Hvor står arkitektkonkurransen i 2022?

Den åpne arkitektkonkurransen er den beste måten å finne frem til et prosjekt på en åpen og demokratisk måte. Eller? Vi oppsummerer vinterens konkurransedebatt – og ser videre.

Render av konkurranseforslag for Domkirkeodden

Det danske kontoret Atelier Lorentzen Langkilde vant konkurransen om nytt museumsbygg på Domkirkeodden i Hamar, som satte i gang debatten rundt betingelsene for åpne arkitektkonkurranser, og om det er de beste forslagene som vinner.

Foto: Atelier Lorentzen Langkilde

Ikke kan vi leve med dem, og ikke kan vi leve uten dem. Sånn kan man bli fristet til å oppsummere debattene rundt arkitektkonkurranser, som med jevne mellomrom oppstår. Så også årets utgave, som denne gangen begynte på Hamar.

Det gikk et skuffelsens sukk gjennom den norske arkitektstanden da vinneren av konkurransen om nytt museumsbygg på Domkirkeodden ble offentliggjort. Både i juryrapporten og ved arkitektkontorenes kaffemaskiner var det tydelig at det som på forhånd var blitt omtalt som et norgesmesterskap i arkitektur, der man skulle finne et nytt praktbygg til å stå sammen med Sverre Fehns Storhamarlåven og Lund & Slaattos Hamardomen, ikke skapte stor begeistring. Forslagene var like og lite inspirerende, vinnerforslaget, tegnet av danske Atelier Lorentzen Langkilde, ble av flere omtalt som anonymt, og ifølge juryen hadde mange av deltakerne misforstått oppgaven.

En av de skuffede var Hans-Kristian Hagen, som med sin praksis Hans Hus hadde levert et forslag som skilte seg fra alle de andre, ved å legge seg under bakken og bevare et bygg alle andre hadde foreslått å rive. Det uvanlige forslaget ble ikke godt mottatt.

– Når jeg snakker med kolleger, så er det jo ingen som blir begeistret for vinnerprosjektene i disse konkurransene. Enda et tannløst prosjekt, tenker man. Før var arkitektkonkurransen et tidsbilde av hva som var rådende, eller kanskje til og med avantgarde, i arkitekturfaget. Det kunne være spennende å se hva slags ulike arkitektursyn som kom til uttrykk i en sånn konkurranse. Sånn er det ikke nå. De fleste forslagene skaper ikke noe stort engasjement i miljøet. I hvert fall ikke i positiv forstand, sa Hagen, som mener inntrykket mange sitter igjen med, er at vinnerne av konkurranser stadig oftere er forslag som lett går videre i prosessen, som lar seg realisere til riktig pris, og som skaffer offentlige midler, sa Hagen. Hagen sparket med det i gang vinterens konkurransedebatt.

– Krever enorme ressurser

Hagen fikk raskt støtte fra Carl-Viggo Hølmebakk, som året før satt i juryen til konkurransen om nytt verkstedbygg for Follo museum i Drøbak. Han endte opp med å ta dissens i den endelige avgjørelsen, fordi han mente juryen kåret feil vinner. Ifølge Hølmebakk er konkurransevilkårene blitt så rigide og uinspirerende at de beste arkitektene ikke lenger er med.

– Bare renderingene til en konkurranse som Domkirkeodden koster jo omtrent det samme som tre innkjøp i konkurransen. Det gjør at folk mister lysten. Jeg kjenner mange både i min generasjon og yngre som sier at de ikke gidder mer, fordi det aldri er de beste som vinner.

Ett av de fremste ankepunktene med åpne konkurranser sånn som de ofte arrangeres, er alle arbeidstimene som går med. Da Fortidsminneforeningen i høst lyste ut konkurranse om nytt verdensarvsenter ved Urnes stavkirke, kom det inn 124 bidrag fra inn- og utland. Det tilsvarer rundt 40 millioner kroner i arbeidstimer, kun på den ene konkurransen, påpekte Arild Eriksen, som mener dette er tid som kunne og burde vært brukt mer fornuftig.

– Vi lever i en tid der det virker som konkurranse er den eneste måten å utvikle samfunnet på. Men tidligere har man også hatt offentlige boligutviklere og andre modeller. Man må ikke tenke at konkurranse er den eneste veien å gå, sa Arild Eriksen til Arkitektnytt i februar.

– Hva er alternativet?

Fra Norske arkitekters landsforbund (NAL) har beskjeden vært at systemet vi har nå, likevel er det beste. Hva er alternativet til åpenhet og demokratiske prosesser, spurte konkurranseleder i NAL, Gisle Nataas, i et debattinnlegg. Også for den nyslåtte NAL--presidenten Adnan Harambasic er det tyngste argumentet for åpne konkurranser at de er demokratisk forankret.

– En grunnstein i vårt samfunn er at man har åpne og demokratiske prosesser. Arkitektkonkurransene gjør at avgjørelsene om hvordan våre bygde omgivelser skal utformes, blir mer transparente. Alt er ikke perfekt, og det ligger åpenbart en kostnad der for oss som arkitekter, men heldigvis kan vi selv vurdere om vi skal ta dem, sier Harambasic og påpeker at man i forskjellige perioder av yrkeslivet gjerne satser på forskjellige konkurransetyper.

Portrett av Hans-Kristian Hagen og Aleksander Bern — Hans-Kristian Hagen (t.h.), fra kontoret Hans Hus og Samfunnsgeograf Aleksander Bern.
Foto: Geir Dokken / privat

– Når man er ung og prøver å skape seg et rom som arkitekt, deltar man gjerne mye i åpne konkurranser, mens etablerte arkitekter oftere deltar i prekvalifiseringer og har andre måter å skaffe oppdrag. Jeg tror det er viktig å se dette livsspennet, at man har en fleksibilitet, og at dette reguleres av at de ulike konkurranseformene har ulike oppgaver. Resultatet er at det gir alle muligheter, ifølge NAL-presidenten.

Mange av de dyktigste arkitektene er ikke nødvendigvis så gode til å lage arkitektkonkurranser, skal vi tro leder i NALs konkurransekomité, Christian Dahle.

– Arkitektur er en øvelse som består av mange disipliner, man kan av og til spørre seg om det er rettferdig å velge arkitekt på bakgrunn av en arkitektkonkurranse, ofte velges andre former som intervju, CV, kompetanse, referanser eller pris. Og da vil andre være dyktigere på å levere på disse kriteriene. Den klassiske arkitektkonkurransen er likevel kanskje den mest rettferdige, interessante og spennende formen vi har for å finne frem til det beste prosjektforslaget, sa Dahle til Arkitektnytt før jul.

Fremdrift eller frihet?

Og til tross for misnøye med rigide krav, dyre renderinger og bortkastede arbeidstimer ser de aller fleste likevel ut til å mene at idealet om den åpne arkitektkonkurransen er uovertruffent.

– Mange arkitekters yndlingshistorie er jo Jørn Utzon som fikk idéen til operahuset i Sydney etter å ha sølt sukker på bordet, og da han skjøv sukkeret rundt, kom den forløsende skissen, sa Carl-Viggo Hølmebakk. Selv konkurranseskeptikeren Arild Eriksen måtte vedgå at han selv fikk etablert kontoret sitt gjennom konkurranseseier.

Enigheten om at den åpne arkitektkonkurransen tross alt er den beste løsningen, ble også tydelig da det i februar ble kjent at Statsbygg ikke vil gjennomføre konkurranse for det nye Senter for kunst, arkitektur, musikk og design ved NTNU i Trondheim, men i stedet la den allerede engasjerte prosjekteringsgruppen fra Rambøll og Henning Larsen tegne bygget. Plutselig var alle – både NTNU-ansatte, byarkitekten, NAL og til og med lokale og nasjonale politikere – enige om at en konkurranse var den eneste måten å finne en god løsning for et komplisert prosjekt på en krevende tomt, som attpåtil skulle huse utdannelsen av våre nye arkitekter.

– Vi må gardere oss mot at vi ikke risikerer fremdriften og rammene for prosjektet som helhet. Dette handler ikke bare om tid, men er en helhetsvurdering innenfor de rammene vi har fått til rådighet og bevilgningene fra Stortinget. Nå må vi ha god fremdrift for å få i land et byggeprogram og en reguleringsplan, for så å kvalitetssikre prosjektet. Ved å arrangere en plan- og designkonkurranse ville vi mistet denne fremdriften, er svaret fra Statsbygg, via kommunikasjonsdirektør Hege Njaa Aschim.

Konfrontert med Statsbyggs pragmatisme, der budsjett og fremdrift får siste ordet, samlet arkitektene seg altså. Arrangerer man konkurranse, får alle være med, og det er åpent og demokratisk. Det kan da ingen være uenige i?

– Konkurranser lukker debatten

Arkitektkonkurransen har en tendens til å underbygge mer udemokratiske sider ved byplanlegging, fordi den stenger vanlige folk ute, mener samfunnsgeograf Aleksander Bern, som nylig forsvarte sin doktoravhandling ved Universitetet i Oslo, om arkitektkonkurranser i lys av utviklingen av fjordbyen i Oslo.

– I analysen av prosessen rundt Munchmuseet fremstår konkurransen som et prosjekt som kommunen gjerne vil forsvare, ikke bare i seg selv, men også for å legitimere hele idéen om Bjørvika, sier Bern.

Når man har gjennomført en konkurranse og kåret en vinner, blir dette brukt til å legitimere hele idéen om utbyggingen. Det er et paradoks at konkurransen inviterer til offentlig samtale og dialog, men så blir konkurranseresultatet brukt for å avslutte debatten, i stedet for å la det påvirke prosjektet, mener han.

Store arkitektkonkurranser får ofte mye omtale i offentligheten og skaper dermed et inntrykk av en åpen og transparent prosess. Likevel tas beslutningene av små grupper mennesker, uavhengige juryer, hvis arbeid er hemmelig, bortsett fra den endelige juryrapporten, påpeker Bern.

– Her er det ofte store og viktige beslutninger som tas, og det man i praksis gjør, er å flytte beslutninger bort fra tradisjonelle planleggingsprosesser og mer deltakende former for demokrati, mener han.

Portrett av NAL-president Adnan Harambasic — – En grunnstein i vårt samfunn er at man har åpne og demokratiske prosesser. Arkitektkonkurransene gjør at avgjørelsene om hvordan våre bygde omgivelser skal utformes blir mer transparente, mener NAL-president Adnan Harambasic.
Foto: NAL

– Renderinger er antidemokratiske

– Der man kunne tenkt arkitektkonkurransen som et utgangspunkt for mer åpne medvirkningsprosesser for å finne den beste løsningen, blir den i stedet brukt som et påskudd for å avslutte og lukke debatten, sier Bern.

NAL vil ikke at det skal settes spørsmålstegn ved resultatet av en konkurranse, mener Bern. Det kan nemlig svekke norske arkitekters omdømme internasjonalt dersom konkurransevinnere ikke blir realisert.

De fotorealistiske renderingene, som etter hvert er blitt den dominerende måten å formidle konkurranseforslag på, må ta sin del av skylden for den antidemokratiske tendensen.

– Renderingene skaper et helt urealistisk sett med forventninger, men man får formidlet og representert idéen, noe som gjør at folk instinktivt forstår prosjektet. Det er en styrke, men det ender også opp med å fremme en sterilisert form for urbanisme, sier Bern.

I tillegg er det lettere å engasjere seg av forlokkende renderinger enn av tørre arealplaner, understreker Bern.

– Planene er jo mye viktigere og har mye større konsekvenser. Men det er jo kjedelig å analysere en arealplan, forstå hva de forskjellige fargekodene betyr.

– Vinnerforslag bør videreutvikles

Vi vender tilbake til der debatten begynte, hos Hans-Kristian Hagen, for å høre om vi er blitt noe klokere av vinterens konkurransedebatt. Også Hagen tror, som Bern, at arkitektkonkurransene er formet av det politiske systemet.

– Ofte arrangeres konkurranser av institusjoner som behøver penger, og som ser konkurransen som en mulighet til å skape blest om seg selv og få inn penger til driften.

Men vil oppdragsgiverne egentlig belyse mulighetene sine, eller er de mest interessert i et ferdig prospekt, som de kan bruke for å skaffe seg midler?

I konkurransen på Domkirkeodden ble Hagen frustrert over at rammebetingelsene var lagt i så stor grad på forhånd at det var vanskelig å finne frem til nye, gode arkitektoniske løsninger. Spørsmålet da er om dette er de rette betingelsene for en åpen konkurranse, mener han.

Render av konkurranseforslag til Domkirkeodden — Hans Hus leverte et forslag som skilte seg fra alle de andre i konkurransen om Domkirkeodden, ved å legge seg under bakken og bevare et bygg alle andre hadde foreslått å rive. Det uvanlige forslaget ble ikke godt mottatt.
Foto: Hans Hus

– Kunne man ikke sagt at en arkitektkonkurranse handlet om å finne den som forstod stedet og den grunnleggende oppgaven best, og så latt vinneren utvikle materialet i samarbeid med oppdragsgiveren i etterkant, spør Hagen.

– Jeg jobber jo selv mest i en helt annen skala, men likevel ser jeg at prosjektene mine alltid blir bedre når de endres underveis. Man må selvfølgelig ha noen grunnidéer, men de beste prosjektene er dem hvor man tillater seg å videreutvikle idéer og løsninger i løpet av prosessen.

Vinner man en konkurranse, har man umiddelbart fått et åndsverk man kan hegne om, påpeker Hagen.

– Ofte snakker arkitekter om at andre kommer inn og drar prosjektet deres fra hverandre i prosessen. Men når man har vunnet en konkurranse, er det et slags trumfkort, det er grenser for hvor mye som kan endres.

Vil slippe flere inn i de estetiske prosessene

En konklusjon Aleksander Bern trekker av å analysere prosessene rundt fjordbyens arkitektkonkurranser, er at arkitektene har et større handlingsrom i konkurransene enn de tør å bruke.

– Arkitekter vil gjerne at prosjektene de tar på seg har en god demokratisk forankring, men syns dette hører hjemme i forberedelsene til en konkurranse. Når de går i gang med sitt arbeid, ønsker de ingen brede prosesser med deltakelse eller innspill fra offentligheten. Jeg tror arkitektene i mye større grad burde åpnet opp for mer demokratisk deltakelse i den estetiske dimensjonen.

Arkitektene må gi fra seg monopolet på hva som er arkitektonisk kvalitet, mener Bern.

– Man ser jo at det er andre typer kunstnere som er mye mer villig til å slippe til andre i estetikken, uten at det gjør det til noe mindre kunst.

Faren er jo at det da er arkitekturopprørerne som skal bestemme hvordan alt skal se ut, sier Bern og ler.

– Men den frykten tror jeg er overdreven.

– Jeg tror også at man ved å invitere flere inn i de estetiske prosessene kan skape en større åpenhet for moderne arkitektur. Motstanden mot moderne arkitektur som man ser i Arkitekturopprøret, tror jeg handler vel så mye om at mange føler seg stengt ute som at de alltid og overalt vil ha klassiske fasader, avslutter Bern.