplasser – den kan både tilrettelegge for eller motvirke sosial interaksjon, forklarer han.

Er drabantbyen en god typologi? Er Grønland designet for kriminalitet, slik politiet hevder? Slike spørsmål kan sosiologien hjelpe arkitekturen å undersøke.

Også arkitektrollen i seg selv, og endringene den gjennomgår, er interessant å se på for sosiologer, hevder sosiologen.

– Hvor autonom er arkitekten i dagens virkelighet? Er han eller hun mer eller mindre markedsstyrt enn tidligere? Hvor går grensen mellom kunstner og prosjektleder, spør Schreiner, som trekker fram at arkitektur også kan være alternativ praksis, motstand og subkultur.

– Har blitt så viktig at det ikke kan overlates til arkitekter alene

Han peker også på at arkitekturen har blitt et mer tverrfaglig felt, og at det har blitt mer oppmerksomhet i samfunnet om byutvikling og arkitektur.

– Når arkitektur og byutvikling engasjerer så bredt, kan man si at det har blitt så viktig at det ikke kan overlates til arkitekter alene. Men det henger også sammen med at rollen har endret seg.

I gamle dager var arealplanlegging og arkitektur profesjoner med autoritet og stor tillit i befolkningen. I dag har vi sterkere idealer om inkludering og medvirkning, mener Schreiner.

– Den gangen var arkitekter og planleggere styrt av en ideologi om effektivitet, funksjonalitet og rasjonalitet. I dag er bærekraft, fortetting og helse de ideologiske kjernebegrepene. Tverrfaglighet kan bidra til en bedre kontekstforståelse. Sosiologien har perspektivene for å forstå stedet som helhet, utover de konkrete planene og byggene, sier han.

En oppstykket by

Østerbergs kritikk av markedsstyrt byutvikling har også stått seg godt, mener Håvard Friis Nilsen.

– Boka utkom før Barcode ble reist, men det er en grell illustrasjon av det han beskriver: En rekke finansbygg som sperrer for utsikten mot fjorden. Du setter deg ikke på første rad på kino med flosshatt, som arkitekt Niels Torp sa.

I boka beskriver Østerberg et mer oppstykket sosio-materielt felt, hvor områder i økende grad avgrenses og skjermer seg fra omgivelsene – han trekker paralleller mellom Karenslyst allé og privatisering av byrom i London og Paris.

Her slipper kun dem med adgangskort inn i høye bygg og parkeringskjeller.

– Denne militariseringen og privatiseringen av byrom har bare tiltatt etter terroren 11. september, men han la merke til dette flere år før det, sier Nilsen.

«Ølgemyttlig uten å være fiendtlig»

Nilsen trekker også fram de språklige kvalitetene til Østerberg.

– Han leker med språket underveis, som når han beskriver St Hanshaugen som et møte mellom øst og vest, hvor folk går til uterestauranten på toppen en sommerkveld og haugen «summer som en bikube og gløder som en tyrikubbe, en tyribikubbe».

«Stemningen er god, vulgær på en god måte, ølgemyttlig uten å være fiendtlig. Her er et anonymt fellesskap som likesom puster sakte på Haugen og får den til å ulme rød og rund. En ekte urban erfaring, en forening av mennesker og materiell hinsides makt og avmakt, et amfibisk ritual hvor sommeren, luften, de utsprugne store trærne formidler følelsene og forholdene mellom menneskene».

Bekymringene over Oslos utfordringer har tiltatt siden boka kom, påpeker Nilsen.

– Det er flere som snakker om disse problemstillingene nå. Bilismen har man fått litt mer grep om, men formløsheten og at markedet får rå, det setter fortsatt sitt preg på Oslo. Samtidig har arkitekter det så vanskelig i arbeidsmarkedet at de er nødt til å forholde seg til oppdragsgiver. Da er det vel naturlig at det ikke blir så mye motmakt, sier han.

Billig burger på Carl Berner

– Hvordan kan sosiologi gjøre byutviklingen bedre og mer rettferdig, Schreiner?

– Faget har lang tradisjon for å jobbe med ulikhetsspørsmål og klassespørsmål. Oslo har utfordringer i flere områder, med opphopning av levekårsutfordringer. Samfunnsvitere har en svært nyttig kompetanse å bidra med der, sammen med planleggere og arkitekter.

Det pågår for tiden en heftig debatt om McDonalds’ planer om å åpne ny filial i de gamle bingolokalene på Carl Berners plass. Arbeiderklassen skal ut, men hvem skal egentlig inn, både i lokalet og i nabolaget for øvrig?

Debatten reiser mange interessante sosiologiske spørsmål, mener Schreiner.

– Valget om å legge McDonalds i de lokalene er upopulært, men hos hvem, kan man spørre seg. Det er mange protester i nabolaget, men hvem er nabolaget i denne sammenheng? Og hvorfor interesserer McDonalds seg for Carl Berners plass nå, hva sier det om utviklingen av området? Hvilke andre grupper kan ha interesse av McDonalds, som et sted for å møtes, jobbe eller spise? Og hvem er det som har kompetansen og posisjonen til å gjøre sin stemme hørt ved å ytre seg i Aftenposten?

– Klassisk markør for sosial klasse

– Tror du motstanden er rent antikapitalistisk og ideologisk, eller kan den også bære preg av kulturelt snobberi?

– Ja, det kan den nok. Man ser konturene av en kamp mellom interesser, om hva Carl Berner skal være. Folk har kjøpt boliger i området og tenker kanskje på nabolagskvaliteten og påvirkning på verdi og status. Det er et godt sosiologisk case.

– Jeg faller for fristelsen til å trekke inn Bourdieu og hans intervjuer med ungdommer som ikke har noe sted å være og opplever at nabolaget ikke vil ha dem der.

– Ikke sant. Mat og fast food er jo en klassisk markør for sosial klasse. Det er mye fordommer rundt det og det engasjerer bredt. Mange av dem som protesterer mot McDonalds vil sikkert fremheve Szechuan Chengdu nede i Trondheimsveien – det ligger mye Bourdieu langs aksen mellom de to restaurantene.

Nilsen tror Østerberg hadde hatt mye å si om debatten rundt McDonalds på Carl Berner.

– Kanskje det er det femte sedimentet, starbucksismen eller mcdonaldsismen, hvor alt det lokale forsvinner og det generiske kommer inn. Det er i hvert fall del av en kolonisering av byrommet som han hadde et veldig våkent blikk for.

– Oslo er ikke like tyngende nå

I bokas avslutning spør Østerberg om Oslo «finnes», eller om det bare er uendelig utstrakt landskap som favner både Akershus, Østfold, Vestfold og Buskerud. Han svarer «Ja, Oslo finnes, som fortid, som fantasi og som noe for-andre; nei, Oslo finnes ikke som ‘by’».

– Hvor er vi i dag kontra Dag Østerbergs Oslo i 1998, «finnes» Oslo nå?

– Ja, det gjør det, og i mye større grad enn da jeg vokste opp og dro til Oslo på bytur som barn. Lenge var Oslo sett på som en stygg by, hvor innflyttere dro «hjem til jul». Men så har det skjedd noe i vårt århundre, og det er først og fremst 22. juli-angrepet som samla byen i en felles identitet, fordi man ble angrepet, sier Schreiner.

Det har også vært en generell kulturell urbanisering i samfunnet, og det å bo i by har blitt noe annet enn det var for 30–40 år siden, mener han.

– Det urbane har økt i status. Også bydelene har fått sine egne mer tydelige identiteter. Jeg leser Østerberg som veldig pessimistisk, og han skriver boka under en krisetid for Oslo – like før det begynte å gå bedre. Oslo er ikke like tyngende nå. Men det gjør jo også boka litt kul, det at den er så dyster.

Arkitektur og sosiologi i Oslo finner sted på Byens Tak, torsdag 26. februar, mellom kl. 18-22.