– Skal vi bare rive dritten?

– Må gå løs på sentrum

– Er det plass til flere folk i Lillestrøm sentrum? spør Fossen publikum, og får noen spredte ja, før det kommer et syrlig «det er bare å rive alle de fine husene på Volla det, og bygge i høyden. I glass og betong!».

At trehusbebyggelsen på vestsiden av sentrum får stå, er det bred enighet om, også i kveldens panel. Men hva med de siste 60 årenes lappeteppe mellom Volla og jernbanen i øst? Hvordan skal man her, som i mange andre småbysentrum i landet, utvikle noe som ikke henger sammen?

Marius Hauland Næss, direktør for akkvisisjon og forretningsutvikling i Snøhetta, anerkjenner at oppgaven er vanskelig.

–  Vi har for vane å utvikle norske byer ved å breie oss utover. Det er det enkle svaret og gir mindre friksjon. Vi gjør det fordi vi ikke tør å gå løs på sentrum. Det kan vi ikke lenger gjøre, for vi må jobbe for å bli arealnøytrale, sier han.

Innsigelse fra fylkeskommunen

I Lillestrøm finnes det et kroneksempel på en slik skvis. I kvartal 8, som er planlagt for stortstilt utvikling de neste årene, pågår det en strid rundt den gamle skysstasjonen og en tilhørende stall. Lillestrøm historielag og Arkitekturopprøret har engasjert seg sterkt for bevaring og rehabilitering av de historiske bygningene. 

Kommunestyret i Lillestrøm vedtok i juni en detaljreguleringsplan som medfører riving, men Akershus fylkeskommune har kommet med innsigelse, da de anser de nevnte bygningene som kulturminner av regional verdi.

Planen er vedtatt uten at innsigelsen er løst, og saken er per nå på kommunal- og distriktsdepartementets bord. 

De politiske argumentene for kvartal 8-prosjektet er å bygge boliger og næring i umiddelbar gangavstand til Lillestrøm stasjon. For en minister som har satt seg høye ambisjoner om å få opp takten på boligbyggingen, kan man kanskje ane utfallet av hva Kjersti Stensengs departement vil komme til å si om saken.

– Jeg vil aldri rive

Fossen lurer på om Riksantikvaren har noen råd til Lillestrøm om sentrumsutviklingen.

– Nå er det ikke veldig mange gamle hus her, men finn noen holdepunkter for deres historie, og hold på dem. Det er alt for mange steder i Norge som har blitt helt like, og det må vi vekk fra, svarer Hanna Geiran.

– Så du mener at mye i Lillestrøm kan rives? spør Fossen.

– Nei, det har jeg ikke sagt. Det er mange som er veldig glad i Lillestrøm.

– Er det noen epoker vi bare kan utradere, slik at det som fortjener å bevares blir mer synlig? spør Fossen.

Spørsmålet er rettet til Sara Bertinussen Zahl, distriktssjef for rehabilitering, ombygging og tilbygg i Skanska.

– Jeg vil egentlig aldri rive. Men det er vel en del 1980-tallsarkitektur vi godt kan fjerne. Du skal kunne se spor fra hele historien, men det har blitt syndet litt i perioder. Det har vært noen råtasser som har rehabilitert billig og dårlig, og styrt på og gjort at gamle bygg nå er veldig dyre å oppgradere. Heldigvis finnes også de som har pengene og viljen til å gjøre det, ikke minst for å gi noe tilbake til byen, sier Zahl.

Hun anslår at Skanskas aktivitet i dag består av 30 prosent rehabilitering. 

– Og vi har plass til mer. Byggekostnaden er litt propp for å få opp rehabiliteringstakten for tiden, men det er viktig å være klar over at rehabilitering ikke alltid er dyrere, sier Zahl.

– Er det fantastisk?

Under debatten blusser også diskusjonen opp om hvorvidt Snøhetta og Skanskas Vertikal Nydalen er et eksempel på god stedstilpasning, og stemningen i salen er et ganske unisont «nei».

– Vertikal har vekket mye reaksjoner, og det syns vi er fint. Men det svarte på noen oppgavepremisser som handlet om andre faktorer – å lage et omdreiningspunkt i Nydalen og eksperimentere med naturlig ventilasjon. Samtidig vil jeg si at det bygges ganske mange kvadratmeter i Norge som er av langt lavere kvalitet, og jeg vil gjerne ha mer diskusjon om det også. Diskusjon og debatt er fantastisk, sier Næss i Snøhetta som tegnet det omdiskuterte bygget..

– Jo, men er det fantastisk? Er det egentlig mer diskusjon og debatt vi trenger nå? Vi trenger steder hvor folk trives, fordi det er bygget med varige materialer, i en holdbar stilart og ikke bare som et bilde på en motepreferanse, kontrer arkitekt Kristian Hoff Andersen fra Arkitekturopprøret.

– Mye å være lei seg for

I 2050 vil 80 prosent av våre bygde omgivelser være bygg som allerede eksisterer i dag, sier Fossen, og spør  Geiran om det betyr at Riksantikvaren må akseptere mye mer omfattende transformasjon av gamle bygg.

– Absolutt. Bygninger skal brukes, de er ikke malerier som skal konserveres. Bygninger har alltid fått ny bruk, og de burde brukes hvis man kan, men jeg kan ikke si at alle bygg har like stor verdi. Det vi gjør er å peke ut det som har verdier som vi mener bør bli tatt vare på videre.

– Finnes det bygg fra i dag som vil bli vernet i framtiden, spør Fossen.

– Ja, det tror jeg, svarer riksantikvaren.

– Er du optimistisk med tanke på dagens arkitektur, eller er det for lite som er bygget med kvalitet? Skal vi bare rive dritten?

Geiran nøler litt.

– Det er mye å være lei seg for, men det er mye å være glad for også, sier hun.