– Det straffer seg å tro at vannet kan styres

– Har lagt utgangspunkt for dagens Oslo

– Det var både idékonkurransen Fingerplanen 2.0 og det danske Venezia-biennale-bidraget Copenhagen Islands fra 2023 som satte oss på sporet. Som med så mange andre temaer, ligger danskene litt foran oss i å se helhetlig på naturbaserte løsninger og utvikle metoder for det, forteller Teigen.

Slike metoder er ikke i stor grad del av undervisningen på NTNU, forteller de, men det er en økende bevissthet om at arkitekter kan bidra med løsninger på problemstillinger knyttet til naturbasert transformasjon.

– Vi valgte å bygge videre på Generalplanen fra 1950 fordi det var den første store visjonen for Stor-Oslo etter sammenslåingen med Aker. Planen har lagt utgangspunkt for utforming av dagens Oslo, samtidig som mange store områder står foran omfattende transformasjoner. Den sammenfaller også med lignende store visjonære planer for nabolandenes hovedsteder.

– Må se vannet i større sammenheng

Generalplanen, forteller arkitektene, baserte seg også på parksystemplanen, som sikret sammenhengende grøntdrag gjennom byen. 

– Parksystemplanen var veldig menneskeorientert. Alle skulle kunne gå på ski til marka fra døren sin, for eksempel, sier Birkeland.

Så selv om det grønne var tillagt stort fokus, var ikke det blå ennå på agendaen – bekker ble lagt i rør og gamle vannveier ble visket ut. I Generalplanen 2.0 er vannet den viktigste byplanleggeren.

– Det straffer seg å tro at vannet kan styres, sier Teigen.

Og vannsystemene må sees i større sammenheng, mener de.

– I vårt arbeid har vi forholdt oss til hvor vannet renner, hvor det samler seg opp, og også at vannet som renner i Oslo, renner inn fra andre omkringliggende steder og ut i fjorden.

– Må tørre å styre byen

Men i motsetningen til Generalplanen à 1950, har ikke Birkeland og Teigen ønsket å lage en ovenfra-og-ned soneinndeling av byen.

– Gjennom en slik masterplan la man til rette for en polysentrisk bystruktur, og det gjør vi også, men ikke fordi det skal styres ovenfra – i vår plan er dette noe som oppstår organisk som resultat av de hensynene vi tar til blågrønne strukturer. Overordnede strategier skal være førende for endringsprosesser som får skje naturlig.

Et hovedpoeng i Generalplanen 2.0 er at hensynet til potensielle flomområder og områder med høy biologisk verdi, styrer hvor grenser for bebyggelse og infrastruktur skal trekkes. Planen viser oss hvor det er fornuftig å bygge og hvor vi over tid må sette av arealer for eksisterende natur og renaturering .

– Det er inspirerende med planer hvor kommunen har konkrete langsiktige mål. I dag er det veldig fragmentert og svinger fra en valgperiode til neste. Å tørre å styre byen helhetlig over tid og i stor skala, det er noe å strebe etter å komme tilbake til, sier Teigen.

– Vannet går der vannet vil gå

Arkitektene mener at også blå strukturer kan anses som forutsigbare i planlegging.

– Grå strukturer og infrastrukturer får styre fordi det er «stiv» struktur, men det kan man også argumentere for at vannet er. Vannet går der vannet vil gå, og det er noe hovmodig ved å skulle overprøve det. Flom og overvannsproblematikk er tegn på at vi trenger mer renaturering og en tilbakevending til et mer naturlig vannsystem.

I oppgaven har Birkeland og Teigen ønsket å jobbe på tvers av skalaer, og se på både hvordan de store grepene former byen som helhet, hvordan en dal, et område eller et nabolag blir påvirket og hvordan planen rent konkret kan forme en bygård eller et byrom. 

– Det skal ikke være bare et krisebilde. Vi ønsker også å vise hvordan det å sette vannet og naturen først gir noe tilbake til oss mennesker. Mennesker skal fortsatt leve godt i byen, så planen har også et sosialt perspektiv. En slik overordnet byplanlegging kan gi muligheter.

– En mer rettferdig by

Oslo utvikler seg raskt, særlig nordøstover, påpeker arkitektene.

– I disse områdene i bunnen av Groruddalen er det gjort en del studier på at de som bor der har mindre tilgang på blågrønne områder. Dette korrelerer også med inntekt. I disse områdene, som for eksempel Hovinbyen, som omtales som Nord-Europas største byutviklingsplan, skal det skje mye på kort tid. Hadde man hatt disse strukturene i bunn, kunne man også sikret at tilkomsten til naturen ble bedre, og fått en mer rettferdig by.

En viktig forskjell på Oslo og København er topografien, trekker arkitektene fram. 

– Oslo har mye mer terreng og vannet kommer rennende i fart. Oslofjorden blir syk fra avrenning. Så i Oslo er det et viktig poeng å bremse og rense vannet, og her tar vi i bruk sponge city-strategier, som blant annet er mye brukt i Kina. Det er det motsatte av harde flater. Gjennom naturlige skålformasjoner lager vi steder hvor vannet kan bli absorbert og holdt igjen.

– Også samfunnsøkonomiske perspektiv

I Groruddalen renner Alnaelva, Oslos lengste elv, med mange sideelver.

– Det er et vått og grønt område, med 40 prosent ugjennomtrengelige flater i dag, i form av mye industri og logistikk infrastruktur. Det ser man konsekvensene av for naturen og vannsystemet, men vi ser også et potensial til å snu det igjen. Det er store, åpne områder i mellombyen også, og man kan ganske enkelt se hvor disse naturlige skålformasjonene i landskapet er. 

Ved å investere i naturbaserte løsninger lenger oppe i vann-systemet kan man redusere skader og utgifter i den tettere byen der det er vanskeligere å gjøre inngrep, med mer verneverdige bygningsmasse og større skadeomfang. 

– Slik gir planen også samfunnsøkonomiske perspektiv, sier Teigen.

De nyutdannede arkitektene har allerede holdt appell under Oslo Urban Week, på invitasjon fra Oslo arkitekturtriennale, og presentert arbeidet for Vann- og avløpsetaten i Oslo.

– Vi er positivt overrasket over hvordan det har blitt møtt. «Har de ikke hørt alt fra før», tenkte vi, men alle har ikke det. Og selv da, tror jeg man trenger påminnelser av og til om hvor man er på vei, om helheten, konkrete løsninger på plannivå, og at det er mulig å velge en litt annen kurs, sier Birkeland.