Frustrasjon over konkurransene

– Fantastisk tradisjon

For små kontorer kan det være vanskelig å holde fanen høyt, mener Hølmebakk.

– Når man ikke har forbindelse til noen utbyggere eller slikt, må oppdragene komme gjennom konkurranser. Det er et sjansespill, det legges jo ned enormt mange timer og nettopp derfor er det viktig at man føler at det man bidrar med blir ordentlig vurdert og etter de kriteriene som gjorde at man valgte å tegne konkurransen, sier han og fortsetter:

– Jeg syns jo det er en helt fantastisk tradisjon med disse konkurransene, at unge og små kontorer i all anonymitet kan gå ut og konkurrere med verdensstjernene. Det er utrolig inspirerende. Det er synd hvis den drivkraften forsvinner.

Folk mister lysten

Det handler også om at kravene til innlevert materiale blir så stort at unge kontorer ikke har råd.

– Bare rendringene til en konkurranse som Domkirkeodden koster jo omtrent det samme som tre innkjøp i konkurransen. Det gjør at folk mister lysten. Jeg kjenner mange både i min generasjon og yngre, som sier at de ikke gidder mer, fordi det aldri er de beste som vinner.

Hølmebakk syns selv at Hagens forslag i Domkirkeodden-konkurransen var et friskt pust, og mener det ble lagt merke til i fagmiljøet.

– De kunne vel for søren gitt ham en hederlig omtale, som ikke hadde kostet dem en krone.

Dissens i Follo

For et snaut år siden satt Hølmebakk selv i en konkurransejury, da Follo museum skulle få nytt verkstedbygg i Drøbak. Men da juryrapporten forelå hadde Hølmebakk, som eneste NAL-oppnevnte arkitekt i juryen, tatt dissens i kåringen av vinner.

«Juryen var enstemmige om hvilke forslag som burde premieres og fremheves, men ved selve rangeringen, og valget av vinner, kunne jeg ikke stille meg bak flertallets avgjørelse», skrev Hølmebakk den gang i sin dissens.

Nå i ettertid ønsker ikke Hølmebakk å utdype synspunktene sine om Follo-konkurransen utover det som står i juryrapporten, men han vedgår imidlertid at den faglige begrunnelsen for dissensen er beslektet med det han snakker om i dag.

– Min dissens i Follo-konkurransen var begrunnet i noen av de samme holdningene vi snakker om her. Det gikk frem av dissensen jeg skrev. Det er viktig at man i konkurranseinnbydelsen ikke gir uttrykk for store ambisjoner og oppfordrer til nytolkning, hvis dette ikke følges opp i juryeringen. Alle vet at et konkurranseutkast bare er et første skritt på vei mot et ferdig bygg. Denne situasjonen gjør det mulig å velge interessante og ambisiøse oppslag som krever videreutvikling. Ikke bare et generelt, utviklingsdyktig skjema.

Sukkersøl

Før var det mange som hev seg utpå og spisset en idé i håp om å lage en forløsende skisse og nå gjennom. Men nå er det ikke slike prosjekter som når opp, mener Hølmebakk. Man er ute etter noe annet.

– Mange arkitekters yndlingshistorie er jo Jørn Utzon som fikk idéen til operahuset i Sydney etter å ha sølt sukker på bordet, og da han skjøv sukkeret rundt kom den forløsende skissen. Det er det nivået man kan savne, selv om det kanskje blir litt nostalgisk og romantisk.

Man må bruke konkurransene til å gi deltakerne spillerom, mener Hølmebakk.

– Det er selvfølgelig en helt grunnleggende ting i faget at man forholder seg til virkeligheten og økonomiske rammer. Men alt dette trenger ikke tres ned over en sånn idékonkurranse. Det er ikke sånn de store idéene oppstår.

Feedback til standen

Samtidig er det ingen som ønsker at det skal være en konkurranse i urealiserbare idéer, tror Hølmebakk.

– Tvert imot. Det handler om å få unge og gode kontorer i en posisjon hvor de kan få bygget. Men man har mange forskjellige prinsipper å premiere etter. Man kan kåre en vinner, men også vise et tverrsnitt av andre innfallsvinkler, selv om de er langt fra å vinne.

Det hadde vært en god feedback til standen, i stedet for å trekke fram mange nesten like prosjekter, mener han.